Jeg snakker med min egen blogg

Meg: Du bloggen?

Bloggen: Ja?

Meg: Jeg tror vi må ha en alvorsprat.

Bloggen: Åneiåneihvaharjeggjort? *angst*

Meg: Fått for mange lesere!

Bloggen: Men jeg trodde mange lesere var bra, jeg?

Meg: Joa. Men jeg har en fulltidsjobb. Og en bok å skrive.  Da kan ikke du drive og få førti kommentarer jeg ikke rekker å lese. Du holder meg våken om natten, skal jeg si deg. Dessuten har vi fått….DUDUDUDUM – KRITIKK!

Bloggen: Neeeeei! Ikke kritikk! Du vet jeg hater kritikk! Nå vil jeg gjemme meg under bordet!

Meg: Det skulle du tenkt på før du nærmet deg 4000 besøkende om dagen, frøken oppmerksomhetssyk.

Bloggen: JEG DØR! Jeg har bare levd i litt over en måned! Jeg er en liten BABY! Den gamle bloggen din, Virrvarr.net, brukte to år på å få så mange lesere om dagen!

Meg: Det er flere folk som er opptatt av slanking enn av psykiatri, tro det eller ei. Og da må vi snakke litt ordentlig sammen om hva som er formålet med denne bloggen. Og hvordan vi skal svare folk.

Bloggen: *klynk*

Meg: Vi har skrevet ett innlegg om erfaringer fra Grete Roede-kurs, og ett innlegg om vin og klasse. Særlig Grete Roede-innlegget var skrevet veldig rett fra levra.  Som kanskje ikke var så lurt. Jeg burde nok ha sovet på det. Jeg har fått høre at jeg virker bitter, smålig og arrogant, og det er en kritikk som krever litt selvransakelse fra min side. Jeg vil ikke skrive en “alle vanlige mennesker suger”-blogg. Dette skal være en slankeblogg for ordentlige mennesker, og jeg vil at den skal være inkluderende.

Bloggen: Bah, din hykler. De kjipe folka har jo rett! Du er jo den verste strebern jeg vet om! Du kommer fra et lite drittsted. Ditt eneste mål i livet har vært å karre deg ut av det lille drittstedet. Du hater alt som minner deg om det lille drittstedet. Ja, du er smålig. Ja, du er bitter. Ja, du sparker nedover. Du er faen ikke “inkluderende” eller for “folk flest”.

Meg: ARG! Åja? ÅJA!  Jeg tror folk flest kan kjenne seg igjen når jeg sitter hjemme alene med et godisberg og spiser til jeg får gnagsår i ganen!

Bloggen: …Jeg mener også at noen skrev at “bloggerens problem er at hun har lite selvkontroll.” Den delen av kritikken omfavner du, altså?

Meg: HALLO! Jeg skriver om tvangsspising! Det innebærer nødvendigvis øyeblikk med dårlig selvkontroll! DÅRLIG ARGUMENT!

Bloggen:  Men det bortforklarer ikke påstanden om  “arroganse”Du skjønner at det virker skrytete å snakke om klassereisen sin?

Meg: Men jeg er jo stolt, for helvete! Jeg startet tjueåra mine som pasient på psykiatrisk avdeling. Jeg har jobbet beinhardt for et mer “vellykket” liv. Jeg vet det er harry å snakke om å være stolt av å tjene penger/ha morsom jobb/ha klassereist, men jeg er stolt. Det var verdet det. Det er en enorm forskjell på å bo på institusjon og på å jobbe på et sted man må ha på seg pene klær fordi kongen plutselig kan komme på besøk. Og jeg nekter å late som om den overgangen skjedde uten noen innsats fra min side.

Bloggen: Ok, ok, du er høy på pæra, jeg skjønner det. Men er det så viktig å klatre, da? En del folk i kommentarfeltet mente at det ikke finnes tydelige sosiale forskjeller i Norge lenger?

Meg: Dét sier de bare fordi de befinner seg i toppsjiktet. Serriøst.

Bloggen: En del  sosiologisk orienterte lesere har påpekt at det er en *kremt* ganske sløv klasseanalyse å sortere folk etter hva slags godteri de spiser?

Meg:  Selvfølelig er det ikke en presis analyse av Norges sosiale forhold, gode Gud! Det er en grov generalisering basert på personlige opplevelser. Ikke siter meg i skoleoppgaven deres, barn! Jeg bare synser!

Bloggen: Men helt seriøst: Har dette med sosiale forskjeller egentlig noe å si når det kommer til slanking?

Meg: Ja og nei. Jeg tror det følelsesmessige aspektet er det viktigste. Hovedgrunnen til at jeg har blitt tjukk er at jeg spiser for å døyve vanskelige følelser og fordi det å trene kan gi meg skikkelig angst. Jeg tror det gjelder de fleste som sliter med vekta. Men du slanker deg aldri i et vakuum. En del folk jeg kjenner som har jobbet i offentlig sektor har vært utsatt for det jeg liker å kalle kjekspress. Jeg er derimot i en bransje med mye drikkepress. For meg er det nyttig å ta på sosiologbrillene når jeg skal analysere. Også må jeg være ærlig på at slanketips rettet mot folk som ikke liker å lage mat ikke funker for meg. Skal jeg skrive personlig om spisingen min, må jeg være ærlig på at jeg tilbringer i overkant mange timer på kjøkkenet hver dag.

Bloggen: Noen må gi slanketips til de feite kokkene, også?

Meg: Nettopp. Men det er ikke det viktigste temaet for bloggen! Her skal vi skrive om angst og skam – lystige temaer som angår oss alle!

Bloggen: Apropos angst! Det har jo kommet noen skikkelig kjipe kommentarer! Hvordan går det med angsten da?

Meg: Jeg tar det som et tegn på at vi har nådd kritisk masse.

Bloggen: Bra du kan se på det sånn! Jeg gjemte meg under skrivebordet og ulte, jeg. Jeg vil jo gjerne bli likt. Men jeg ble jo født i april…

Meg: Ro deg ned! Jeg kommer til å skrive på denne bloggen til jeg har gått ned i vekt og greid å holde meg der en stund. Frem til da skal du handle om alt jeg trenger at du handler om. Så ego er jeg faktisk.

Bloggen: Men duuuuu?

Meg: Jaaaa?

Bloggen: Skriver du først og fremst dette selvransakende innlegget fordi du spiste for mye Twist i helgen og gikk opp en kilo?

Meg: *holder fingrene i ørene og synger lalalalalala*

Bloggen: JEG VISSTE DET! Alt dette styret fordi du er stresset over ditt eget bukfett! Vel, da må du skjerpe deg! Legg fra deg kaka!

Meg: …Og løp deg en tur. Jeg vet. *knyter skolissene*

Advertisements