Trening + Ida = sant

Jeg vet, jeg har ikke skrevet på evigheter.

Dere skjønner: Blogging er drevet av misnøye og frustrasjon. Det er mye lettere å blogge når noe er skummelt, vanskelig og teit enn når noe går skikkelig bra. Og siden i sommer har prosjekt “Slutt å være feit, for fanden!” gått bedre enn jeg noensinne hadde håpet på.

Først noen tall:

Jeg veide 100 kilo da jeg begynte å slanke meg. Jeg veide 94 kilo da jeg begynte å måle resultatene av slankingen min. Nå veier jeg 77 kilo. Litt avhengig av hvordan jeg måler har jeg gått ned a) 23 kilo eller b)17 kilo. Jeg har gått fra å være over en meter rundt livet til å være under 80 cm i livet. Altså under det som regnes som farlig, hilsen Folkehelseinstituttet.

Applaus! Applaus!

Så er det dette med trening:

Denne bloggen begynte jo egentlig som en blogg om treningsangst. Jeg kastet opp litt i munnen min da jeg meldte meg inn på SATS. Jeg har løpt gråtende ut av flere gruppetimer enn jeg har oversikt over. Men jeg beit meg fast. Jeg har faktisk spisskompetanse på disse noia-greiene. Du går ikke åtte år til psykolog uten å lære noen ting.

Jeg pushet meg gjennom panikken og fullførte mitt første mål: Å trene tre ganger i uka uten å slutte med det. Jeg tvang meg til dette fra januar til august. Og så, i august, skjedde det noe rart. Du skjønner: Jeg likte ikke å trene selv om jeg gjorde det jevnlig. Ja, jeg likte å bli sterkere. Ja, jeg likte å sove godt om natten. Og jeg likte at jeg faktisk var blitt en sånn person som trente.

Sånn var det. Utenom Adam i underbuksa.

Men jeg hadde ikke likt å trene. Helt til august. Jeg kom hjem fra jobb, kikket ut på det fine været og tenkte “I dag hadde det vært digg med en løpetur.” Nå har det klikka for meg, tenkte jeg. Men jeg tok på meg skoa. Jeg småløp ut døra. Og jeg løp og løp og løp. Og løp litt til. Jeg løp, og alt stresset mitt fordampet i små skyer langs Akerselva. Jeg løp, og jeg var rett i ryggen. Jeg løp, og sola skinte bare for meg. Jeg løp, og himmelen åpnet seg og englene kikket ned og sang ordløse Bach-fuger og kroppen min var selvlysende og hodet mitt var helt tomt. Jeg løp og jeg gliste som en idiot. Da jeg kom hjem var jeg solbrent og dehyderert og kjæresten påstod at jeg hadde små kokainpupiller.

Sånn var det. Utenom hoppinga.

Fra den løpeturen har trening blitt noe jeg vil, ikke noe jeg tvinger meg til. Jeg har trent fem ganger i uka siden august fordi kroppen lengter etter det. Og jeg er ikke redd lenger.

Trening som hobby?

“Er trening blitt den nye hobbyen din, da?” spurte en dame jeg kjenner.

Sannelig om jeg vet. Jeg kjøper dyrt utstyr og leser bøker og blogger om det, så sånn sett er det en hobby. Samtidig føles det som om damen spurte meg om dusjing var den nye hobbyen min. For å ikke trene på tre dager føles som å ikke dusje på tre dager: Kroppen lengter etter det. Å oppdage trening har vært som å oppdage en form for dusjing jeg ikke visste at fantes; noe vidunderlig kroppslig jeg trengte hele tiden uten å vite det.

Midt oppe i dette falt bloggingen ut. Jeg har ikke skrevet om å trene. Jeg har bare trent.

(Og telt kalorier. Selvfølgelig. Jeg har faktisk skrevet opp alt jeg har spist fra april til nå. Det er den kjedeligste dagboka i verden. Men jeg ville ikke gått ned så mye om jeg ikke hadde redusert energi-inntaket. Viktig, viktig.)

Å faktisk løpe fra kaka:

Det beste med treningsgleden er at det har hjulpet mot overspisingen min.

Jeg pleide å ha det sånn:

  1. Jeg ble stressa.
  2. Følelsen av å være stressa var ubehagelig.
  3. Den ubehagelige følelsen ga meg lyst til å spise.
  4. Den fikk meg til å lengte etter en pose ostepops, en pakke kjeks, en boks med Ben & Jerry’s og en bolle eller fem.
  5. Den fikk meg til å fantasere om å spise all maten langsomt og rituelt.
  6. Til slutt ga jeg opp og kjøpte meg rundt 4000 kalorier jeg stappet i meg.
  7. Ja, det er derfor ble jeg tjukk.

Sååå mye mat spiste jeg.

Og sånn hadde jeg det mens jeg spiste den.

