Jeg er ikke feit. Jeg er bare overvektig.

Nå har jeg slanket meg i snart tre måneder, og vekta  har bikket 85 kilo. Det er en merkedag. Nå har ikke BMI-skalaen lov å kalle meg fet lenger. Jeg er bare overvektig. Det er fint. På det tyngste veide jeg litt over 100 kilo. Da hadde jeg en BMI på 35, og var i det WHO kaller “fedmeklasse 2”; det flatterende severe obesity. Ille feit, som jeg liker å kalle det. De siste 10 kiloene har jeg “bare” vært moderatly obese, og nå er jeg endelig  overvektig. (Disclaimer: Jeg vet at BMI ikke er et verktøy for å måle vekt på individnivå, at det ikke funker på folk som er veldig spreke eller veldig lave eller har veldig mye muskler og bla bla. Men for folk som er tjukke, har normal høyde og ikke er særlig spreke er det en helt grei rettesnor. Og det er fint å ikke bli fornærmet av BMI-kalkulatoren når du legger inn tallene dine.) Hurra! Og likevel…

Jeg ser at tallet på vekta er lavere. Jeg må bruke belte i buksa nå. Det siste plagget jeg prøvde i XL var for stort. Jeg har snart gått ned 10 cm i livet. Men jeg føler ingen forskjell. Jeg føler meg like tjukk som da jeg veite 100+ kilo. Hadde jeg ikke veid meg ville jeg ikke forstått at jeg har gått ned i vekt. Derfor bruker jeg bilder for å tvinge hjernen min til å forstå forandringen.

Her er et bilde som ble tatt av meg til et intervju fra noen måneder før den første boken min kom ut. Det er et fint bilde av meg. Men det er også et bilde av meg da jeg var på mitt tjukkeste.

Bildet er tatt i 2008. Jeg var 21 år. Jeg hadde tilbragt våren innlagt på psykiatrisk. Jeg tok kjipe medisiner. Jeg satt stille. Og jeg spiste og spiste og spiste. Det tristeste med dette bildet er at jeg ikke ser glad ut, selv om jeg smiler.

Når jeg sammenligner med tilfeldige bilder av meg på mobilen ser jeg at mye har skjedd. Jeg trenger ikke sammenligne bilder av vommen min i profil for å se forandringen. Forandringen i formen på fjeset mitt er dramatisk nok. Her er et bilde jeg tok av meg selv rett etter trening mens jeg var sånn “Jeg er barsk.”

Så. Jeg ser hvor tjukk jeg faktisk har vært. Jeg ser hvor mye jeg har krympet. Men hodet mitt er overbevist om at jeg har vært tjukk hele livet og alltid vil være det. Og det er ikke sant. Ja, jeg gikk opp 30 kilo mellom høsten 2006 og våren 2007. Men i følge dagboka mi var jeg rundt 70 kilo våren 2006. Ja, jeg var i episk dårlig form. Ja, jeg burde spist mer grønnsaker og mindre potetgull. Men jeg var ikke severely obese.

Jeg har brukt lang tid på å skjønne akkurat denne biten. Jeg hadde jo alltid følt meg tjukk og stygg. Da var det jo ett fett om jeg ble litt tjukkere eller litt styggere? Hvordan kunne det ha seg at jeg hadde vært hverken eller? Igjen tar jeg gamle bilder til hjelp.

Her er et bilde av meg fra da jeg var 14 år. Takk til Thea som sendte det til meg.

Her er det. Tjukke, feite, ekle meg. Eller – det jeg trodde var tjukke, feite, ekle meg. Ja, jeg har svart lebestift. Ja, jeg har nettingstrømper. Ja, jeg har fjærboa og fire ulike former for naglesmykker. Ja, jeg har skrevet RIP i pannen min med kajal. (Jeg var 14 år, alt jeg ville var å sette fyr på RIMI-butikker og skrive FUCK på dovegger med sprittusj. Hallo, lzzm. Dessuten var det Halloween.)

