Erfaringer med Grete Roede-kurs

Jeg har fått en oppfordring til å skrive om erfaringene mine med Grete Roede-kurs. Her kommer det! Disclaimer: Jeg har bare tatt ett Grete Roede-kurs og jeg sluttet ganske fort, så jeg sitter ikke med fasiten her. Likevel var jeg såpass misfornøyd med kurset at jeg ikke kommer til å melde meg på et nytt. Jeg er derimot veldig fornøyd med Grete Roede-modellen, både kostholdsfilosofien, kursboken og nettsidene deres, og bruker det hver dag. Jevnt over slanker jeg meg med en modifisert Grete Roede-utgave, og det funker som fjell. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvorfor kurset deres ikke passet for meg.

Derfor likte jeg ikke kurset

  1. Jeg meldte meg på et maxikurs, altså for folk skal ned 25 kilo eller mer. Det jeg ikke visste var ganske mange går på kurs etter kurs uten pause: Derfor var det mange av deltagerne som kjente hverandre fra før. De var ikke interesserte i å sosialisere med de nye. Verst av alt: mange av folka der var ikke tjukke i det hele tatt. De gikk på maxi-kurs fordi de begynte med maxi-kurs for over et år siden. Å være ny og nervøs mens en klynge spreke, relativt magre damer fniste i kroken var ikke gøy. 
  2. Jeg hadde et veldig annet liv enn majoriteten av damene. Storparten hatet å lage mat. Jeg elsker å stå på kjøkkenet, men hater kneipp og lettost og Splenda. Deres “smarte mattriks” var mat jeg syntes smakte vondt.
  3. Alle deltagerne var damer, og alle damene hadde dameproblemer. De klaget over ubrukelige ektemenn som nektet å spise grønnsaker, og som krevde at de laget separate middager med feite pølser og brun saus til dem. Når jeg fortalte at kjæresten min spiser mindre enn meg og foretrekker vegetarmat så de på meg som om jeg var et rart dyr med en ekkel seksualitet, siden den eneste parringsverdige hannen der ute raper demonstrativt og er allergisk mot støvsugere.
  4. Siden jeg lever i øvre middelklasseland, var ingen av alkohol-rådene deres særlig nyttige. “Drikk alkohol på tom mage, da blir du full av færre kalorier” og “Lag slankedrinker med lettbrus og vodka istedenfor vin” funker ikke når min store svakhet er Sancerre til sommerens asparges. Dessuten følte jeg meg som en uempatisk dritt fordi jeg ikke merket prisforskjellen på kjøttdeig og karbonadedeig.
  5. For meg var Grete Roede-kurset et sted for folk som forklarte hverandre at det var færre kalorier i cottage cheese enn i gräddost, ikke et sted der folk snakket om vanskelige følelser til mat, trening og kropp. Alle rådene gikk på slankemat vs tjukkasmat, og det snakket lite om grunnene til at folk spiste så mye. Og det var det  jeg trengte å snakke om. Resten stod jo i kursboka.
  6. Den viktigste grunnen til at jeg sluttet var likevel dette: Siden jeg ikke ble en del av den sosiale klikken, og ikke kjente meg igjen i damene følte jeg meg heller ikke trygg. Og det er du nødt til når hvert eneste møte slutter med at du må veie deg og fortelle alle sammen hvordan det gikk.  En av de første ukene mine på kurset hadde jeg hatt en solid sprekk. Jeg ble invitert på vennemiddag med potetmos med masse smør, gryte med fløtesaus og ubegrenset med Smash etter middag. Jeg klarte ikke å holde meg. Jeg spiste altfor mye. Når jeg tok opp problemet i kursgruppa, møtte jeg liten forståelse. Jeg prøvde å snakke om skammen  over å si at man slanket seg, men siden alle de andre tjukkasene var i miljøer alle jentene slanket seg hele tiden var ikke dette en problemstilling de hadde forståelse for. Enden på visa var hverfall at jeg gikk på vekten, hadde gått opp istedenfor ned som eneste deltager  og måtte si det høyt. Dette resulterte i et panikkanfall som gjorde at jeg løp og gjemte meg og aldri kom tilbake.

Jeg har hørt om folk som har hatt hyggelige og bra Grete Roede-kurs. Jeg lurer likevel på om formatet passer bedre for folk som ikke har slitt like mye psykisk som jeg har gjort, at det er et sånt “få smartere pizza-oppskrift” kurs. Kurslederen er jo bare en tjukk dame som har greid å bli tynn  og det gir henne en begrenset kompetanse til å håndtere de vonde følelsene som kan dukke opp hos for eksempel meg. Å veise seg sammen og si resultatet i plenum kan fort føles som en tjukkas-gapestokk når alle går ned utenom en eller to.

