Erfaringer med Grete Roede-kurs

Jeg har fått en oppfordring til å skrive om erfaringene mine med Grete Roede-kurs. Her kommer det! Disclaimer: Jeg har bare tatt ett Grete Roede-kurs og jeg sluttet ganske fort, så jeg sitter ikke med fasiten her. Likevel var jeg såpass misfornøyd med kurset at jeg ikke kommer til å melde meg på et nytt. Jeg er derimot veldig fornøyd med Grete Roede-modellen, både kostholdsfilosofien, kursboken og nettsidene deres, og bruker det hver dag. Jevnt over slanker jeg meg med en modifisert Grete Roede-utgave, og det funker som fjell. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvorfor kurset deres ikke passet for meg.

Derfor likte jeg ikke kurset

  1. Jeg meldte meg på et maxikurs, altså for folk skal ned 25 kilo eller mer. Det jeg ikke visste var ganske mange går på kurs etter kurs uten pause: Derfor var det mange av deltagerne som kjente hverandre fra før. De var ikke interesserte i å sosialisere med de nye. Verst av alt: mange av folka der var ikke tjukke i det hele tatt. De gikk på maxi-kurs fordi de begynte med maxi-kurs for over et år siden. Å være ny og nervøs mens en klynge spreke, relativt magre damer fniste i kroken var ikke gøy. 
  2. Jeg hadde et veldig annet liv enn majoriteten av damene. Storparten hatet å lage mat. Jeg elsker å stå på kjøkkenet, men hater kneipp og lettost og Splenda. Deres “smarte mattriks” var mat jeg syntes smakte vondt.
  3. Alle deltagerne var damer, og alle damene hadde dameproblemer. De klaget over ubrukelige ektemenn som nektet å spise grønnsaker, og som krevde at de laget separate middager med feite pølser og brun saus til dem. Når jeg fortalte at kjæresten min spiser mindre enn meg og foretrekker vegetarmat så de på meg som om jeg var et rart dyr med en ekkel seksualitet, siden den eneste parringsverdige hannen der ute raper demonstrativt og er allergisk mot støvsugere.
  4. Siden jeg lever i øvre middelklasseland, var ingen av alkohol-rådene deres særlig nyttige. “Drikk alkohol på tom mage, da blir du full av færre kalorier” og “Lag slankedrinker med lettbrus og vodka istedenfor vin” funker ikke når min store svakhet er Sancerre til sommerens asparges. Dessuten følte jeg meg som en uempatisk dritt fordi jeg ikke merket prisforskjellen på kjøttdeig og karbonadedeig.
  5. For meg var Grete Roede-kurset et sted for folk som forklarte hverandre at det var færre kalorier i cottage cheese enn i gräddost, ikke et sted der folk snakket om vanskelige følelser til mat, trening og kropp. Alle rådene gikk på slankemat vs tjukkasmat, og det snakket lite om grunnene til at folk spiste så mye. Og det var det  jeg trengte å snakke om. Resten stod jo i kursboka.
  6. Den viktigste grunnen til at jeg sluttet var likevel dette: Siden jeg ikke ble en del av den sosiale klikken, og ikke kjente meg igjen i damene følte jeg meg heller ikke trygg. Og det er du nødt til når hvert eneste møte slutter med at du må veie deg og fortelle alle sammen hvordan det gikk.  En av de første ukene mine på kurset hadde jeg hatt en solid sprekk. Jeg ble invitert på vennemiddag med potetmos med masse smør, gryte med fløtesaus og ubegrenset med Smash etter middag. Jeg klarte ikke å holde meg. Jeg spiste altfor mye. Når jeg tok opp problemet i kursgruppa, møtte jeg liten forståelse. Jeg prøvde å snakke om skammen  over å si at man slanket seg, men siden alle de andre tjukkasene var i miljøer alle jentene slanket seg hele tiden var ikke dette en problemstilling de hadde forståelse for. Enden på visa var hverfall at jeg gikk på vekten, hadde gått opp istedenfor ned som eneste deltager  og måtte si det høyt. Dette resulterte i et panikkanfall som gjorde at jeg løp og gjemte meg og aldri kom tilbake.

Jeg har hørt om folk som har hatt hyggelige og bra Grete Roede-kurs. Jeg lurer likevel på om formatet passer bedre for folk som ikke har slitt like mye psykisk som jeg har gjort, at det er et sånt “få smartere pizza-oppskrift” kurs. Kurslederen er jo bare en tjukk dame som har greid å bli tynn  og det gir henne en begrenset kompetanse til å håndtere de vonde følelsene som kan dukke opp hos for eksempel meg. Å veise seg sammen og si resultatet i plenum kan fort føles som en tjukkas-gapestokk når alle går ned utenom en eller to.