Men bortsett fra det overdådige antrekket og det triste blikket er fjortis-Ida påfallende lik hva jeg tror at en normalvektig utgave av meg vil se ut. Hun er like høy som meg. Hun har nesten like store pupper som meg. Og hun har de samme brede hoftene som jeg. Det fjortis-meg opplevde som tegn på at hun var den “tjukkeste feiteste ekleste i verden” var puberteten. Det var de plutselige D-cup-puppene. Det var å gå fra klær i barneavdelingen til bukser i størrelse 40. Jeg var overbevist om at det var noe veldig galt med meg da jeg vokste opp, men jeg ser på bildet og husker hva farfar pleide å si til legen: “Kan det ha noe med aldern å gjøre, tru´ru?”

En ny identitet, takk!

Jeg må slutte å tenke på meg selv “hun som alltid har vært tjukk”. Det er mobbing av fjortis-meg (på bakgrunn av andre ting enn min forkjærlighet for fløyel.) Jeg forsøker å endre identiteten min. I hodet mitt er jo fedmen min en slags konstant. Litt som når de roper i Terkel i knipe: “Er du feit i dag, Dorris? Haha, Dorris er alltid feit!”

“Når du blir tynn kommer alt til å føles annerledes” sier hjernen min til meg. Men den føler seg aldri tynnere. Sleipe hjernen. Denne kognitive dissonansen gjør at det føles tryggere å være tjukk. Da henger “indre meg” og “ytre meg” mer sammen, og verden er ikke et forvirrende sted.

Det er derfor jeg må fokusere på trening, ikke bare på å “veie mindre”. For hjernen forstår at  jeg blir sterkere og sprekere. Hjernen merker at jeg får til ting jeg ikke fikk til før. Hjernen fryder seg over nye muskler på innsiden av låret. Hjernen blir skikkelig glad av å løpe litt lenger.

Og på treningsfronten har jeg jobbet med identiteten min en stund. Hver eneste gang jeg skal kjøpe en ny treningsbukse eller en drikkeflaske må jeg slåss med delen av hodet mitt som sier: “Nei, den er for folk som trener på ordentlig.” Jeg øver meg på å tenke at treningstimer for “tøffe jenter og spreke gutter” kan være for meg, selv om jeg føler at jeg burde gå på treningstimer for “reddharer, pingler og slappfisker”.

Jeg har en mistanke om at kimen til en eventuell spiseforstyrrelse bor i følelsen av å alltid være feit. At mange problemer begynner med følelsen  som sier: “Nei, du er ikke tynn ennå. Kjenn etter. Akkurat ja! Like tjukk.” uansett hvor tynn du blir. (Jeg er ikke helsepersonell, så det kan være jeg tar feil. 100% synsing.)

Derfor er BMI-skalaen et verktøy for realitetsorientering for meg akkurat nå. Jeg er ikke feit lenger. Jeg er overvektig. Målet er å bli normalvektig. Etter det skal jeg fokusere på å bli mer badass. Og prøve å føle meg som, vel, meg.

Nå skal jeg feire min nye status som overvektig med en løpetur. Og med en bitteliten sjokoladebit.

Erfaringer med Grete Roede-kurs

Jeg har fått en oppfordring til å skrive om erfaringene mine med Grete Roede-kurs. Her kommer det! Disclaimer: Jeg har bare tatt ett Grete Roede-kurs og jeg sluttet ganske fort, så jeg sitter ikke med fasiten her. Likevel var jeg såpass misfornøyd med kurset at jeg ikke kommer til å melde meg på et nytt. Jeg er derimot veldig fornøyd med Grete Roede-modellen, både kostholdsfilosofien, kursboken og nettsidene deres, og bruker det hver dag. Jevnt over slanker jeg meg med en modifisert Grete Roede-utgave, og det funker som fjell. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvorfor kurset deres ikke passet for meg.

