Trening + Ida = sant

Jeg vet, jeg har ikke skrevet på evigheter.

Dere skjønner: Blogging er drevet av misnøye og frustrasjon. Det er mye lettere å blogge når noe er skummelt, vanskelig og teit enn når noe går skikkelig bra. Og siden i sommer har prosjekt “Slutt å være feit, for fanden!” gått bedre enn jeg noensinne hadde håpet på.

Først noen tall:

Jeg veide 100 kilo da jeg begynte å slanke meg. Jeg veide 94 kilo da jeg begynte å måle resultatene av slankingen min. Nå veier jeg 77 kilo. Litt avhengig av hvordan jeg måler har jeg gått ned a) 23 kilo eller b)17 kilo. Jeg har gått fra å være over en meter rundt livet til å være under 80 cm i livet. Altså under det som regnes som farlig, hilsen Folkehelseinstituttet.

Applaus! Applaus!

Så er det dette med trening:

Denne bloggen begynte jo egentlig som en blogg om treningsangst. Jeg kastet opp litt i munnen min da jeg meldte meg inn på SATS. Jeg har løpt gråtende ut av flere gruppetimer enn jeg har oversikt over. Men jeg beit meg fast. Jeg har faktisk spisskompetanse på disse noia-greiene. Du går ikke åtte år til psykolog uten å lære noen ting.

Jeg pushet meg gjennom panikken og fullførte mitt første mål: Å trene tre ganger i uka uten å slutte med det. Jeg tvang meg til dette fra januar til august. Og så, i august, skjedde det noe rart. Du skjønner: Jeg likte ikke å trene selv om jeg gjorde det jevnlig. Ja, jeg likte å bli sterkere. Ja, jeg likte å sove godt om natten. Og jeg likte at jeg faktisk var blitt en sånn person som trente.

Sånn var det. Utenom Adam i underbuksa.

Men jeg hadde ikke likt å trene. Helt til august. Jeg kom hjem fra jobb, kikket ut på det fine været og tenkte “I dag hadde det vært digg med en løpetur.” Nå har det klikka for meg, tenkte jeg. Men jeg tok på meg skoa. Jeg småløp ut døra. Og jeg løp og løp og løp. Og løp litt til. Jeg løp, og alt stresset mitt fordampet i små skyer langs Akerselva. Jeg løp, og jeg var rett i ryggen. Jeg løp, og sola skinte bare for meg. Jeg løp, og himmelen åpnet seg og englene kikket ned og sang ordløse Bach-fuger og kroppen min var selvlysende og hodet mitt var helt tomt. Jeg løp og jeg gliste som en idiot. Da jeg kom hjem var jeg solbrent og dehyderert og kjæresten påstod at jeg hadde små kokainpupiller.

Sånn var det. Utenom hoppinga.

Fra den løpeturen har trening blitt noe jeg vil, ikke noe jeg tvinger meg til. Jeg har trent fem ganger i uka siden august fordi kroppen lengter etter det. Og jeg er ikke redd lenger.

Trening som hobby?

“Er trening blitt den nye hobbyen din, da?” spurte en dame jeg kjenner.

Sannelig om jeg vet. Jeg kjøper dyrt utstyr og leser bøker og blogger om det, så sånn sett er det en hobby. Samtidig føles det som om damen spurte meg om dusjing var den nye hobbyen min. For å ikke trene på tre dager føles som å ikke dusje på tre dager: Kroppen lengter etter det. Å oppdage trening har vært som å oppdage en form for dusjing jeg ikke visste at fantes; noe vidunderlig kroppslig jeg trengte hele tiden uten å vite det.

Midt oppe i dette falt bloggingen ut. Jeg har ikke skrevet om å trene. Jeg har bare trent.

(Og telt kalorier. Selvfølgelig. Jeg har faktisk skrevet opp alt jeg har spist fra april til nå. Det er den kjedeligste dagboka i verden. Men jeg ville ikke gått ned så mye om jeg ikke hadde redusert energi-inntaket. Viktig, viktig.)

Å faktisk løpe fra kaka:

Det beste med treningsgleden er at det har hjulpet mot overspisingen min.