De første seks månedene slåss jeg med overspise-beistet hver eneste gang jeg ble stressa. Jeg knasket gulrøtter og stangselleri og drømte om ostepop. Men etter trenings-revolusjonen min har alt dette blitt snudd på hodet. Jeg blir stressa, som før. Jeg får en kjip følelse, som før. Men hjernen sier ikke “Spis!” Den sier “Løp!”

Jeg har byttet ut 4000 kalorier inn mot 500 kalorier ut. Det har gjort en enorm forskjell i livet mitt.

Jeg kan ikke kalle meg tjukk lenger. Jeg kan heller ikke påstå at jeg er i dårlig form. Jeg er ikke helt i mål ennå, men folk som kjøper klær i størrelse M og som kan løpe 60 minutter i strekk får ikke være med i “feit og utrent”-klubben. Det har jeg bestemt i solidaritet med mitt forhenværende feite og utrente jeg.

Så målet mitt er ikke å slanke meg lenger. Det er å få litt mindre kroppsfett og bli enda sprekere. Og å ikke bli tjukk igjen, selvfølgelig. Jeg er over i luksusproblem-territoriet. Dette er ikke lenger et “pass på at du ikke dør tidlig”-prosjekt. Det er et deilig jåleprosjekt. EDIT! Som May sa det: Det er også et prosjekt for helsa og livet og sånn, selvsagt!

Og ja, jeg er sinnsykt vanvittig megafornøyd. Duh.

Gladdansen! Alle sammen!

Advertisements

Jeg er ikke feit. Jeg er bare overvektig.

Nå har jeg slanket meg i snart tre måneder, og vekta  har bikket 85 kilo. Det er en merkedag. Nå har ikke BMI-skalaen lov å kalle meg fet lenger. Jeg er bare overvektig. Det er fint. På det tyngste veide jeg litt over 100 kilo. Da hadde jeg en BMI på 35, og var i det WHO kaller “fedmeklasse 2”; det flatterende severe obesity. Ille feit, som jeg liker å kalle det. De siste 10 kiloene har jeg “bare” vært moderatly obese, og nå er jeg endelig  overvektig. (Disclaimer: Jeg vet at BMI ikke er et verktøy for å måle vekt på individnivå, at det ikke funker på folk som er veldig spreke eller veldig lave eller har veldig mye muskler og bla bla. Men for folk som er tjukke, har normal høyde og ikke er særlig spreke er det en helt grei rettesnor. Og det er fint å ikke bli fornærmet av BMI-kalkulatoren når du legger inn tallene dine.) Hurra! Og likevel…

Jeg ser at tallet på vekta er lavere. Jeg må bruke belte i buksa nå. Det siste plagget jeg prøvde i XL var for stort. Jeg har snart gått ned 10 cm i livet. Men jeg føler ingen forskjellJeg føler meg like tjukk som da jeg veite 100+ kilo. Hadde jeg ikke veid meg ville jeg ikke forstått at jeg har gått ned i vekt. Derfor bruker jeg bilder for å tvinge hjernen min til å forstå forandringen.

Her er et bilde som ble tatt av meg til et intervju fra noen måneder før den første boken min kom ut. Det er et fint bilde av meg. Men det er også et bilde av meg da jeg var på mitt tjukkeste.

bilde-10

Bildet er tatt i 2008. Jeg var 21 år. Jeg hadde tilbragt våren innlagt på psykiatrisk. Jeg tok kjipe medisiner. Jeg satt stille. Og jeg spiste og spiste og spiste. Det tristeste med dette bildet er at jeg ikke ser glad ut, selv om jeg smiler.

Når jeg sammenligner med tilfeldige bilder av meg på mobilen ser jeg at mye har skjedd. Jeg trenger ikke sammenligne bilder av vommen min i profil for å se forandringen. Forandringen i formen på fjeset mitt er dramatisk nok. Her er et bilde jeg tok av meg selv rett etter trening mens jeg var sånn “Jeg er barsk.”

bilde-12

Så. Jeg ser hvor tjukk jeg faktisk har vært. Jeg ser hvor mye jeg har krympet. Men hodet mitt er overbevist om at jeg har vært tjukk hele livet og alltid vil være det. Og det er ikke sant. Ja, jeg gikk opp 30 kilo mellom høsten 2006 og våren 2007. Men i følge dagboka mi var jeg rundt 70 kilo våren 2006. Ja, jeg var i episk dårlig form. Ja, jeg burde spist mer grønnsaker og mindre potetgull. Men jeg var ikke severely obese.

Jeg har brukt lang tid på å skjønne akkurat denne biten. Jeg hadde jo alltid følt meg tjukk og stygg. Da var det jo ett fett om jeg ble litt tjukkere eller litt styggere? Hvordan kunne det ha seg at jeg hadde vært hverken eller? Igjen tar jeg gamle bilder til hjelp.

