Trening + Ida = sant

Jeg vet, jeg har ikke skrevet på evigheter.

Dere skjønner: Blogging er drevet av misnøye og frustrasjon. Det er mye lettere å blogge når noe er skummelt, vanskelig og teit enn når noe går skikkelig bra. Og siden i sommer har prosjekt “Slutt å være feit, for fanden!” gått bedre enn jeg noensinne hadde håpet på.

Først noen tall:

Jeg veide 100 kilo da jeg begynte å slanke meg. Jeg veide 94 kilo da jeg begynte å måle resultatene av slankingen min. Nå veier jeg 77 kilo. Litt avhengig av hvordan jeg måler har jeg gått ned a) 23 kilo eller b)17 kilo. Jeg har gått fra å være over en meter rundt livet til å være under 80 cm i livet. Altså under det som regnes som farlig, hilsen Folkehelseinstituttet.

Applaus! Applaus!

Så er det dette med trening:

Denne bloggen begynte jo egentlig som en blogg om treningsangst. Jeg kastet opp litt i munnen min da jeg meldte meg inn på SATS. Jeg har løpt gråtende ut av flere gruppetimer enn jeg har oversikt over. Men jeg beit meg fast. Jeg har faktisk spisskompetanse på disse noia-greiene. Du går ikke åtte år til psykolog uten å lære noen ting.

Jeg pushet meg gjennom panikken og fullførte mitt første mål: Å trene tre ganger i uka uten å slutte med det. Jeg tvang meg til dette fra januar til august. Og så, i august, skjedde det noe rart. Du skjønner: Jeg likte ikke å trene selv om jeg gjorde det jevnlig. Ja, jeg likte å bli sterkere. Ja, jeg likte å sove godt om natten. Og jeg likte at jeg faktisk var blitt en sånn person som trente.

Sånn var det. Utenom Adam i underbuksa.

Men jeg hadde ikke likt å trene. Helt til august. Jeg kom hjem fra jobb, kikket ut på det fine været og tenkte “I dag hadde det vært digg med en løpetur.” Nå har det klikka for meg, tenkte jeg. Men jeg tok på meg skoa. Jeg småløp ut døra. Og jeg løp og løp og løp. Og løp litt til. Jeg løp, og alt stresset mitt fordampet i små skyer langs Akerselva. Jeg løp, og jeg var rett i ryggen. Jeg løp, og sola skinte bare for meg. Jeg løp, og himmelen åpnet seg og englene kikket ned og sang ordløse Bach-fuger og kroppen min var selvlysende og hodet mitt var helt tomt. Jeg løp og jeg gliste som en idiot. Da jeg kom hjem var jeg solbrent og dehyderert og kjæresten påstod at jeg hadde små kokainpupiller.

Sånn var det. Utenom hoppinga.

Fra den løpeturen har trening blitt noe jeg vil, ikke noe jeg tvinger meg til. Jeg har trent fem ganger i uka siden august fordi kroppen lengter etter det. Og jeg er ikke redd lenger.

Trening som hobby?

“Er trening blitt den nye hobbyen din, da?” spurte en dame jeg kjenner.

Sannelig om jeg vet. Jeg kjøper dyrt utstyr og leser bøker og blogger om det, så sånn sett er det en hobby. Samtidig føles det som om damen spurte meg om dusjing var den nye hobbyen min. For å ikke trene på tre dager føles som å ikke dusje på tre dager: Kroppen lengter etter det. Å oppdage trening har vært som å oppdage en form for dusjing jeg ikke visste at fantes; noe vidunderlig kroppslig jeg trengte hele tiden uten å vite det.

Midt oppe i dette falt bloggingen ut. Jeg har ikke skrevet om å trene. Jeg har bare trent.

(Og telt kalorier. Selvfølgelig. Jeg har faktisk skrevet opp alt jeg har spist fra april til nå. Det er den kjedeligste dagboka i verden. Men jeg ville ikke gått ned så mye om jeg ikke hadde redusert energi-inntaket. Viktig, viktig.)

Å faktisk løpe fra kaka:

Det beste med treningsgleden er at det har hjulpet mot overspisingen min.