Jeg pleide å ha det sånn:

1. Jeg ble stressa.
2. Følelsen av å være stressa var ubehagelig.
3. Den ubehagelige følelsen ga meg lyst til å spise.
4. Den fikk meg til å lengte etter en pose ostepops, en pakke kjeks, en boks med Ben & Jerry’s og en bolle eller fem.
5. Den fikk meg til å fantasere om å spise all maten langsomt og rituelt.
6. Til slutt ga jeg opp og kjøpte meg rundt 4000 kalorier jeg stappet i meg.
7. Ja, det er derfor ble jeg tjukk.

Sååå mye mat spiste jeg.

Og sånn hadde jeg det mens jeg spiste den.

De første seks månedene slåss jeg med overspise-beistet hver eneste gang jeg ble stressa. Jeg knasket gulrøtter og stangselleri og drømte om ostepop. Men etter trenings-revolusjonen min har alt dette blitt snudd på hodet. Jeg blir stressa, som før. Jeg får en kjip følelse, som før. Men hjernen sier ikke “Spis!” Den sier “Løp!”

Jeg har byttet ut 4000 kalorier inn mot 500 kalorier ut. Det har gjort en enorm forskjell i livet mitt.

Jeg kan ikke kalle meg tjukk lenger. Jeg kan heller ikke påstå at jeg er i dårlig form. Jeg er ikke helt i mål ennå, men folk som kjøper klær i størrelse M og som kan løpe 60 minutter i strekk får ikke være med i “feit og utrent”-klubben. Det har jeg bestemt i solidaritet med mitt forhenværende feite og utrente jeg.

Så målet mitt er ikke å slanke meg lenger. Det er å få litt mindre kroppsfett og bli enda sprekere. Og å ikke bli tjukk igjen, selvfølgelig. Jeg er over i luksusproblem-territoriet. Dette er ikke lenger et “pass på at du ikke dør tidlig”-prosjekt. Det er et deilig jåleprosjekt. EDIT! Som May sa det: Det er også et prosjekt for helsa og livet og sånn, selvsagt!

Og ja, jeg er sinnsykt vanvittig megafornøyd. Duh.

Gladdansen! Alle sammen!

Den følelsen – illustrert

Jeg tenkte jeg skulle dele noen følelser fra måneden som har gått:

Når jeg faktisk fullførte den altfor harde treningstimen:

 

Når noen sier at jeg må slutte med gulrot fordi det er farlig med karbohydrater:

Hver eneste gang jeg prøver å gjøre en ny, ukjent øvelse på trening:

Sånn jeg forestiller meg at løpeturen skal se ut:

Sånn de fleste løpeturene faktisk ser ut:

Når noen sier: “Shit, du ser BRA ut!”

Når jeg vrikker ankelen midt i økta:

Når andre forteller meg at de også drikker alkoholfritt fordi de skal trene:

Når vekta har stått stille i to uker:

Når hun jeg er på nybegynner-kurs med kan gå på hendene:

Når jeg skal prøve meg på en øvelse som involverer hopping:

Når jeg har hatt en skikkelig dritt-dag:

Når jeg har kastet den siste trøste-kjekspakka i søpla:

Når jeg valgte meg ut alt for tunge vekter tidlig i sal-timen på SATS:

Hver kveld:

Ingenting å tape

Kjære, fine blogglesere!

For en heiagjeng dere er! Og for noen kunnskapsrike folk dere er! Jeg har brukt Facebook-siden min til alt fra å finne nye treningsvenner til å spørre om hvordan man måler fettprosenten de siste ukene. Dere har vært en fantastisk støtte og kilde til motivasjon!

Hurra! Hurra! Hurra! Hurra!

Jeg har laget en side på bloggen der jeg skal dele resultatene mine underveis. Med en gang jeg opprettet siden så tenkte jeg: “Ånei. Tenk om jeg går opp i vekt og så må jeg skrive det der. ÅNEI!!!!!” Men så kom jeg på noe: Jo, det kommer garantert uker der jeg går opp i vekt – eller hvertfall uker der vekten står stille. Men jeg har ikke “tapt” av den grunn. Jeg har fortsatt spist sunnere og trent mer enn noensinne tidligere, og en liten fadese eller tre kan ikke være synonymt med å løpe tilbake til sofaen med pottis i den ene hånda og Ben & Jerrys-bøtta i den andre.

Selv om det er akkurat det jeg har pleid å gjøre. Slanke meg – spise feil – gi opp – spise ett tonn. Spise et tonn – spise et tonn – spise et tonn – veie meg og gråte – slanke meg. Sånn har jeg holdt på. Fordi jeg har følt at den ene lille tabben utslettet all innsatsen min.