Her er et bilde av meg fra da jeg var 14 år. Takk til Thea som sendte det til meg.

bilde-11

Her er det. Tjukke, feite, ekle meg. Eller – det jeg trodde var tjukke, feite, ekle meg. Ja, jeg har svart lebestift. Ja, jeg har nettingstrømper. Ja, jeg har fjærboa og fire ulike former for naglesmykker. Ja, jeg har skrevet RIP i pannen min med kajal. (Jeg var 14 år, alt jeg ville var å sette fyr på RIMI-butikker og skrive FUCK på dovegger med sprittusj. Hallo, lzzm. Dessuten var det Halloween.)

Men bortsett fra det overdådige antrekket og det triste blikket er fjortis-Ida påfallende lik hva jeg tror at en normalvektig utgave av meg vil se ut. Hun er like høy som meg. Hun har nesten like store pupper som meg. Og hun har de samme brede hoftene som jeg. Det fjortis-meg opplevde som tegn på at hun var den “tjukkeste feiteste ekleste i verden” var puberteten. Det var de plutselige D-cup-puppene. Det var å gå fra klær i barneavdelingen til bukser i størrelse 40. Jeg var overbevist om at det var noe veldig galt med meg da jeg vokste opp, men jeg ser på bildet og husker hva farfar pleide å si til legen: “Kan det ha noe med aldern å gjøre, tru´ru?”

En ny identitet, takk!

Jeg må slutte å tenke på meg selv “hun som alltid har vært tjukk”. Det er mobbing av fjortis-meg (på bakgrunn av andre ting enn min forkjærlighet for fløyel.) Jeg forsøker å endre identiteten min. I hodet mitt er jo fedmen min en slags konstant. Litt som når de roper i Terkel i knipe: “Er du feit i dag, Dorris? Haha, Dorris er alltid feit!”

“Når du blir tynn kommer alt til å føles annerledes” sier hjernen min til meg. Men den føler seg aldri tynnere. Sleipe hjernen. Denne kognitive dissonansen gjør at det føles tryggere å være tjukk. Da henger “indre meg” og “ytre meg” mer sammen, og verden er ikke et forvirrende sted.

Det er derfor jeg må fokusere på trening, ikke bare på å “veie mindre”. For hjernen forstår at  jeg blir sterkere og sprekere. Hjernen merker at jeg får til ting jeg ikke fikk til før. Hjernen fryder seg over nye muskler på innsiden av låret. Hjernen blir skikkelig glad av å løpe litt lenger.

Og på treningsfronten har jeg jobbet med identiteten min en stund. Hver eneste gang jeg skal kjøpe en ny treningsbukse eller en drikkeflaske må jeg slåss med delen av hodet mitt som sier: “Nei, den er for folk som trener på ordentlig.” Jeg øver meg på å tenke at treningstimer for “tøffe jenter og spreke gutter” kan være for meg, selv om jeg føler at jeg burde gå på treningstimer for “reddharer, pingler og slappfisker”.

Jeg har en mistanke om at kimen til en eventuell spiseforstyrrelse bor i følelsen av å alltid være feit. At mange problemer begynner med følelsen  som sier: “Nei, du er ikke tynn ennå. Kjenn etter. Akkurat ja! Like tjukk.” uansett hvor tynn du blir. (Jeg er ikke helsepersonell, så det kan være jeg tar feil. 100% synsing.)

Derfor er BMI-skalaen et verktøy for realitetsorientering for meg akkurat nå. Jeg er ikke feit lenger. Jeg er overvektig. Målet er å bli normalvektig. Etter det skal jeg fokusere på å bli mer badass. Og prøve å føle meg som, vel, meg.

Nå skal jeg feire min nye status som overvektig med en løpetur. Og med en bitteliten sjokoladebit.

Den følelsen – illustrert

Jeg tenkte jeg skulle dele noen følelser fra måneden som har gått:

Når jeg faktisk fullførte den altfor harde treningstimen:

 

Når noen sier at jeg må slutte med gulrot fordi det er farlig med karbohydrater:

Hver eneste gang jeg prøver å gjøre en ny, ukjent øvelse på trening:

Sånn jeg forestiller meg at løpeturen skal se ut:

Sånn de fleste løpeturene faktisk ser ut:

Når noen sier: “Shit, du ser BRA ut!”