Derfor likte jeg ikke kurset

1. Jeg meldte meg på et maxikurs, altså for folk skal ned 25 kilo eller mer. Det jeg ikke visste var ganske mange går på kurs etter kurs uten pause: Derfor var det mange av deltagerne som kjente hverandre fra før. De var ikke interesserte i å sosialisere med de nye. Verst av alt: mange av folka der var ikke tjukke i det hele tatt. De gikk på maxi-kurs fordi de begynte med maxi-kurs for over et år siden. Å være ny og nervøs mens en klynge spreke, relativt magre damer fniste i kroken var ikke gøy. 
2. Jeg hadde et veldig annet liv enn majoriteten av damene. Storparten hatet å lage mat. Jeg elsker å stå på kjøkkenet, men hater kneipp og lettost og Splenda. Deres “smarte mattriks” var mat jeg syntes smakte vondt.
3. Alle deltagerne var damer, og alle damene hadde dameproblemer. De klaget over ubrukelige ektemenn som nektet å spise grønnsaker, og som krevde at de laget separate middager med feite pølser og brun saus til dem. Når jeg fortalte at kjæresten min spiser mindre enn meg og foretrekker vegetarmat så de på meg som om jeg var et rart dyr med en ekkel seksualitet, siden den eneste parringsverdige hannen der ute raper demonstrativt og er allergisk mot støvsugere.
4. Siden jeg lever i øvre middelklasseland, var ingen av alkohol-rådene deres særlig nyttige. “Drikk alkohol på tom mage, da blir du full av færre kalorier” og “Lag slankedrinker med lettbrus og vodka istedenfor vin” funker ikke når min store svakhet er Sancerre til sommerens asparges. Dessuten følte jeg meg som en uempatisk dritt fordi jeg ikke merket prisforskjellen på kjøttdeig og karbonadedeig.
5. For meg var Grete Roede-kurset et sted for folk som forklarte hverandre at det var færre kalorier i cottage cheese enn i gräddost, ikke et sted der folk snakket om vanskelige følelser til mat, trening og kropp. Alle rådene gikk på slankemat vs tjukkasmat, og det snakket lite om grunnene til at folk spiste så mye. Og det var det  jeg trengte å snakke om. Resten stod jo i kursboka.
6. Den viktigste grunnen til at jeg sluttet var likevel dette: Siden jeg ikke ble en del av den sosiale klikken, og ikke kjente meg igjen i damene følte jeg meg heller ikke trygg. Og det er du nødt til når hvert eneste møte slutter med at du må veie deg og fortelle alle sammen hvordan det gikk.  En av de første ukene mine på kurset hadde jeg hatt en solid sprekk. Jeg ble invitert på vennemiddag med potetmos med masse smør, gryte med fløtesaus og ubegrenset med Smash etter middag. Jeg klarte ikke å holde meg. Jeg spiste altfor mye. Når jeg tok opp problemet i kursgruppa, møtte jeg liten forståelse. Jeg prøvde å snakke om skammen  over å si at man slanket seg, men siden alle de andre tjukkasene var i miljøer alle jentene slanket seg hele tiden var ikke dette en problemstilling de hadde forståelse for. Enden på visa var hverfall at jeg gikk på vekten, hadde gått opp istedenfor ned som eneste deltager  og måtte si det høyt. Dette resulterte i et panikkanfall som gjorde at jeg løp og gjemte meg og aldri kom tilbake.

Jeg har hørt om folk som har hatt hyggelige og bra Grete Roede-kurs. Jeg lurer likevel på om formatet passer bedre for folk som ikke har slitt like mye psykisk som jeg har gjort, at det er et sånt “få smartere pizza-oppskrift” kurs. Kurslederen er jo bare en tjukk dame som har greid å bli tynn  og det gir henne en begrenset kompetanse til å håndtere de vonde følelsene som kan dukke opp hos for eksempel meg. Å veise seg sammen og si resultatet i plenum kan fort føles som en tjukkas-gapestokk når alle går ned utenom en eller to.