For å kvitte meg med denne måten å tenke på har jeg prøvd å se for meg hvordan resten av livet mitt ville sett ut hvis jeg alltid levde etter spise-logikken min:

“Lot være å skrive på boka på en uke. Sluttet med skriving.”
“Brukte mer penger enn jeg skulle. Brukte opp ALLE sparepengene mine + ALLE pengene på kredittkortet på en helg. På Smørbukk.”
“Sa noe teit på fest. Sluttet å snakke med ALLE JEG KJENNER FORDI DE HATER MEG.”
“Var litt lat på jobben. Rømte til Guam.”

Som Jillian Michaels sier det på podcasten sin: Hvis du punkterer et dekk på bilen din, hopper du ikke ut og stikker hull på de tre andre dekkene også. Du skifter dekk og kjører videre.

Og likevel er det dette som er refleksen min. Det må være perfekt – eller så kan jeg like godt gi opp og løpe i motsatt retning. Så et av målene med denne bloggen er å tåle å være uperfekt, klønete, godtesjuk og slaskete. Og pushe videre likevel.

Jeg har laget meg noen “mantraer” jeg bruker mens jeg trener. De er ikke dype eller magiske eller noe sånt. De er bare ting jeg sier til meg selv når jeg merker at jeg vil rømme.

Det ene er “Til kamp!” Det andre er “Ikke gi deg.” Det tredje er å huske hvor sur jeg blir når jeg ikke gjennomfører. Det fjerde er å huske hvor fornøyd jeg er når jeg har gjennomført. Når jeg vil spise noe jeg ikke bør spise, bruker jeg de samme mantraene, men jeg tenker også gjennom hvordan det vil være å ha spist maten, inkludert panikken, frustrasjonen og skyldfølelsen som bor i bunnen av potetgullposen.

Jeg kommer sikkert til å gå på en smell. Jeg kommer sikkert til å kjøre meg fast. Men det er ikke “å mislykkes.” Det er en del av veien fremover. Tusen, tusen takk til alle som er med.

Å løpe som en hund

Da jeg fikk hund lærte jeg mye om å løpe.

Jeg lærte at du ikke trenger å være så veldig flink for å gjøre ditt beste.

Jeg lærte at å løpe kan være 100% fryd.

Jeg så på hunden løpe, og jeg skjønte at løping gjør deg lykkelig (særlig hvis du har en pinne å løpe med.)

Men når jeg prøvde å løpe sammen med hunden var den mye flinkere til å ha det gøy enn meg.

Den bykset i vei med tunga på snei.

Jeg, derimot. Jeg fikk hold og krampe og blodsmak og vondt i leggen.

Det gikk ikke fort.

Jeg kom ikke langt.

Likevel har jeg villet løpe.

Fordi mitt største forbilde her i livet er en hund.

Jeg er et grubledyr.

Jeg bor i hodet mitt hele tiden. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre, jeg tenker på hva jeg har gjort. Hunder er ikke sånn.

Når de leker med en pinne, er pinnen hele livet deres.

Og jeg kaster bort mye av tiden min på denne måten:

(Fint, hva? Du kan kjøpe det som letterpress og henge på veggen.)

Så jeg øver meg på å bli som en hund.

En hund med joggesko.

Sånn har jeg øvd meg:

På vei til å bli en hund

• Først begynte jeg å gå fort. Lange turer, så fort jeg kunne. 
• Jeg begynte å gå fort i oppoverbakker.
• Da snøen kom, begynte jeg å gå fort på tredemølle. Jeg stilte mølla på så høy incline som var fysisk mulig, skrudde opp farten til så høyt jeg kunne og gikk oppoverbakke-intervaller på tredemølla.
• Så begynte jeg med 5kRunner – en løpeapp som avbryter musikken du hører på og sier “Løp. Gå. Løp. Gå. Nå er du halvveis.”
• Nå kan jeg løpe 16 minutter. Målet er å løpe i 35 minutter – og forhåpentligvis en halv mil.