Jeg pleide å ha det sånn:

  1. Jeg ble stressa.
  2. Følelsen av å være stressa var ubehagelig.
  3. Den ubehagelige følelsen ga meg lyst til å spise.
  4. Den fikk meg til å lengte etter en pose ostepops, en pakke kjeks, en boks med Ben & Jerry’s og en bolle eller fem.
  5. Den fikk meg til å fantasere om å spise all maten langsomt og rituelt.
  6. Til slutt ga jeg opp og kjøpte meg rundt 4000 kalorier jeg stappet i meg.
  7. Ja, det er derfor ble jeg tjukk.

Sååå mye mat spiste jeg.

Og sånn hadde jeg det mens jeg spiste den.

De første seks månedene slåss jeg med overspise-beistet hver eneste gang jeg ble stressa. Jeg knasket gulrøtter og stangselleri og drømte om ostepop. Men etter trenings-revolusjonen min har alt dette blitt snudd på hodet. Jeg blir stressa, som før. Jeg får en kjip følelse, som før. Men hjernen sier ikke “Spis!” Den sier “Løp!”

Jeg har byttet ut 4000 kalorier inn mot 500 kalorier ut. Det har gjort en enorm forskjell i livet mitt.

Jeg kan ikke kalle meg tjukk lenger. Jeg kan heller ikke påstå at jeg er i dårlig form. Jeg er ikke helt i mål ennå, men folk som kjøper klær i størrelse M og som kan løpe 60 minutter i strekk får ikke være med i “feit og utrent”-klubben. Det har jeg bestemt i solidaritet med mitt forhenværende feite og utrente jeg.

Så målet mitt er ikke å slanke meg lenger. Det er å få litt mindre kroppsfett og bli enda sprekere. Og å ikke bli tjukk igjen, selvfølgelig. Jeg er over i luksusproblem-territoriet. Dette er ikke lenger et “pass på at du ikke dør tidlig”-prosjekt. Det er et deilig jåleprosjekt. EDIT! Som May sa det: Det er også et prosjekt for helsa og livet og sånn, selvsagt!

Og ja, jeg er sinnsykt vanvittig megafornøyd. Duh.

Gladdansen! Alle sammen!

Advertisements

Jeg snakker med min egen blogg

Meg: Du bloggen?

Bloggen: Ja?

Meg: Jeg tror vi må ha en alvorsprat.

Bloggen: Åneiåneihvaharjeggjort? *angst*

Meg: Fått for mange lesere!

Bloggen: Men jeg trodde mange lesere var bra, jeg?

Meg: Joa. Men jeg har en fulltidsjobb. Og en bok å skrive.  Da kan ikke du drive og få førti kommentarer jeg ikke rekker å lese. Du holder meg våken om natten, skal jeg si deg. Dessuten har vi fått….DUDUDUDUM – KRITIKK!

Bloggen: Neeeeei! Ikke kritikk! Du vet jeg hater kritikk! Nå vil jeg gjemme meg under bordet!

Meg: Det skulle du tenkt på før du nærmet deg 4000 besøkende om dagen, frøken oppmerksomhetssyk.

Bloggen: JEG DØR! Jeg har bare levd i litt over en måned! Jeg er en liten BABY! Den gamle bloggen din, Virrvarr.net, brukte to år på å få så mange lesere om dagen!

Meg: Det er flere folk som er opptatt av slanking enn av psykiatri, tro det eller ei. Og da må vi snakke litt ordentlig sammen om hva som er formålet med denne bloggen. Og hvordan vi skal svare folk.

Bloggen: *klynk*

Meg: Vi har skrevet ett innlegg om erfaringer fra Grete Roede-kurs, og ett innlegg om vin og klasse. Særlig Grete Roede-innlegget var skrevet veldig rett fra levra.  Som kanskje ikke var så lurt. Jeg burde nok ha sovet på det. Jeg har fått høre at jeg virker bitter, smålig og arrogant, og det er en kritikk som krever litt selvransakelse fra min side. Jeg vil ikke skrive en “alle vanlige mennesker suger”-blogg. Dette skal være en slankeblogg for ordentlige mennesker, og jeg vil at den skal være inkluderende.

Bloggen: Bah, din hykler. De kjipe folka har jo rett! Du er jo den verste strebern jeg vet om! Du kommer fra et lite drittsted. Ditt eneste mål i livet har vært å karre deg ut av det lille drittstedet. Du hater alt som minner deg om det lille drittstedet. Ja, du er smålig. Ja, du er bitter. Ja, du sparker nedover. Du er faen ikke “inkluderende” eller for “folk flest”.