Dette har jeg brukt Grete Roede til:

1. Jeg er gull-medlem på Grete Roede-nettsidene istedenfor å delta på kursene. Jeg betaler litt penger for å få ekstra funksjonalitet. Jeg får poeng for å spise frukt og grønnsaker i tillegg til at jeg kan legge inn kaloriene mine, og jeg kan se hvor mange kalorier treningen min forbrenner (sånn ca.)
2. Jeg leste gjennom kursboka og lærte mye om kalorier og normalt kosthold og jeg bruker den fortsatt. Oppskriftene er helt Ok, men jeg bruker dem heller som et utgangspunkt for å kaloriredusere de vanlige oppskriftene mine. Men så er jeg også over gjennomsnittlig opptatt av å lage mat.

Min anbefaling vil være å kjøpe kursboken brukt fra noen på nettet og tegne gullmedlemsskap på nettsidene. Og snakke med noen du kjenner og liker om mat og følelser istedet. Eventuelt forhøre deg med andre som har gått på kurs og få tips på gode kursledere som har forståelse for angst og beven. Grete Roede sier at det er “lettere sammen”, men det spiller en stor rolle hvem du er lettere sammen med. Jeg foretrekker å velge mine egne allierte. Som deg som leser, for eksempel.

Ingenting å tape

Kjære, fine blogglesere!

For en heiagjeng dere er! Og for noen kunnskapsrike folk dere er! Jeg har brukt Facebook-siden min til alt fra å finne nye treningsvenner til å spørre om hvordan man måler fettprosenten de siste ukene. Dere har vært en fantastisk støtte og kilde til motivasjon!

Hurra! Hurra! Hurra! Hurra!

Jeg har laget en side på bloggen der jeg skal dele resultatene mine underveis. Med en gang jeg opprettet siden så tenkte jeg: “Ånei. Tenk om jeg går opp i vekt og så må jeg skrive det der. ÅNEI!!!!!” Men så kom jeg på noe: Jo, det kommer garantert uker der jeg går opp i vekt – eller hvertfall uker der vekten står stille. Men jeg har ikke “tapt” av den grunn. Jeg har fortsatt spist sunnere og trent mer enn noensinne tidligere, og en liten fadese eller tre kan ikke være synonymt med å løpe tilbake til sofaen med pottis i den ene hånda og Ben & Jerrys-bøtta i den andre.

Selv om det er akkurat det jeg har pleid å gjøre. Slanke meg – spise feil – gi opp – spise ett tonn. Spise et tonn – spise et tonn – spise et tonn – veie meg og gråte – slanke meg. Sånn har jeg holdt på. Fordi jeg har følt at den ene lille tabben utslettet all innsatsen min.

For å kvitte meg med denne måten å tenke på har jeg prøvd å se for meg hvordan resten av livet mitt ville sett ut hvis jeg alltid levde etter spise-logikken min:

“Lot være å skrive på boka på en uke. Sluttet med skriving.”
“Brukte mer penger enn jeg skulle. Brukte opp ALLE sparepengene mine + ALLE pengene på kredittkortet på en helg. På Smørbukk.”
“Sa noe teit på fest. Sluttet å snakke med ALLE JEG KJENNER FORDI DE HATER MEG.”
“Var litt lat på jobben. Rømte til Guam.”

Som Jillian Michaels sier det på podcasten sin: Hvis du punkterer et dekk på bilen din, hopper du ikke ut og stikker hull på de tre andre dekkene også. Du skifter dekk og kjører videre.

Og likevel er det dette som er refleksen min. Det må være perfekt – eller så kan jeg like godt gi opp og løpe i motsatt retning. Så et av målene med denne bloggen er å tåle å være uperfekt, klønete, godtesjuk og slaskete. Og pushe videre likevel.

Jeg har laget meg noen “mantraer” jeg bruker mens jeg trener. De er ikke dype eller magiske eller noe sånt. De er bare ting jeg sier til meg selv når jeg merker at jeg vil rømme.

Det ene er “Til kamp!” Det andre er “Ikke gi deg.” Det tredje er å huske hvor sur jeg blir når jeg ikke gjennomfører. Det fjerde er å huske hvor fornøyd jeg er når jeg har gjennomført. Når jeg vil spise noe jeg ikke bør spise, bruker jeg de samme mantraene, men jeg tenker også gjennom hvordan det vil være å ha spist maten, inkludert panikken, frustrasjonen og skyldfølelsen som bor i bunnen av potetgullposen.