Lærdommer til nå

1. Ikke løp for mye på asfalt og betong. Det gjør vondt i leggen. Løp der hunden ville løpt mest – på gresset. 
2. Ikke løp for fort eller for langt når du er utrent. Selv om kondisen holder, selv om musklene dine holder, så er ikke sener og ledd og skit vant til å løpe ennå. Vent på kroppen. Løp som en snegle. Løp som en tjukk mops.
3. Løp med museskritt – da holder du lenger.
4. Du blir raskere av å løpe intervall en gang i uka.
5. Joda, det er viktig med gode sko. Men er du dame er en god bh enda viktigere. Bh først, damer.
6. Ja, det gjør vondt. Det gjør vondt hele tiden, bortsett fra når det plutselig blir deilig. Men når det er deilig, er du en hund. Jeg lover.
7. Du trenger ikke se kul ut. Hunder ser kulest ut når de ikke ser kule ut. Sånn som den under:

Lesetips: Løping for nybegynnere.

Jeg har stjålet alle gif’ene fra Buzzfeed. Takk til Ingvild.

Hvordan jeg kom i gang med treningen

Hei, jeg heter Ida. Jeg pleide å være en sofapotet.

(Hei, Ida.)

Jeg var 20 år og tok trikken fra Ullevål Sykehus til Blindern fordi det var så langt å gå.

Jeg var aldri fysisk aktiv som barn. Min idé om kos var å ligge i sengen og lese. Gjerne mens jeg spiste litt godteri. Jeg likte ikke å leke sisten. Jeg likte ikke å hoppe strikk. Jeg hatet gym.  Jeg fikk angst av å bli sliten.  Jeg trodde fysisk aktive klassekamerater var fra Mars. De var rare dyr som likte å ha vondt hele tiden. Det gjorde ikke jeg. Jeg var en forfinet orkidé som bare skulle lese bøker.

Men hvis du tar t-banen fra Jernbanetorget til Stortinget, leser og skriver hele dagen og spiser en pakke kjeks til lunsj, så blir du faktisk tjukk. Sånn er det bare. Til slutt skjønte jeg at kroppen min var ikke et mysterium. Den trengte det samme som alle andre. Jeg måtte begynne å mosjonere. Det var lettere sagt enn gjort.

Jeg hadde angst for alt som minnet om gymsal. Mitt forfinede legme hadde nemlig blitt traumatisert av lite forståelsesfulle gymlærere gjennom skoletiden. Gymlærere som bare kunne relatere seg til barn som var som dem: Potensielle gymlærere. Potensielle overvektige litteraturvitere visste de ikke hva de skulle gjøre med.

Denne angsten slo ut hver eneste jeg prøvde meg på trening og en instruktør begynte å heve stemmen. “Nå TAR VI I ,dere!” kunne hun rope. Og så begynte jeg å gråte. Ut av det blå. Midt i timen. Jeg håndterte den plutselige panikkangsten med å løpe jeg ut mens jeg ulte og skrek. Jeg er diskret, sånn. Etter en slik fadese torde jeg ikke komme tilbake igjen. Dermed ble jeg nok et passivt medlem på treningsstudio X. “Kroppen”, tenkte jeg. “Kroppen er bare et stativ for å flytte rundt på hjernen min.”

Men å være stresset, engstelig sofapotet fikk konsekvenser utover dårlig kondis.

Jeg fikk så vondt i ryggen at jeg ikke kunne bøye meg. Så vondt at jeg ikke fikk sove. Men siden kroppen min og jeg ikke kjente hverandre så godt tok jeg det ikke på alvor. Inntil jeg stod opp en natt. Og ikke kunne gå.

Fastlegen min forklarte meg at prolapsen kom av svake magemuskler, svake ryggmuskler og for mye kroppsfett. Jeg var for tung for min egen musklatur. “Du får ikke mer smertestillende av meg” sa han. “Nei, ikke sette deg ned. Gå, gå i ujevnt terreng. Begynn med pilates. Begynn med yoga. Du må trene.”

Jeg ble sur.

Og så gikk jeg tur.

Jeg gikk og gikk og gikk og gikk.

Det hjalp, men det var ikke nok.

Jeg begynte å trene pilates.

Pilates er rare greier. Hvis du gjør det feil, får du ingen effekt. Hvis du gjør det riktig, er det veldig tungt. Du forbrenner ikke mange kalorier. En nybegynnertime i pilates er omtrent 175 kalorier. Men siden jeg var 100% utrent og ikke visste forskjell på armer og bein, var det bra for meg. Instruktørene terpet pusteteknikk, kontakt med magemuskler og balanse. Plutselig begynte jeg å løfte høyrearmen når de ba meg om å løfte høyrearmen. Suksess! Men jeg hadde fortsatt vondt i ryggen.