Dette har jeg brukt Grete Roede til:

  1. Jeg er gull-medlem på Grete Roede-nettsidene istedenfor å delta på kursene. Jeg betaler litt penger for å få ekstra funksjonalitet. Jeg får poeng for å spise frukt og grønnsaker i tillegg til at jeg kan legge inn kaloriene mine, og jeg kan se hvor mange kalorier treningen min forbrenner (sånn ca.)
  2. Jeg leste gjennom kursboka og lærte mye om kalorier og normalt kosthold og jeg bruker den fortsatt. Oppskriftene er helt Ok, men jeg bruker dem heller som et utgangspunkt for å kaloriredusere de vanlige oppskriftene mine. Men så er jeg også over gjennomsnittlig opptatt av å lage mat.

Min anbefaling vil være å kjøpe kursboken brukt fra noen på nettet og tegne gullmedlemsskap på nettsidene. Og snakke med noen du kjenner og liker om mat og følelser istedet. Eventuelt forhøre deg med andre som har gått på kurs og få tips på gode kursledere som har forståelse for angst og beven. Grete Roede sier at det er “lettere sammen”, men det spiller en stor rolle hvem du er lettere sammen med. Jeg foretrekker å velge mine egne allierte. Som deg som leser, for eksempel.

Advertisements

Om å suge

Etter at jeg skrev innlegget om alt jeg ikke tør å gjøre fordi jeg er tjukk bestemte jeg meg for å bli modige. Jeg har kanskje ikke så mye erfaring med trening, men jeg har mye erfaring med angst. Angst for brev i posten, angst for nettbanken, angst for mørket, angst for å sove alene, angst for edderkopper, angst for å fly, angst for å kjøre bil, angst for angst for angst. Er det noe angsten har lært meg, så er det at ingen dør av å ha angst. Du kan pushe gjennom den. Hvis du bare tar nok fly/åpner nok post/sover nok alene/tar nok blodprøver så må angsten slippe taket litt. Så jeg tenkte – ok. Jeg er tjukk. Jeg er ikke kjempesprek. Hva er det verste som kan skje? Så gikk jeg på en aerobictime på SATS.

Dumme meg. Jeg tenkte “du kan ikke dø av dette” før jeg gikk inn. Men selv om katalogteksten sa “ingen komplisert koreografi” betydde det “ingen komplisert koreografi hvis du er en sånn danseløve.” Rommet var fullt av superspreke damer som spratt i takt. Midt i rommet var det en flodhest som kastet seg tilfeldig fra side til side. Den flodehesten var meg. Ti minutter ut i timen hatet jeg alle i hele rommet. Jeg hatet alle de spreke, tynne dansedamene som fant takten med en gang, og jeg var overbevist om at de hatet meg, der jeg kavet og vraltet og tråkket dem på tærne. Jeg hatet alle som noensinne har vært flinke til å danse. Jeg hatet alle som noensinne var flinke i gym. Jeg hatet alle som var flinkere enn meg. I hele verden.

Nå hadde det gått 25 minutter av timen, og dansingen var i ferd med å bli ekstra intens. Jeg falt helt ut. Jeg bare kastet på armer og bein og bet meg i leppa og kjente tårene presse på mens jeg skrek inne i meg: FØKK JU FITNESSLAND! JEG HATER DERE ALLE SAMMEN! DØ DØ BRENN BRENN! Og så pirket en dame meg i armen og viste meg bevegelsen jeg ikke fikk til. En sånn flink dansedame som jeg hoppet rundt og hatet. Hun var skikkelig grei. Og hun hatet ikke meg tilbake.

Vi snakket sammen i garderoben etter timen. Hun sa at hemmeligheten var å bare fokusere på beina de første gangene, og at de fleste der hadde vært der minst ti ganger og kunne ting utenatt og at alle følte seg dust i starten. Jeg ble så glad at jeg nesten måtte grine igjen.

Etter den timen ble jeg sittende og tenke på hvor sint man blir av å være skikkelig dårlig til noe. Hvor frustrerende det er og hvor vondt det gjør. Og hvor sjelden det egentlig skjer med meg. Jeg er jo en sånn forferdelig flinkis, ikke sant? Jeg husker at jeg gråt på do i fordi jeg fikk 5+ på en engelskstil på vgs. Jeg innbilder meg alltid at Gordon Ramsey ser over skulderen min mens jeg lager mat og får en full Masterchef-meltdown hvis jeg svir sausen. Målet mitt er aldri å bli “bra nok” til noe, det er å bli føkkings best. Og det kan jeg aldri bli i aerobic. Jeg kan aldri bli det i noen form for fysisk aktivitet. Jeg kan bli “helt grei”.