Jeg kommer sikkert til å gå på en smell. Jeg kommer sikkert til å kjøre meg fast. Men det er ikke “å mislykkes.” Det er en del av veien fremover. Tusen, tusen takk til alle som er med.

Jeg tør ikke – fordi jeg er for tjukk

Kaja spurte på Facebook:

Hvordan tørre å løpe når du i tillegg til å ha verdens dårligste kondis har vokst opp med fremmede som skriker stygge ting om kroppen din til deg mens du går på gata?

Det synes jeg var et utrolig bra spørsmål, mest fordi det er noe jeg har slitt med selv. La meg utdype:

Noen folk tror at jeg tør hva som helst. Jeg har blitt kalt modig – og skamløs.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg har vært på forsiden av Dagbladet Fredag med en diger vibrator. Jeg snakker kjempehøyt og lenge. Jeg har vært med på NRK Trekant. Jeg danser som Elaine, men danser likevel.

Men det er mange, mange ting jeg ikke tør. Nesten alle tingene jeg er redd for handler om å være tjukk og treig. Fordi for meg handler det ikke bare om å tørre å løpe med dårlig kondis. Det handler om å tørre å løpe med en kropp folk kan se at har dårlig kondis selv om den står stille.

Jeg vet at mange har det som meg.

“Jeg kan ikke være på TV!” sa en venninne av meg. “Jeg har ikke slanket meg ennå!” 

I hennes verden var hun for tjukk til å være på TV. Hun var lur nok. Hun var flink nok. Men ikke tynn nok.

Utsagnet hennes pleide å få meg til å føle meg overlegen. “Åh, jeg er en såååå mye bedre feminist enn deg!” tenkte jeg. “Jeg bare var tjukk på TV, jeg! Muahahahah, se om jeg bryr meg!!!!”

Men realiteten er at det er mange ting jeg lar vær å gjøre fordi jeg er tjukk. Jeg har masse skam. Det bare slår ikke ut på kamera. Her er en liste:

Ting jeg ikke tør fordi jeg er tjukk:

1. Kjøpe klær i sportsbutikk. De fire siste gangene jeg har prøvd å handle i sportsbutikk har jeg begynt å gråte. Fordi jeg tror alle ser på meg og tenker “Wow, skal den tjukke idioten ha noen koseklær å sitte i sofaen i? En trøye til å dempe den dårlige samvittigheten med? Jasså, du står her og ser helt fortapt ut? Det er ikke så rart, du var jo helt opplagt elending i kroppsøving.” Da jeg prøvde et par med bukser, var den største størrelsen for liten. Da gråt jeg litt til. Dette gjør at jeg trener i bomullstights fra Cubus. Alle sier det puster dårlig og bla bla, men jeg har ikke dødd av det til nå.
   
2. Kjøpe sko på Løpelabbet. Jeg tør ikke. Jeg løper i de gamle drittskoa mine. Jeg vet det ikke er så bra, men tanken på å løpe på tredemølle mens noen skal vurdere ganglaget mitt friker meg ut. De kommer jo ikke til å ta meg alvorlig. Og de kommer til å nekte å selge meg sko fordi løpingen min vil være så dårlig. Overdrevet? Neineinei.
3. Løpe Holmekollstafetten. Løpe langt alene? Ja. Løpe kort med kollegaer? Neitakk. Jeg plukker heller nesle uten hansker.
4. Skifte i en garderobe som ser ut som en gymgarderobe. Jeg har fortsatt ikke brukt dusjen på SATS én gang.

Ja, jeg vet det er kynisk og bittert. Ikke bare det – det er utrolig selvsentrert. Denne angsten bor i en parallellvirkelighet der Ida Jackson er verdens sentrum. Verdens ikke-særlig-godt-likte-sentrum. En verden der sola roterer rundt meg mens den peker og ler. Derfor har jeg tatt opp kampen mot den kyniske solipsismen. Jeg har gjort mange ting jeg var livredd for å gjøre. Jeg vil ikke si at det gikk “bare bra”, men jeg døde ikke av det.