På veggen på pilatesstedet mitt hang det et intervju med en dame jeg kjente litt. Hun hadde hatt en svært alvorlig prolaps, men hadde blitt bedre av å trene pilates og yoga. Jeg spurte henne om hun ville være med meg å trene pilates, men hun fortalte at hun hadde gått over til å bare trene yoga. Ville jeg være med på en time?

Jeg visste ikke at når hun sa yoga mente hun “sinnsyk absurd vannvittig hard ashtanga yoga, mysore style, med de flinkeste i Oslo.” Selv om både pilates og yoga fokuserte på pusten og på å stramme magemusklene, kunne det ikke sammenlignes:

Pilates var sånn:

Ashtanga var sånn:

Det vil si – sånn var ashtanga for min yogamentor. Sånn var ikke ashtanga for meg. For meg var det å stange hodet i en vegg. Jeg begynte med solhilsen og trodde jeg skulle besvime. Jeg trodde jeg skulle besvime i et rom fullt av slangemennesker mennesker med beina rundt nakken. For Mysore style er ikke en “yogatime”. Det er et rom der alle gjør yoga i eget tempo. Mens jeg slet meg gjennom de første øvelsene stod mannen ved siden av meg på hodet. Det er ingen snakking, bare pusting som høres ut som hundre Darth Vadere. Lærerne gikk rundt og justerte positurene til folk uten å si noe. De bare løftet folk inn og ut av bro og hvisket “Pust, pust, pust.” Ingen sa “TA I!”

Sånn ser det ut når de drar i gang:

Da jeg skulle gå etter første time ga læreren meg en klem. “You are here. It is wonderful.”

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg kom tilbake. (Ok, det hadde mye med overnevnte yoga-mentor å gjøre.) Det viktige var at det gjorde jeg. Jeg kom tilbake. Og tilbake. Og tilbake. Og tilbake.

Det sluttet å gjøre vondt i ryggen i mange dager av gangen.
Jeg ble sterkere. Jeg ble raskere. Men først og fremst ble jeg modigere.

Jeg lærte å skille mellom riktig smerte og gal smerte. Jeg kunne tåle å ha det fælt uten å få angst.

Jeg lærte å leve med at jeg var den definitivt dårligste i hele rommet. Jeg lærte meg at det er greit å være elendig. Og når jeg først hadde lært det, var det ikke så farlig om jeg var elendig til andre typer trening, også. Tør jeg å suge her, tør jeg å suge hvor som helst.

Januar i år begynte jeg på SATS i tillegg. Jeg hadde tenkt jeg skulle begynne på et fancy treningssenter. Et sted med bastu. Et sted med lavendellukt på dassen. Men til slutt skjønte jeg at det beste stedet var det som lå kortest vei fra døra mi. Og det var SATS. Det tar 1,5 min å gå til SATS. Det betyr at jeg kan skifte til treningsklær hjemme, gå og trene, og gå hjem i de svette klærne mine og skifte og dusje hjemme. Det var påfallende hvor mye av den gamle gymangsten som satt i garderoben.

Så nå går jeg på SATS, på yoga og løper ute. For første gang i mitt liv trener jeg tre ganger i uka eller mer. Det tok to år fra prolapsen. Ok, det tok egentlig hele tjueåra mine. Nå prøver å jeg å bli “en sånn person som trener”. “En sånn person som løper”. Og kanskje, en gang i fremtiden, “en sånn person som går opp i bro.”

Alle damebladene er fulle av artikler av typen: “Kom i form på åtte uke!” “Bare fire uker til magemuskler av stål!” Alt skal skje på null komma svisj. Min erfaring er at det tar lengre tid. Men det løsner. Jeg skriver dette innlegget til Ida for to år siden som prøvde å gå tur mens hun tenkte: “Dette er ikke nok, dette er ikke nok, du suger, dette er ikke nok.” Det var ikke forgjeves.

Den lange motivasjonslista

Det er vanskelig å si nei til sjokolade. Det er enda vanskeligere å si nei til øl. Derfor har jeg laget meg en huskeliste med gode grunner til at jeg faktisk skal si nei. Og fortsette å si nei en stund. Ok, noen av grunnene er bedre enn andre sånn objektivt sett. Det viktigste er at jeg tror på dem når jeg står foran fatet med nybakte boller og gjerne vil spise…ti? Tolv? Tjue? Og jeg bruker dem til å dytte meg ut døra når jeg ikke vil trene.