Meg: ARG! Åja? ÅJA!  Jeg tror folk flest kan kjenne seg igjen når jeg sitter hjemme alene med et godisberg og spiser til jeg får gnagsår i ganen!

Bloggen: …Jeg mener også at noen skrev at “bloggerens problem er at hun har lite selvkontroll.” Den delen av kritikken omfavner du, altså?

Meg: HALLO! Jeg skriver om tvangsspising! Det innebærer nødvendigvis øyeblikk med dårlig selvkontroll! DÅRLIG ARGUMENT!

Bloggen:  Men det bortforklarer ikke påstanden om  “arroganse”Du skjønner at det virker skrytete å snakke om klassereisen sin?

Meg: Men jeg er jo stolt, for helvete! Jeg startet tjueåra mine som pasient på psykiatrisk avdeling. Jeg har jobbet beinhardt for et mer “vellykket” liv. Jeg vet det er harry å snakke om å være stolt av å tjene penger/ha morsom jobb/ha klassereist, men jeg er stolt. Det var verdet det. Det er en enorm forskjell på å bo på institusjon og på å jobbe på et sted man må ha på seg pene klær fordi kongen plutselig kan komme på besøk. Og jeg nekter å late som om den overgangen skjedde uten noen innsats fra min side.

Bloggen: Ok, ok, du er høy på pæra, jeg skjønner det. Men er det så viktig å klatre, da? En del folk i kommentarfeltet mente at det ikke finnes tydelige sosiale forskjeller i Norge lenger?

Meg: Dét sier de bare fordi de befinner seg i toppsjiktet. Serriøst.

Bloggen: En del  sosiologisk orienterte lesere har påpekt at det er en *kremt* ganske sløv klasseanalyse å sortere folk etter hva slags godteri de spiser?

Meg:  Selvfølelig er det ikke en presis analyse av Norges sosiale forhold, gode Gud! Det er en grov generalisering basert på personlige opplevelser. Ikke siter meg i skoleoppgaven deres, barn! Jeg bare synser!

Bloggen: Men helt seriøst: Har dette med sosiale forskjeller egentlig noe å si når det kommer til slanking?

Meg: Ja og nei. Jeg tror det følelsesmessige aspektet er det viktigste. Hovedgrunnen til at jeg har blitt tjukk er at jeg spiser for å døyve vanskelige følelser og fordi det å trene kan gi meg skikkelig angst. Jeg tror det gjelder de fleste som sliter med vekta. Men du slanker deg aldri i et vakuum. En del folk jeg kjenner som har jobbet i offentlig sektor har vært utsatt for det jeg liker å kalle kjekspress. Jeg er derimot i en bransje med mye drikkepress. For meg er det nyttig å ta på sosiologbrillene når jeg skal analysere. Også må jeg være ærlig på at slanketips rettet mot folk som ikke liker å lage mat ikke funker for meg. Skal jeg skrive personlig om spisingen min, må jeg være ærlig på at jeg tilbringer i overkant mange timer på kjøkkenet hver dag.

Bloggen: Noen må gi slanketips til de feite kokkene, også?

Meg: Nettopp. Men det er ikke det viktigste temaet for bloggen! Her skal vi skrive om angst og skam – lystige temaer som angår oss alle!

Bloggen: Apropos angst! Det har jo kommet noen skikkelig kjipe kommentarer! Hvordan går det med angsten da?

Meg: Jeg tar det som et tegn på at vi har nådd kritisk masse.

Bloggen: Bra du kan se på det sånn! Jeg gjemte meg under skrivebordet og ulte, jeg. Jeg vil jo gjerne bli likt. Men jeg ble jo født i april…

Meg: Ro deg ned! Jeg kommer til å skrive på denne bloggen til jeg har gått ned i vekt og greid å holde meg der en stund. Frem til da skal du handle om alt jeg trenger at du handler om. Så ego er jeg faktisk.

Bloggen: Men duuuuu?

Meg: Jaaaa?

Bloggen: Skriver du først og fremst dette selvransakende innlegget fordi du spiste for mye Twist i helgen og gikk opp en kilo?

Meg: *holder fingrene i ørene og synger lalalalalala*

Bloggen: JEG VISSTE DET! Alt dette styret fordi du er stresset over ditt eget bukfett! Vel, da må du skjerpe deg! Legg fra deg kaka!

Meg: …Og løp deg en tur. Jeg vet. *knyter skolissene*