Ting jeg ikke torde, men tvang meg til likevel:

1. Å løpe ute, selv om jeg ville gjemme meg i en busk hver gang en radmager birken-mann sprintet forbi meg. Kuren? 1. Vissheten om at det er mange måter forbipasserende løpere kan meg på. Hvis jeg går fort i løpetøy kan det være at jeg akkurat fullførte tidenes hardeste intervall og har en liten pause. Hvis jeg løper i sneglefart kan det være jeg øver meg på langkjøring. Osv. 2. Lide i stillhet til det gikk over. (Det siste var mest effektivt. Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre medisin. Virkelig.)
2. Å begynne på SATS. Jeg overhumplet meg selv og tegnet medlemsskap på stedet. Jeg hadde smaken av oppkast i munnen hele tiden, men jeg bare skrev navnet mitt på lappen, trakk kortet og gikk hjem. Fordi det er utrolig hva du kan utrette om du bare ignorerer at kroppen stritter i mot.
3. Å ha time med personlig trener. Jeg vet – det skal være fint og luksus og alt det der. Ikke for meg. Jeg gruet meg mer enn jeg gruet meg til å trekke visdomsjekslene. Men jeg startet timen med å fortelle ham akkurat hvor redd jeg var for ham. Og så var han en helt uskyldig party-svenske som bare ble lei seg. Den angsten forsvant fort, og den hjalp på resten av SATS-angsten, også.
4. …men jeg var livredd for å gå på sal-time på SATS likevel. Og for å trene i styrkerommet. Og for å tøye på matta. Og for å løpe på tredemølla mens de spreke folka løp ved siden av. I begynnelsen gikk jeg på SATS når de åpnet klokka 06:30 så jeg skulle slippe og treffe så mange andre. Men PT meldte meg opp i en spinningtime, og jeg dro. Men på spinning var det en dame som var TJUKKERE ENN MEG! Jeg kunne gitt henne en klem! Nei, ti! Og hun var mye mer badass enn meg og syklet veldig hardt. Det fikk meg til å skjønne at jeg faktisk kan være “den tjukke dama” for noen andre. Jeg kan være den eneste tjukke dama i styrkerommet når neste tjukkas kommer inn. I hvertfall i 30 kilo til.

Denne lista kunne vært lenger. Jeg gjorde noe jeg var livredd for da jeg ble med på yoga for første gang. Jeg ble med en venninne og klatret opp på et fjell, og det hadde jeg aldri trodd jeg skulle tørre. Målet er å gjøre flere skumle ting.

Fordi verden blir større avd det. Fordi angsten blir mindre av det. Og fordi jeg tror det er lettere å begynne å løpe hvis du så noen andre som hadde dårlig kondis, men løp likevel.

Det viktigste jeg har skjønt er likevel dette: Alle mine marerittaktige opplevelser med fysisk aktivitet stammer fra da jeg var tenåring. Nå er jeg voksen og har egne penger. Ingen gymlærere får lov til å skrike “TA I! MED MINDRE DOKKER E SÅ TJOKK SOM HO IDA!” til meg nå.

Jeg har blitt skreket til av en trener én gang. Da skrev jeg en sint klagelapp og puttet i klagekassa på SATS. Og så fikk jeg en unnskyldning neste time. Fordi du får ikke behandle voksne folk som skit.

Om å spise de vonde følelsene

Hei, Internett!

Idag skal jeg skrive om det å spise for mye.

Og om å skamme seg fordi man spiser mye.

Jeg skriver om det fordi jeg skulle ønske flere skrev om det. Men til nå har jeg bare funnet Louie CK:

The meal is not over when I´m full. The meal is over when I hate myself!

Dette filmklippet forholdet mitt til mat på en ganske presis måte.

Det er vanskelig å vite hvordan det begynte. Spiser jeg dårlig fordi jeg er sint på meg selv eller er jeg sint på meg selv fordi jeg spiser dårlig? (Begge deler, kjære.)