20 grunner til å legge vekk kaka og løpe en tur:

1. Jeg har en familie der folk får høyt kolestrol og hjerteproblemer fra midten av 50-åra. Det er en veldig god grunn til å få opp pulsen og slutte med smør. 
2. Jeg har en familie der damene blir benskjøre. Det er en god grunn til å trene mer styrke og få i seg mer kalsium.
3. Jeg vil gjerne gå med shorts på sommeren uten å føle meg ubehagelig selvbevisst.
4. Jeg vil løpe til trikken uten å hive etter pusten hele veien fra Schous plass til Skillebekk.
5. Jeg vil ha et minst mulig trøblete svangerskap, og å være tynnere og sprekere før man legger på seg gravidkiloene er visst en hit, har jeg hørt.
6. Jeg vil slippe å høre legen si “Vel, du har jo litt….overvekt….” som forklaring på rare ting på blodprøven min.
7. Jeg har hatt en prolaps og vil ikke at den skal komme tilbake. Da hjelper det å bli litt tynnere og sprekere.
8. Jeg vil ikke kveppe til og bli plutselig skamfull hver eneste gang jeg ser et bilde av meg selv i helfigur.
9. Jeg vil gjerne slippe blødende gnagsår på innsiden av lårene når jeg går meg kjole i varmen. Jeg har hørt at mindre lår hjelper.
10. Jeg vil at mine fremtidige barn skal ha en mor som både mestrer sykkelturer, skiturer og fjellturer.
11. Jeg vil bli mindre emo, og trening og bra kosthold hjelper å stabilisere humøret.
12. Jeg vil kunne gjøre mer fancy yogaøvelser, og jeg tror det blir lettere å strekke armen rundt ryggen og ta seg i tåa når ryggen blir litt mindre brei.
13. Jeg vil være i så god form at vanlige gjøremål, som bæring av tunge handleposer, løfting av flyttebokser og lignende blir mindre slit.
14. Jeg vil gjerne bli gammel og dø med minst mulig faenskap underveis. Selv om å være tynnere og sprekere ikke er en friskhetsgaranti, er det å være tung og treig en faenskapsgaranti.
15. Mens vi er inne på det: Jeg gjør dette som en del av kampen mot dødsangsten. 
16. Det er irriterende å bli svett under valkene.
17. Nevnte jeg dødsangsten?
18. Jeg vil bli mindre sint på meg selv. Det er påfallende hvor mye jeg hater meg selv etter å ha satt til livs en boks sjokoladeis alene.
19. Jeg vil gjerne slippe att verdens helseorganisasjon kaller meg “feit”.
20. Når du har en svær vom, som jeg, ligger det masse flesk inne i buken og moser leveren min. Det er ikke bra for helsa.

Legg merke til at “bli vakker og ven” ikke er på lista. Klart – jeg har lyst til å bli smukk som bare det, jeg. Men når idéen om “smukk” står mellom meg og sofaen  – eller meg og sjokoladeisen, så taper alltid “smukk”. Jeg tenker: “Buahahahaha, jeg skal være stygg hele livet uansett, jeg kan like godt spise alle tingene i hele verden, tusen kanelboller og et badekar med ostepop!”

Derfor må jeg slå bordet med skammen og døden, med den ekle følelsen i kroppen når lårene gnisser ot hverandre, vissheten om at leveren blir most bak noen kilo med lysegult bukfett. Jeg må tenke “plutselig hjertedød, plutselig hjertedød, økt sjangse for PLUTSELIG HJERTEDØD!”

Det er ikke positiv tenkning. Jeg vet, jeg vet. Jeg burde sikkert sett på ostepopen og tenkt “Åh, for en usunn gul kengurubæsj. Full av salt og palmeolje. Nei, mitt hellige tempel av en kropp skal få et deilig eple istedet. Mm, eple!” Men det gjør jeg jo ikke. Hvis munnen min hadde fått bestemme, ville jeg levd på ostepop og bare ostepop. Iskwew skriver om hvorfor potetgull er den perfekte, vanedannende maten i dette blogginnlegget.  Da holder det ikke med en vag idé om at jeg skal bli “pen”.

Hva sier du til deg selv?