Når jeg vrikker ankelen midt i økta:

Når andre forteller meg at de også drikker alkoholfritt fordi de skal trene:

Når vekta har stått stille i to uker:

Når hun jeg er på nybegynner-kurs med kan gå på hendene:

Når jeg skal prøve meg på en øvelse som involverer hopping:

Når jeg har hatt en skikkelig dritt-dag:

Når jeg har kastet den siste trøste-kjekspakka i søpla:

Når jeg valgte meg ut alt for tunge vekter tidlig i sal-timen på SATS:

Hver kveld:

Om å suge

Etter at jeg skrev innlegget om alt jeg ikke tør å gjøre fordi jeg er tjukk bestemte jeg meg for å bli modige. Jeg har kanskje ikke så mye erfaring med trening, men jeg har mye erfaring med angst. Angst for brev i posten, angst for nettbanken, angst for mørket, angst for å sove alene, angst for edderkopper, angst for å fly, angst for å kjøre bil, angst for angst for angst. Er det noe angsten har lært meg, så er det at ingen dør av å ha angst. Du kan pushe gjennom den. Hvis du bare tar nok fly/åpner nok post/sover nok alene/tar nok blodprøver så må angsten slippe taket litt. Så jeg tenkte – ok. Jeg er tjukk. Jeg er ikke kjempesprek. Hva er det verste som kan skje? Så gikk jeg på en aerobictime på SATS.

Dumme meg. Jeg tenkte “du kan ikke dø av dette” før jeg gikk inn. Men selv om katalogteksten sa “ingen komplisert koreografi” betydde det “ingen komplisert koreografi hvis du er en sånn danseløve.” Rommet var fullt av superspreke damer som spratt i takt. Midt i rommet var det en flodhest som kastet seg tilfeldig fra side til side. Den flodehesten var meg. Ti minutter ut i timen hatet jeg alle i hele rommet. Jeg hatet alle de spreke, tynne dansedamene som fant takten med en gang, og jeg var overbevist om at de hatet meg, der jeg kavet og vraltet og tråkket dem på tærne. Jeg hatet alle som noensinne har vært flinke til å danse. Jeg hatet alle som noensinne var flinke i gym. Jeg hatet alle som var flinkere enn meg. I hele verden.

Nå hadde det gått 25 minutter av timen, og dansingen var i ferd med å bli ekstra intens. Jeg falt helt ut. Jeg bare kastet på armer og bein og bet meg i leppa og kjente tårene presse på mens jeg skrek inne i meg: FØKK JU FITNESSLAND! JEG HATER DERE ALLE SAMMEN! DØ DØ BRENN BRENN! Og så pirket en dame meg i armen og viste meg bevegelsen jeg ikke fikk til. En sånn flink dansedame som jeg hoppet rundt og hatet. Hun var skikkelig grei. Og hun hatet ikke meg tilbake.

Vi snakket sammen i garderoben etter timen. Hun sa at hemmeligheten var å bare fokusere på beina de første gangene, og at de fleste der hadde vært der minst ti ganger og kunne ting utenatt og at alle følte seg dust i starten. Jeg ble så glad at jeg nesten måtte grine igjen.

Etter den timen ble jeg sittende og tenke på hvor sint man blir av å være skikkelig dårlig til noe. Hvor frustrerende det er og hvor vondt det gjør. Og hvor sjelden det egentlig skjer med meg. Jeg er jo en sånn forferdelig flinkis, ikke sant? Jeg husker at jeg gråt på do i fordi jeg fikk 5+ på en engelskstil på vgs. Jeg innbilder meg alltid at Gordon Ramsey ser over skulderen min mens jeg lager mat og får en full Masterchef-meltdown hvis jeg svir sausen. Målet mitt er aldri å bli “bra nok” til noe, det er å bli føkkings best. Og det kan jeg aldri bli i aerobic. Jeg kan aldri bli det i noen form for fysisk aktivitet. Jeg kan bli “helt grei”.

Og så tenkte jeg på hvordan det var å gå på skolen. Hvordan alle fag kom veldig lett for meg, hvordan jeg klaget over at timene var for lette. Og hvor sinte en del folk var på meg. Like sinte som jeg var på de flinke jentene i aerobictimen. Og så følte jeg meg skikkelig dust.

Øystein i Facebookgruppa skrev at jeg må huske på at “Birken” ikke er et skjellsord. Det følte jeg meg truffet av. Jeg skjønte at jeg har gått rundt og følt at alle som var flinke i gym på ungdomsskolen var onde vampyrer. De er bra folk som har jobbet hardt for å bli så flinke. Det er forbausende lite kompatibelt med å bli en sånn spreking selv. Jeg kan ikke gå rundt å være sint på alle menneskene jeg har lyst til å bli som. Jeg kan ikke bruke Birken som skjellsord og løpe flere ganger i uka. Jeg kan ikke være sint på alle som mestrer noe jeg øver meg på.

Det er opplagt. Men for meg som har hatt gymfaget som hovedfiende i snart 20 år var det ikke det.

Kristin Storrusten har skrevet om sitt forhold til gymfaget her, og Prinsesse Leia har skrevet om hvordan svømmeundervisningen i skolen sviktet henne.Det er forbausende vanskelig å komme tilbake til kroppsøvningen etter mange år som gymhater. Men jeg skal greie det.

Jeg tør ikke – fordi jeg er for tjukk

Kaja spurte på Facebook:

Hvordan tørre å løpe når du i tillegg til å ha verdens dårligste kondis har vokst opp med fremmede som skriker stygge ting om kroppen din til deg mens du går på gata?