Og så tenkte jeg på hvordan det var å gå på skolen. Hvordan alle fag kom veldig lett for meg, hvordan jeg klaget over at timene var for lette. Og hvor sinte en del folk var på meg. Like sinte som jeg var på de flinke jentene i aerobictimen. Og så følte jeg meg skikkelig dust.

Øystein i Facebookgruppa skrev at jeg må huske på at “Birken” ikke er et skjellsord. Det følte jeg meg truffet av. Jeg skjønte at jeg har gått rundt og følt at alle som var flinke i gym på ungdomsskolen var onde vampyrer. De er bra folk som har jobbet hardt for å bli så flinke. Det er forbausende lite kompatibelt med å bli en sånn spreking selv. Jeg kan ikke gå rundt å være sint på alle menneskene jeg har lyst til å bli som. Jeg kan ikke bruke Birken som skjellsord og løpe flere ganger i uka. Jeg kan ikke være sint på alle som mestrer noe jeg øver meg på.

Det er opplagt. Men for meg som har hatt gymfaget som hovedfiende i snart 20 år var det ikke det.

Kristin Storrusten har skrevet om sitt forhold til gymfaget her, og Prinsesse Leia har skrevet om hvordan svømmeundervisningen i skolen sviktet henne.Det er forbausende vanskelig å komme tilbake til kroppsøvningen etter mange år som gymhater. Men jeg skal greie det.

Jeg tør ikke – fordi jeg er for tjukk

Kaja spurte på Facebook:

Hvordan tørre å løpe når du i tillegg til å ha verdens dårligste kondis har vokst opp med fremmede som skriker stygge ting om kroppen din til deg mens du går på gata?

Det synes jeg var et utrolig bra spørsmål, mest fordi det er noe jeg har slitt med selv. La meg utdype:

Noen folk tror at jeg tør hva som helst. Jeg har blitt kalt modig – og skamløs.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg har vært på forsiden av Dagbladet Fredag med en diger vibrator. Jeg snakker kjempehøyt og lenge. Jeg har vært med på NRK Trekant. Jeg danser som Elaine, men danser likevel.

Men det er mange, mange ting jeg ikke tør. Nesten alle tingene jeg er redd for handler om å være tjukk og treig. Fordi for meg handler det ikke bare om å tørre å løpe med dårlig kondis. Det handler om å tørre å løpe med en kropp folk kan se at har dårlig kondis selv om den står stille.

Jeg vet at mange har det som meg.

“Jeg kan ikke være på TV!” sa en venninne av meg. “Jeg har ikke slanket meg ennå!” 

I hennes verden var hun for tjukk til å være på TV. Hun var lur nok. Hun var flink nok. Men ikke tynn nok.

Utsagnet hennes pleide å få meg til å føle meg overlegen. “Åh, jeg er en såååå mye bedre feminist enn deg!” tenkte jeg. “Jeg bare var tjukk på TV, jeg! Muahahahah, se om jeg bryr meg!!!!”

Men realiteten er at det er mange ting jeg lar vær å gjøre fordi jeg er tjukk. Jeg har masse skam. Det bare slår ikke ut på kamera. Her er en liste:

Ting jeg ikke tør fordi jeg er tjukk:

  1. Kjøpe klær i sportsbutikk. De fire siste gangene jeg har prøvd å handle i sportsbutikk har jeg begynt å gråte. Fordi jeg tror alle ser på meg og tenker “Wow, skal den tjukke idioten ha noen koseklær å sitte i sofaen i? En trøye til å dempe den dårlige samvittigheten med? Jasså, du står her og ser helt fortapt ut? Det er ikke så rart, du var jo helt opplagt elending i kroppsøving.” Da jeg prøvde et par med bukser, var den største størrelsen for liten. Da gråt jeg litt til. Dette gjør at jeg trener i bomullstights fra Cubus. Alle sier det puster dårlig og bla bla, men jeg har ikke dødd av det til nå.
  2. Kjøpe sko på Løpelabbet. Jeg tør ikke. Jeg løper i de gamle drittskoa mine. Jeg vet det ikke er så bra, men tanken på å løpe på tredemølle mens noen skal vurdere ganglaget mitt friker meg ut. De kommer jo ikke til å ta meg alvorlig. Og de kommer til å nekte å selge meg sko fordi løpingen min vil være så dårlig. Overdrevet? Neineinei.
  3. Løpe Holmekollstafetten. Løpe langt alene? Ja. Løpe kort med kollegaer? Neitakk. Jeg plukker heller nesle uten hansker.
  4. Skifte i en garderobe som ser ut som en gymgarderobe. Jeg har fortsatt ikke brukt dusjen på SATS én gang.