Dette har jeg brukt Grete Roede til:

  1. Jeg er gull-medlem på Grete Roede-nettsidene istedenfor å delta på kursene. Jeg betaler litt penger for å få ekstra funksjonalitet. Jeg får poeng for å spise frukt og grønnsaker i tillegg til at jeg kan legge inn kaloriene mine, og jeg kan se hvor mange kalorier treningen min forbrenner (sånn ca.)
  2. Jeg leste gjennom kursboka og lærte mye om kalorier og normalt kosthold og jeg bruker den fortsatt. Oppskriftene er helt Ok, men jeg bruker dem heller som et utgangspunkt for å kaloriredusere de vanlige oppskriftene mine. Men så er jeg også over gjennomsnittlig opptatt av å lage mat.

Min anbefaling vil være å kjøpe kursboken brukt fra noen på nettet og tegne gullmedlemsskap på nettsidene. Og snakke med noen du kjenner og liker om mat og følelser istedet. Eventuelt forhøre deg med andre som har gått på kurs og få tips på gode kursledere som har forståelse for angst og beven. Grete Roede sier at det er “lettere sammen”, men det spiller en stor rolle hvem du er lettere sammen med. Jeg foretrekker å velge mine egne allierte. Som deg som leser, for eksempel.

Advertisements

Rødvin er middelklassens godis

Da jeg begynte å slanke meg, var jeg forberedt på å måtte si nei til kroneis, marsipangris, ostepop, brus, marshmallows, pizza, pannekaker, M&M’s og sjokoladekjeks i store mengder. Sånn ble det ikke. Det er påfallende lite ostepop i livet mitt med mindre jeg kjøper den selv. De eneste gangene jeg må takke nei til godteri er på jobben fordi det hender det står en skål med kremtopper fremme. Men det er ikke mange kalorier i én kremtopp og siden det er frekt å momse hele skåla på egenhånd klarer jeg å begrense meg.

Jeg er i et miljø der det er relativt enklet å slanke seg. Det handler mest om klasse. For jeg har klassereist. Jeg er ikke fra “arbeiderklassen”. Det ville krevd at folk rundt meg hadde hatt, vel, arbeid. Jeg kommer fra et miljø der det er normalt å få pengene fra NAV. Da jeg beveget meg fra “Takk for maten, staten” til øvre middeklasse, var det mange livsstilsmarkører som endret seg.

Her er ting jeg nesten aldri ser mer:

  1. Folk under 40 år som røyker sigaretter.
  2. Folk med en KMI på mer enn 35 – uansett alder.
  3. Bollepose fra Gudesen.
  4. Løsvektgodis fra Svinesund.
  5. Mariekjeks, Safarikjeks, Gjendekjeks, Gullvafler, Pepitakjeks osv.
  6. Grandiosa, Big One, frossenlasgne, kebabpizza.
  7. Seigmenn, Sursild, Nonstop, Bamsemums, Fox, Dumle, Smørbukk, Smil osv.
  8. Noe som helst fra Toro.
  9. Thousand Island, Hamburgerdressing, hvitløksrømme.
  10. Baconpølse fra Narvesen, Mr. Lee, alt som kommer med pomfrittkrydder.
  11. Folk som sier at de hater vegetarianere og ler av grønnsaker.
  12. Ostepop, baconcrisp, Pringles, pottis med dipp.
  13. Hele plater med melkesjokolade som lørdagsgodt til én person.
  14. Spis så mye du vil-pizzabuffeter.
  15. Rislunsj, Kos, noe som helst “Piano”.
  16. Fenomenet “kakebord”.

Da jeg klassereiste forsvant alt dette ut av livet mitt sammen med skumbilene, hamstringen av julemarsipan i januar og loff som en viktig del av hverdagsmaten. Nå er jeg i et miljø der det å være tjukk gjør meg til en minoritet. Jeg prøver å ikke tenke: “Ågud, jeg er den eneste tjukke på kontoret/ den eneste feite som skal snakke på konferansen/den tjukkeste på dette møtet/den tjukkeste på denne festen”, men det er likefullt sant.  I følge levekårsundersøkelsen fra 2008 har 29% av alle østfoldinger en KMI på 27 eller mer. I Oslo er det 17%. Det gir utslag i mengden Safarikjeks man blir utsatt for i løpet av en uke.

Det betyr ikke at det mangler utfordringer for meg i denne nye middelklassetilværelsen.

Her er en liste over det de høyt lønnede og høyt utdannede spiser istedenfor Smil:

Middelklassens godteri:

  1. Olivenolje. Ja, det er sunt. Ja, det er bra for hjertet. Men det er fortsatt nesten 1000 kalorier i en deciliter. 
  2. Smør. Ikke Bremyk. Ikke Bredlett. Nei, Kvitseid-Røros-Brimi-smør som smaker himmerik. Og like kaloririkt som oljen.
  3. Nøtter.
  4. Fancy ost og serranoskinke.
  5. Hjemmelaget dessert.
  6. Rødvin, hvitvin, sterkøl, kvalitetssprit, fancy drinker, champagne, utepils, gjenta.