Det synes jeg var et utrolig bra spørsmål, mest fordi det er noe jeg har slitt med selv. La meg utdype:

Noen folk tror at jeg tør hva som helst. Jeg har blitt kalt modig – og skamløs.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg har vært på forsiden av Dagbladet Fredag med en diger vibrator. Jeg snakker kjempehøyt og lenge. Jeg har vært med på NRK Trekant. Jeg danser som Elaine, men danser likevel.

Men det er mange, mange ting jeg ikke tør. Nesten alle tingene jeg er redd for handler om å være tjukk og treig. Fordi for meg handler det ikke bare om å tørre å løpe med dårlig kondis. Det handler om å tørre å løpe med en kropp folk kan se at har dårlig kondis selv om den står stille.

Jeg vet at mange har det som meg.

“Jeg kan ikke være på TV!” sa en venninne av meg. “Jeg har ikke slanket meg ennå!” 

I hennes verden var hun for tjukk til å være på TV. Hun var lur nok. Hun var flink nok. Men ikke tynn nok.

Utsagnet hennes pleide å få meg til å føle meg overlegen. “Åh, jeg er en såååå mye bedre feminist enn deg!” tenkte jeg. “Jeg bare var tjukk på TV, jeg! Muahahahah, se om jeg bryr meg!!!!”

Men realiteten er at det er mange ting jeg lar vær å gjøre fordi jeg er tjukk. Jeg har masse skam. Det bare slår ikke ut på kamera. Her er en liste:

Ting jeg ikke tør fordi jeg er tjukk:

  1. Kjøpe klær i sportsbutikk. De fire siste gangene jeg har prøvd å handle i sportsbutikk har jeg begynt å gråte. Fordi jeg tror alle ser på meg og tenker “Wow, skal den tjukke idioten ha noen koseklær å sitte i sofaen i? En trøye til å dempe den dårlige samvittigheten med? Jasså, du står her og ser helt fortapt ut? Det er ikke så rart, du var jo helt opplagt elending i kroppsøving.” Da jeg prøvde et par med bukser, var den største størrelsen for liten. Da gråt jeg litt til. Dette gjør at jeg trener i bomullstights fra Cubus. Alle sier det puster dårlig og bla bla, men jeg har ikke dødd av det til nå.
  2. Kjøpe sko på Løpelabbet. Jeg tør ikke. Jeg løper i de gamle drittskoa mine. Jeg vet det ikke er så bra, men tanken på å løpe på tredemølle mens noen skal vurdere ganglaget mitt friker meg ut. De kommer jo ikke til å ta meg alvorlig. Og de kommer til å nekte å selge meg sko fordi løpingen min vil være så dårlig. Overdrevet? Neineinei.
  3. Løpe Holmekollstafetten. Løpe langt alene? Ja. Løpe kort med kollegaer? Neitakk. Jeg plukker heller nesle uten hansker.
  4. Skifte i en garderobe som ser ut som en gymgarderobe. Jeg har fortsatt ikke brukt dusjen på SATS én gang.

Ja, jeg vet det er kynisk og bittert. Ikke bare det – det er utrolig selvsentrert. Denne angsten bor i en parallellvirkelighet der Ida Jackson er verdens sentrum. Verdens ikke-særlig-godt-likte-sentrum. En verden der sola roterer rundt meg mens den peker og ler. Derfor har jeg tatt opp kampen mot den kyniske solipsismen. Jeg har gjort mange ting jeg var livredd for å gjøre. Jeg vil ikke si at det gikk “bare bra”, men jeg døde ikke av det.

Ting jeg ikke torde, men tvang meg til likevel:

  1. Å løpe ute, selv om jeg ville gjemme meg i en busk hver gang en radmager birken-mann sprintet forbi meg. Kuren? 1. Vissheten om at det er mange måter forbipasserende løpere kan meg på. Hvis jeg går fort i løpetøy kan det være at jeg akkurat fullførte tidenes hardeste intervall og har en liten pause. Hvis jeg løper i sneglefart kan det være jeg øver meg på langkjøring. Osv. 2. Lide i stillhet til det gikk over. (Det siste var mest effektivt. Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre medisin. Virkelig.)
  2. Å begynne på SATS. Jeg overhumplet meg selv og tegnet medlemsskap på stedet. Jeg hadde smaken av oppkast i munnen hele tiden, men jeg bare skrev navnet mitt på lappen, trakk kortet og gikk hjem. Fordi det er utrolig hva du kan utrette om du bare ignorerer at kroppen stritter i mot.
  3. Å ha time med personlig trener. Jeg vet – det skal være fint og luksus og alt det der. Ikke for meg. Jeg gruet meg mer enn jeg gruet meg til å trekke visdomsjekslene. Men jeg startet timen med å fortelle ham akkurat hvor redd jeg var for ham. Og så var han en helt uskyldig party-svenske som bare ble lei seg. Den angsten forsvant fort, og den hjalp på resten av SATS-angsten, også.
  4. …men jeg var livredd for å gå på sal-time på SATS likevel. Og for å trene i styrkerommet. Og for å tøye på matta. Og for å løpe på tredemølla mens de spreke folka løp ved siden av. I begynnelsen gikk jeg på SATS når de åpnet klokka 06:30 så jeg skulle slippe og treffe så mange andre. Men PT meldte meg opp i en spinningtime, og jeg dro. Men på spinning var det en dame som var TJUKKERE ENN MEG! Jeg kunne gitt henne en klem! Nei, ti! Og hun var mye mer badass enn meg og syklet veldig hardt. Det fikk meg til å skjønne at jeg faktisk kan være “den tjukke dama” for noen andre. Jeg kan være den eneste tjukke dama i styrkerommet når neste tjukkas kommer inn. I hvertfall i 30 kilo til.