Ja, jeg vet det er kynisk og bittert. Ikke bare det – det er utrolig selvsentrert. Denne angsten bor i en parallellvirkelighet der Ida Jackson er verdens sentrum. Verdens ikke-særlig-godt-likte-sentrum. En verden der sola roterer rundt meg mens den peker og ler. Derfor har jeg tatt opp kampen mot den kyniske solipsismen. Jeg har gjort mange ting jeg var livredd for å gjøre. Jeg vil ikke si at det gikk “bare bra”, men jeg døde ikke av det.

Ting jeg ikke torde, men tvang meg til likevel:

  1. Å løpe ute, selv om jeg ville gjemme meg i en busk hver gang en radmager birken-mann sprintet forbi meg. Kuren? 1. Vissheten om at det er mange måter forbipasserende løpere kan meg på. Hvis jeg går fort i løpetøy kan det være at jeg akkurat fullførte tidenes hardeste intervall og har en liten pause. Hvis jeg løper i sneglefart kan det være jeg øver meg på langkjøring. Osv. 2. Lide i stillhet til det gikk over. (Det siste var mest effektivt. Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre medisin. Virkelig.)
  2. Å begynne på SATS. Jeg overhumplet meg selv og tegnet medlemsskap på stedet. Jeg hadde smaken av oppkast i munnen hele tiden, men jeg bare skrev navnet mitt på lappen, trakk kortet og gikk hjem. Fordi det er utrolig hva du kan utrette om du bare ignorerer at kroppen stritter i mot.
  3. Å ha time med personlig trener. Jeg vet – det skal være fint og luksus og alt det der. Ikke for meg. Jeg gruet meg mer enn jeg gruet meg til å trekke visdomsjekslene. Men jeg startet timen med å fortelle ham akkurat hvor redd jeg var for ham. Og så var han en helt uskyldig party-svenske som bare ble lei seg. Den angsten forsvant fort, og den hjalp på resten av SATS-angsten, også.
  4. …men jeg var livredd for å gå på sal-time på SATS likevel. Og for å trene i styrkerommet. Og for å tøye på matta. Og for å løpe på tredemølla mens de spreke folka løp ved siden av. I begynnelsen gikk jeg på SATS når de åpnet klokka 06:30 så jeg skulle slippe og treffe så mange andre. Men PT meldte meg opp i en spinningtime, og jeg dro. Men på spinning var det en dame som var TJUKKERE ENN MEG! Jeg kunne gitt henne en klem! Nei, ti! Og hun var mye mer badass enn meg og syklet veldig hardt. Det fikk meg til å skjønne at jeg faktisk kan være “den tjukke dama” for noen andre. Jeg kan være den eneste tjukke dama i styrkerommet når neste tjukkas kommer inn. I hvertfall i 30 kilo til.

Denne lista kunne vært lenger. Jeg gjorde noe jeg var livredd for da jeg ble med på yoga for første gang. Jeg ble med en venninne og klatret opp på et fjell, og det hadde jeg aldri trodd jeg skulle tørre. Målet er å gjøre flere skumle ting.

Fordi verden blir større avd det. Fordi angsten blir mindre av det. Og fordi jeg tror det er lettere å begynne å løpe hvis du så noen andre som hadde dårlig kondis, men løp likevel.

Det viktigste jeg har skjønt er likevel dette: Alle mine marerittaktige opplevelser med fysisk aktivitet stammer fra da jeg var tenåring. Nå er jeg voksen og har egne penger. Ingen gymlærere får lov til å skrike “TA I! MED MINDRE DOKKER E SÅ TJOKK SOM HO IDA!” til meg nå.

Jeg har blitt skreket til av en trener én gang. Da skrev jeg en sint klagelapp og puttet i klagekassa på SATS. Og så fikk jeg en unnskyldning neste time. Fordi du får ikke behandle voksne folk som skit.

Om å spise de vonde følelsene

Hei, Internett!

Idag skal jeg skrive om det å spise for mye.