For meg er alkoholen definitivt vanskeligst. Litt olje, litt smør, litt nøtter, litt brie, litt dessert- det kan jeg bake inn i kaloriene mine. Men forskjellen på fancy ost og rødvin er at folk har forventinger til hvor mye og ofte du skal putte det i munnen.

Jeg pleide å være i en verden der folk drakk for å bli fulle. I middelklasse-land er alkoholen del av hverdagen. Det er flaut å bli full. Alle fine ting inkluderer alkohol. Åpning av et eller annet? Musserende! Et viktig møte? Det må avsluttes med alkohol! Konferanse? Det blir drikking etterpå! Middag? Det er selvfølgelig vin til. Middag med jobben? Vinpakke! Takk for hjelpen, talen, innsatsen – her er alkohol! Det er sol! Alkohol!

Og det er ikke vodka med vaniljesmak og fanta exotic, for å si det sånn. Vin som er tilpasset maten du spiser, kjøpt fra Polets bestillingsutvalg, vin du både skal drikke med andakt og glede deg til og snakke om. Øl folk har brygget selv. Rødvin folk har lagret selv. Rødvin folk har sovet i kø utenfor Polet på Briskeby for å kjøpe. Drinker folk har vunnet priser for. Drekka du må lese deg opp på.

Det smaker fantastisk. Det er høykvalitetskos. Men realiteten er at det er sosialt vanskelig å si nei til – og nesten umulig å kombinere med vektnedgang. For alkohol er ikke bra for oss. 

Den kjipe sannheten om alkohol

  1. Alkohol har flere kalorier enn karbohydrater og protein. Det er 7 kalorier pr gram alkohol, mens det er 4 kalorier i ett gram karbohydrat. 
  2. De sier at rødvin inneholder sunne antioksidanter, men du får i deg det samme stoffet om du bare spiser druene. La oss slutte å lure oss selv.
  3. Når de sier at vindrikkere er sunnere enn øldrikkere, handler det om at folk som drikker mest pils spiser mer potetgull og folk som drikker mest vin spiser mest oliven. (Altså klasse, ikke om helseeffektene av rødvin.)
  4. Alkohol bremser forbrenningen din. Det er fordi kroppen roper “Ups, giftstoff! Det må leveren forbrenne før vi går løs på all den andre maten!” Og så er den vanlige forbrenningen din i sneglefart til kroppen har gjort unna alkoholen. Du bruker ca. 2,5 timer på å forbrenne et glass vin. En flaske rødvin har “bare” 500 kalorier (omtrent en middag), men kroppen er ikke ferdig med å kvitte seg med alkoholen før 14 timer senere.
  5. Selv om du føler deg avslappet når du drikker, blir kroppen stressa og skiller ut stresshormoner. Disse stresshormonene gjør at mer av maten du ikke får forbrent lagrer seg som fett på vommen. Derav fenomenet ølmage.
  6. Du spiser mer når du har drukket mye, fordi selvkontrollen blir lavere.
  7. Hvis du trener, har alkohol en negativ effekt på restitusjonen av musklene. Og det er tyngre og vanskeligere å trene dagen derpå…

Jeg prøver å finne balansen her.

Min løsning til nå:

  1. Jeg drikker ikke mer enn tre vinlgass i uka nå som jeg slanker jeg. Og jeg drikker ikke alle tre på en kveld. 
  2. Jeg prøver å sjenke i glasset mitt selv. Ett vinglass = 1,5 dl vin, men folk er rause og snille og gir deg glatt to-tre dl.
  3. Jeg drikker langsomt, og lar glasset mitt stå halvfullt så folk ikke skal føle seg kallet til å sjenke i mer til meg.
  4. Jeg drikker de tre vinglassene sammen med folk jeg er veldig glad i. Det er ingen grunn til å bli sosial-brisen på minglefester der jeg skal dele ut visittkortet mitt.
  5. Jeg kjøper alkoholfri øl og får det i økglass når jeg er ute. Det er litt færre kalorier, og det føkker ikke forbrenningen. Og jeg slipper spørsmål og folks “Ånei, drikker ikke du? Synes du jeg drikker for mye? Du burde kunne unne deg mer- ikke vær så kjip”-prat.
  6. Jeg lager flere sosiale avtaler som ikke involverer alkohol, som spaserturer.
  7. Jeg drikker ikke sprit, og jeg drikker bare øl fra 3,3 dl-flasker.
  8. Jeg setter meg ned med kalenderen hver søndag og spør meg selv: “Hvor er jeg invitert denne uka? Hvor kommer det til å bli alkohol? Hvor skal jeg drikke og hvor skal jeg være edru?” Og så bestemmer jeg meg på forhånd.

De tynne menneskene rundt meg drikker en flaske rødvin og sykler  i Marka etterpå. Jeg er hverken slank nok eller sprek nok til å gjøre det, men jeg tror ikke det er så sunt uansett. Vi drikker for mye. Sorry, middelklassen.