Denne lista kunne vært lenger. Jeg gjorde noe jeg var livredd for da jeg ble med på yoga for første gang. Jeg ble med en venninne og klatret opp på et fjell, og det hadde jeg aldri trodd jeg skulle tørre. Målet er å gjøre flere skumle ting.

Fordi verden blir større avd det. Fordi angsten blir mindre av det. Og fordi jeg tror det er lettere å begynne å løpe hvis du så noen andre som hadde dårlig kondis, men løp likevel.

Det viktigste jeg har skjønt er likevel dette: Alle mine marerittaktige opplevelser med fysisk aktivitet stammer fra da jeg var tenåring. Nå er jeg voksen og har egne penger. Ingen gymlærere får lov til å skrike “TA I! MED MINDRE DOKKER E SÅ TJOKK SOM HO IDA!” til meg nå.

Jeg har blitt skreket til av en trener én gang. Da skrev jeg en sint klagelapp og puttet i klagekassa på SATS. Og så fikk jeg en unnskyldning neste time. Fordi du får ikke behandle voksne folk som skit.

Å løpe som en hund

Da jeg fikk hund lærte jeg mye om å løpe.

Jeg lærte at du ikke trenger å være så veldig flink for å gjøre ditt beste.

Jeg lærte at å løpe kan være 100% fryd.

Jeg så på hunden løpe, og jeg skjønte at løping gjør deg lykkelig (særlig hvis du har en pinne å løpe med.)

Men når jeg prøvde å løpe sammen med hunden var den mye flinkere til å ha det gøy enn meg.

Den bykset i vei med tunga på snei.

Jeg, derimot. Jeg fikk hold og krampe og blodsmak og vondt i leggen.

Det gikk ikke fort.

Jeg kom ikke langt.

Likevel har jeg villet løpe.

Fordi mitt største forbilde her i livet er en hund.

Jeg er et grubledyr.

Jeg bor i hodet mitt hele tiden. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre, jeg tenker på hva jeg har gjort. Hunder er ikke sånn.

Når de leker med en pinne, er pinnen hele livet deres.

Hunder løper med pinne

Og jeg kaster bort mye av tiden min på denne måten:

18 minutes of dread

(Fint, hva? Du kan kjøpe det som letterpress og henge på veggen.)

Så jeg øver meg på å bli som en hund.

En hund med joggesko.

Sånn har jeg øvd meg:

På vei til å bli en hund

  • Først begynte jeg å gå fort. Lange turer, så fort jeg kunne. 
  • Jeg begynte å gå fort i oppoverbakker.
  • Da snøen kom, begynte jeg å gå fort på tredemølle. Jeg stilte mølla på så høy incline som var fysisk mulig, skrudde opp farten til så høyt jeg kunne og gikk oppoverbakke-intervaller på tredemølla.
  • Så begynte jeg med 5kRunner – en løpeapp som avbryter musikken du hører på og sier “Løp. Gå. Løp. Gå. Nå er du halvveis.”
  • Nå kan jeg løpe 16 minutter. Målet er å løpe i 35 minutter – og forhåpentligvis en halv mil.

Lærdommer til nå

  1. Ikke løp for mye på asfalt og betong. Det gjør vondt i leggen. Løp der hunden ville løpt mest – på gresset. 
  2. Ikke løp for fort eller for langt når du er utrent. Selv om kondisen holder, selv om musklene dine holder, så er ikke sener og ledd og skit vant til å løpe ennå. Vent på kroppen. Løp som en snegle. Løp som en tjukk mops.
  3. Løp med museskritt – da holder du lenger.
  4. Du blir raskere av å løpe intervall en gang i uka.
  5. Joda, det er viktig med gode sko. Men er du dame er en god bh enda viktigere. Bh først, damer.
  6. Ja, det gjør vondt. Det gjør vondt hele tiden, bortsett fra når det plutselig blir deilig. Men når det er deilig, er du en hund. Jeg lover.
  7. Du trenger ikke se kul ut. Hunder ser kulest ut når de ikke ser kule ut. Sånn som den under:

Lesetips: Løping for nybegynnere.