Og om å skamme seg fordi man spiser mye.

Jeg skriver om det fordi jeg skulle ønske flere skrev om det. Men til nå har jeg bare funnet Louie CK:

The meal is not over when I´m full. The meal is over when I hate myself!

Dette filmklippet forholdet mitt til mat på en ganske presis måte.

Det er vanskelig å vite hvordan det begynte. Spiser jeg dårlig fordi jeg er sint på meg selv eller er jeg sint på meg selv fordi jeg spiser dårlig? (Begge deler, kjære.)

En metakommentar: Det er ikke passende å skrive at man misliker seg selv.

Damebladene, selvhjelpsbøkene, reality-TV – alle vil at du skal elske deg selv. I Caps Lock. Med utropstegn og rosa hjerter.

Du skal si pene ting til speilbildet ditt. Du skal gi deg selv suss og klem og blomster.

Det er en god intensjon, men de negative følelsene forsvinner ikke uansett hvor ofte du sier “Du er vidunderlig!”.

Olga Ravn, den danske poeten, skriver at alle hater seg selv. Det vil si: Alle hater seg selv litt.

Og det er fordi vi alle har vært patetiske kjipinger fra tid til annen. Dypt inne i oss ligger minnet om den julekvelden vi gråt på do fordi vi hadde fått en billig, kjip presang mens vi håpet på en dyr, fin presang. Vi kjenner oss selv best. Derfor liker vi oss selv minst.

Ravn mener at vi ikke må avskrive dette selvhatet som noe utelukkende negativt. Følelsen av å mislike en side ved seg selv kan være produktiv. Den sparker oss i gang. Den gjør oss kreative. Den får oss til å skjerpe oss. Ravn mener at du må kjenne på selvhatet for å kunne skrive god lyrikk. Jeg tror det er noe i det.

Samtidig kan de vonde følelsene ta overhånd. Vi takler dem på måter som får oss til å like oss selv enda mindre.

Jeg har hatt mange elendinge strategier for å takle de vonde følelsene.

Jeg pleide å være en bukseløs 14-åring med en brusflaske full av Urge og hjemmebrent.

Jeg pleide å være en selvdestruktiv 19-åring som ikke sov på en uke mens hun bet seg til blods og skrev dårlige dikt.

Jeg har prøvd det meste. Spille World of Warcraft hele dagen. Bruke opp alle pengene mine. Lage uendelig drama. All den skiten.

Til slutt endte jeg opp med Ben & Jerrys-bøtta.

Mat er billig, lett tilgjengelig og relativt usynlig. Du fungerer bra selv om du nettopp slukte to liter is og en sekk potetgull. Ja, alle ser at du blir tjukkere, men det ingen som sier fra. Det er ingen intervention når du legger på deg. Å bli tjukk er utrolig privat, selv om det også er veldig synlig.

Før pleide jeg å være i et miljø der det å spise for mye var en del av den sosiale kontrakten. “Jeg sier ikke noe om at du spiser for mye kake, hvis du ikke sier noe om at jeg spiser for mye kake.” Det var avslappende. Dessuten hadde jeg noen andre å skylde på mens jeg ble tjukkere. Jeg spiste så mye for å være grei, lzzm.

Det var bare jug, selvfølgelig. Etter at jeg havnet i en omgangskrets der alle andre greier å ta tre flak potetgull fra bollen og STOPPE har jeg spist all driten min alene. Litt som Louie CK og kanelbollen hans:

No one ‘s happy in the cinnabon-line. It’s all dudes like me or fatter going “Oh fuck. I’m getting a cinnabon.”

Å slanke seg er å bruke opp flere kalorier enn man spiser opp. Det er ikke vanskelig eller magisk: Det er matematikk. Men den vanskelige biten er ikke å forstå at det er 900 kalorier i 100 gram smør. Den vanskelige biten er å finne på noe annet å gjøre med de vonde følelsene enn å spise dem opp. 

Jeg har laget en slags huskeregel:

  • En dårlig mestringsstrategi føles fantastisk mens du gjør den og SKIKKELIG DRITT etterpå.
  • En god mestringsstrategi føles skikkelig dritt mens du gjør den og FANTASTISK etterpå.

Midtveis i isbøtta, halvveis i rødvinsflaska, ti timer Playstation uten søvn – vidunderlig. Helt til du føler deg dritt.
Fem minutter ut i løpeturen, halvveis i yoga-praksisen, på det hardeste punktet i spinningtimen  – skikkelig dritt. Helt til du føler deg ganske fantastisk.