En metakommentar: Det er ikke passende å skrive at man misliker seg selv.

Damebladene, selvhjelpsbøkene, reality-TV – alle vil at du skal elske deg selv. I Caps Lock. Med utropstegn og rosa hjerter.

Du skal si pene ting til speilbildet ditt. Du skal gi deg selv suss og klem og blomster.

Det er en god intensjon, men de negative følelsene forsvinner ikke uansett hvor ofte du sier “Du er vidunderlig!”.

Olga Ravn, den danske poeten, skriver at alle hater seg selv. Det vil si: Alle hater seg selv litt.

Og det er fordi vi alle har vært patetiske kjipinger fra tid til annen. Dypt inne i oss ligger minnet om den julekvelden vi gråt på do fordi vi hadde fått en billig, kjip presang mens vi håpet på en dyr, fin presang. Vi kjenner oss selv best. Derfor liker vi oss selv minst.

Ravn mener at vi ikke må avskrive dette selvhatet som noe utelukkende negativt. Følelsen av å mislike en side ved seg selv kan være produktiv. Den sparker oss i gang. Den gjør oss kreative. Den får oss til å skjerpe oss. Ravn mener at du må kjenne på selvhatet for å kunne skrive god lyrikk. Jeg tror det er noe i det.

Samtidig kan de vonde følelsene ta overhånd. Vi takler dem på måter som får oss til å like oss selv enda mindre.

Jeg har hatt mange elendinge strategier for å takle de vonde følelsene.

Jeg pleide å være en bukseløs 14-åring med en brusflaske full av Urge og hjemmebrent.

Jeg pleide å være en selvdestruktiv 19-åring som ikke sov på en uke mens hun bet seg til blods og skrev dårlige dikt.

Jeg har prøvd det meste. Spille World of Warcraft hele dagen. Bruke opp alle pengene mine. Lage uendelig drama. All den skiten.

Til slutt endte jeg opp med Ben & Jerrys-bøtta.

Mat er billig, lett tilgjengelig og relativt usynlig. Du fungerer bra selv om du nettopp slukte to liter is og en sekk potetgull. Ja, alle ser at du blir tjukkere, men det ingen som sier fra. Det er ingen intervention når du legger på deg. Å bli tjukk er utrolig privat, selv om det også er veldig synlig.

Før pleide jeg å være i et miljø der det å spise for mye var en del av den sosiale kontrakten. “Jeg sier ikke noe om at du spiser for mye kake, hvis du ikke sier noe om at jeg spiser for mye kake.” Det var avslappende. Dessuten hadde jeg noen andre å skylde på mens jeg ble tjukkere. Jeg spiste så mye for å være grei, lzzm.

Det var bare jug, selvfølgelig. Etter at jeg havnet i en omgangskrets der alle andre greier å ta tre flak potetgull fra bollen og STOPPE har jeg spist all driten min alene. Litt som Louie CK og kanelbollen hans:

No one ‘s happy in the cinnabon-line. It’s all dudes like me or fatter going “Oh fuck. I’m getting a cinnabon.”

Å slanke seg er å bruke opp flere kalorier enn man spiser opp. Det er ikke vanskelig eller magisk: Det er matematikk. Men den vanskelige biten er ikke å forstå at det er 900 kalorier i 100 gram smør. Den vanskelige biten er å finne på noe annet å gjøre med de vonde følelsene enn å spise dem opp. 

Jeg har laget en slags huskeregel:

• En dårlig mestringsstrategi føles fantastisk mens du gjør den og SKIKKELIG DRITT etterpå.
• En god mestringsstrategi føles skikkelig dritt mens du gjør den og FANTASTISK etterpå.

Midtveis i isbøtta, halvveis i rødvinsflaska, ti timer Playstation uten søvn – vidunderlig. Helt til du føler deg dritt.
Fem minutter ut i løpeturen, halvveis i yoga-praksisen, på det hardeste punktet i spinningtimen  – skikkelig dritt. Helt til du føler deg ganske fantastisk.