Jeg har stjålet alle gif’ene fra Buzzfeed. Takk til Ingvild.

Hvordan jeg kom i gang med treningen

Hei, jeg heter Ida. Jeg pleide å være en sofapotet.

(Hei, Ida.)

Jeg var 20 år og tok trikken fra Ullevål Sykehus til Blindern fordi det var så langt å gå.

Jeg var aldri fysisk aktiv som barn. Min idé om kos var å ligge i sengen og lese. Gjerne mens jeg spiste litt godteri. Jeg likte ikke å leke sisten. Jeg likte ikke å hoppe strikk. Jeg hatet gym.  Jeg fikk angst av å bli sliten.  Jeg trodde fysisk aktive klassekamerater var fra Mars. De var rare dyr som likte å ha vondt hele tiden. Det gjorde ikke jeg. Jeg var en forfinet orkidé som bare skulle lese bøker.

Men hvis du tar t-banen fra Jernbanetorget til Stortinget, leser og skriver hele dagen og spiser en pakke kjeks til lunsj, så blir du faktisk tjukk. Sånn er det bare. Til slutt skjønte jeg at kroppen min var ikke et mysterium. Den trengte det samme som alle andre. Jeg måtte begynne å mosjonere. Det var lettere sagt enn gjort.

Jeg hadde angst for alt som minnet om gymsal. Mitt forfinede legme hadde nemlig blitt traumatisert av lite forståelsesfulle gymlærere gjennom skoletiden. Gymlærere som bare kunne relatere seg til barn som var som dem: Potensielle gymlærere. Potensielle overvektige litteraturvitere visste de ikke hva de skulle gjøre med.

Denne angsten slo ut hver eneste jeg prøvde meg på trening og en instruktør begynte å heve stemmen. “Nå TAR VI I ,dere!” kunne hun rope. Og så begynte jeg å gråte. Ut av det blå. Midt i timen. Jeg håndterte den plutselige panikkangsten med å løpe jeg ut mens jeg ulte og skrek. Jeg er diskret, sånn. Etter en slik fadese torde jeg ikke komme tilbake igjen. Dermed ble jeg nok et passivt medlem på treningsstudio X. “Kroppen”, tenkte jeg. “Kroppen er bare et stativ for å flytte rundt på hjernen min.”

Men å være stresset, engstelig sofapotet fikk konsekvenser utover dårlig kondis.

Jeg fikk så vondt i ryggen at jeg ikke kunne bøye meg. Så vondt at jeg ikke fikk sove. Men siden kroppen min og jeg ikke kjente hverandre så godt tok jeg det ikke på alvor. Inntil jeg stod opp en natt. Og ikke kunne gå.

Fastlegen min forklarte meg at prolapsen kom av svake magemuskler, svake ryggmuskler og for mye kroppsfett. Jeg var for tung for min egen musklatur. “Du får ikke mer smertestillende av meg” sa han. “Nei, ikke sette deg ned. Gå, gå i ujevnt terreng. Begynn med pilates. Begynn med yoga. Du må trene.”

Jeg ble sur.

Og så gikk jeg tur.

Jeg gikk og gikk og gikk og gikk.

Det hjalp, men det var ikke nok.

Jeg begynte å trene pilates.

Pilates er rare greier. Hvis du gjør det feil, får du ingen effekt. Hvis du gjør det riktig, er det veldig tungt. Du forbrenner ikke mange kalorier. En nybegynnertime i pilates er omtrent 175 kalorier. Men siden jeg var 100% utrent og ikke visste forskjell på armer og bein, var det bra for meg. Instruktørene terpet pusteteknikk, kontakt med magemuskler og balanse. Plutselig begynte jeg å løfte høyrearmen når de ba meg om å løfte høyrearmen. Suksess! Men jeg hadde fortsatt vondt i ryggen.

På veggen på pilatesstedet mitt hang det et intervju med en dame jeg kjente litt. Hun hadde hatt en svært alvorlig prolaps, men hadde blitt bedre av å trene pilates og yoga. Jeg spurte henne om hun ville være med meg å trene pilates, men hun fortalte at hun hadde gått over til å bare trene yoga. Ville jeg være med på en time?

Jeg visste ikke at når hun sa yoga mente hun “sinnsyk absurd vannvittig hard ashtanga yoga, mysore style, med de flinkeste i Oslo.” Selv om både pilates og yoga fokuserte på pusten og på å stramme magemusklene, kunne det ikke sammenlignes:

Pilates var sånn:

Pilates nybegynner

Ashtanga var sånn:

Wheel pose

Det vil si – sånn var ashtanga for min yogamentor. Sånn var ikke ashtanga for meg. For meg var det å stange hodet i en vegg. Jeg begynte med solhilsen og trodde jeg skulle besvime. Jeg trodde jeg skulle besvime i et rom fullt av slangemennesker mennesker med beina rundt nakken. For Mysore style er ikke en “yogatime”. Det er et rom der alle gjør yoga i eget tempo. Mens jeg slet meg gjennom de første øvelsene stod mannen ved siden av meg på hodet. Det er ingen snakking, bare pusting som høres ut som hundre Darth Vadere. Lærerne gikk rundt og justerte positurene til folk uten å si noe. De bare løftet folk inn og ut av bro og hvisket “Pust, pust, pust.” Ingen sa “TA I!”

Sånn ser det ut når de drar i gang:

Da jeg skulle gå etter første time ga læreren meg en klem. “You are here. It is wonderful.”

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg kom tilbake. (Ok, det hadde mye med overnevnte yoga-mentor å gjøre.) Det viktige var at det gjorde jeg. Jeg kom tilbake. Og tilbake. Og tilbake. Og tilbake.

Det sluttet å gjøre vondt i ryggen i mange dager av gangen.
Jeg ble sterkere. Jeg ble raskere. Men først og fremst ble jeg modigere.

Jeg lærte å skille mellom riktig smerte og gal smerte. Jeg kunne tåle å ha det fælt uten å få angst.

Jeg lærte å leve med at jeg var den definitivt dårligste i hele rommet. Jeg lærte meg at det er greit å være elendig. Og når jeg først hadde lært det, var det ikke så farlig om jeg var elendig til andre typer trening, også. Tør jeg å suge her, tør jeg å suge hvor som helst.

Januar i år begynte jeg på SATS i tillegg. Jeg hadde tenkt jeg skulle begynne på et fancy treningssenter. Et sted med bastu. Et sted med lavendellukt på dassen. Men til slutt skjønte jeg at det beste stedet var det som lå kortest vei fra døra mi. Og det var SATS. Det tar 1,5 min å gå til SATS. Det betyr at jeg kan skifte til treningsklær hjemme, gå og trene, og gå hjem i de svette klærne mine og skifte og dusje hjemme. Det var påfallende hvor mye av den gamle gymangsten som satt i garderoben.

Så nå går jeg på SATS, på yoga og løper ute. For første gang i mitt liv trener jeg tre ganger i uka eller mer. Det tok to år fra prolapsen. Ok, det tok egentlig hele tjueåra mine. Nå prøver å jeg å bli “en sånn person som trener”. “En sånn person som løper”. Og kanskje, en gang i fremtiden, “en sånn person som går opp i bro.”

Alle damebladene er fulle av artikler av typen: “Kom i form på åtte uke!” “Bare fire uker til magemuskler av stål!” Alt skal skje på null komma svisj. Min erfaring er at det tar lengre tid. Men det løsner. Jeg skriver dette innlegget til Ida for to år siden som prøvde å gå tur mens hun tenkte: “Dette er ikke nok, dette er ikke nok, du suger, dette er ikke nok.” Det var ikke forgjeves.

Å finne et språk for fedme

Det er helst tynne mennesker som skal snakke om slanking. De skal være ernæringsfysiologer, personlige trenere og livsstilsguruer med sprettrumpe. De kan masse om proteiner og restitusjon og hvilket fiskepålegg du bør velge. De vet lite om hva det vil si å være tung og bli lettere. De vet enda mindre om hvordan det er å være i episk rævva form og prøve å jogge seg en tur. Men det vet jeg. Derfor har jeg tenkt å skrive om det, selv om jeg ikke hadde gymteori på vgs og selv om jeg fortsatt veier 30 kilo for mye.

Kristin Oudmayer har startet det hun kaller “en motvillig treningsblogg“. Jeg liker konseptet. Hun skriver ikke en treningsdagbok. Hun skriver blant annet at hun skulle ønske at hun var tynn, så hun turte å trene. Det er en følelse jeg tipper at Kari Jaquesson har mindre førstehåndserfaring med, selv om hun kan lære oss mye tips og teknikk.

f%C3%A5r-ny-start-1

Sånn skal det være: En overvektig dame får applaus av den spreke treningseksperten. Bildet er hentet fra Kari Jaquessons nye TVNorge-serie “En ny start”.

Jeg tror vi trenger flere tjukke subjekter i den offentlige samtalen om overvekt: Folk som slanker seg og skriver om det, ikke bare folk som skriver om å slanke feite folk. Og når jeg sier skrive så mener jeg tekst på et høyere nivå enn “Dag 213. Spiste 1 dl havregryn og 3 dl melk til frokost.” Vi trenger å finne et språk for angsten og for blodslitet, for skammen og for det å spise for mye. Denne bloggen er mitt forsøk. Og nå er den herved erklært for åpnet.