Trening + Ida = sant

Jeg vet, jeg har ikke skrevet på evigheter.

Dere skjønner: Blogging er drevet av misnøye og frustrasjon. Det er mye lettere å blogge når noe er skummelt, vanskelig og teit enn når noe går skikkelig bra. Og siden i sommer har prosjekt “Slutt å være feit, for fanden!” gått bedre enn jeg noensinne hadde håpet på.

Først noen tall:

Jeg veide 100 kilo da jeg begynte å slanke meg. Jeg veide 94 kilo da jeg begynte å måle resultatene av slankingen min. Nå veier jeg 77 kilo. Litt avhengig av hvordan jeg måler har jeg gått ned a) 23 kilo eller b)17 kilo. Jeg har gått fra å være over en meter rundt livet til å være under 80 cm i livet. Altså under det som regnes som farlig, hilsen Folkehelseinstituttet.

Applaus! Applaus!

Så er det dette med trening:

Denne bloggen begynte jo egentlig som en blogg om treningsangst. Jeg kastet opp litt i munnen min da jeg meldte meg inn på SATS. Jeg har løpt gråtende ut av flere gruppetimer enn jeg har oversikt over. Men jeg beit meg fast. Jeg har faktisk spisskompetanse på disse noia-greiene. Du går ikke åtte år til psykolog uten å lære noen ting.

Jeg pushet meg gjennom panikken og fullførte mitt første mål: Å trene tre ganger i uka uten å slutte med det. Jeg tvang meg til dette fra januar til august. Og så, i august, skjedde det noe rart. Du skjønner: Jeg likte ikke å trene selv om jeg gjorde det jevnlig. Ja, jeg likte å bli sterkere. Ja, jeg likte å sove godt om natten. Og jeg likte at jeg faktisk var blitt en sånn person som trente.

Sånn var det. Utenom Adam i underbuksa.

Men jeg hadde ikke likt å trene. Helt til august. Jeg kom hjem fra jobb, kikket ut på det fine været og tenkte “I dag hadde det vært digg med en løpetur.” Nå har det klikka for meg, tenkte jeg. Men jeg tok på meg skoa. Jeg småløp ut døra. Og jeg løp og løp og løp. Og løp litt til. Jeg løp, og alt stresset mitt fordampet i små skyer langs Akerselva. Jeg løp, og jeg var rett i ryggen. Jeg løp, og sola skinte bare for meg. Jeg løp, og himmelen åpnet seg og englene kikket ned og sang ordløse Bach-fuger og kroppen min var selvlysende og hodet mitt var helt tomt. Jeg løp og jeg gliste som en idiot. Da jeg kom hjem var jeg solbrent og dehyderert og kjæresten påstod at jeg hadde små kokainpupiller.

Sånn var det. Utenom hoppinga.

Fra den løpeturen har trening blitt noe jeg vil, ikke noe jeg tvinger meg til. Jeg har trent fem ganger i uka siden august fordi kroppen lengter etter det. Og jeg er ikke redd lenger.

Trening som hobby?

“Er trening blitt den nye hobbyen din, da?” spurte en dame jeg kjenner.

Sannelig om jeg vet. Jeg kjøper dyrt utstyr og leser bøker og blogger om det, så sånn sett er det en hobby. Samtidig føles det som om damen spurte meg om dusjing var den nye hobbyen min. For å ikke trene på tre dager føles som å ikke dusje på tre dager: Kroppen lengter etter det. Å oppdage trening har vært som å oppdage en form for dusjing jeg ikke visste at fantes; noe vidunderlig kroppslig jeg trengte hele tiden uten å vite det.

Midt oppe i dette falt bloggingen ut. Jeg har ikke skrevet om å trene. Jeg har bare trent.

(Og telt kalorier. Selvfølgelig. Jeg har faktisk skrevet opp alt jeg har spist fra april til nå. Det er den kjedeligste dagboka i verden. Men jeg ville ikke gått ned så mye om jeg ikke hadde redusert energi-inntaket. Viktig, viktig.)

Å faktisk løpe fra kaka:

Det beste med treningsgleden er at det har hjulpet mot overspisingen min.

Jeg pleide å ha det sånn:

1. Jeg ble stressa.
2. Følelsen av å være stressa var ubehagelig.
3. Den ubehagelige følelsen ga meg lyst til å spise.
4. Den fikk meg til å lengte etter en pose ostepops, en pakke kjeks, en boks med Ben & Jerry’s og en bolle eller fem.
5. Den fikk meg til å fantasere om å spise all maten langsomt og rituelt.
6. Til slutt ga jeg opp og kjøpte meg rundt 4000 kalorier jeg stappet i meg.
7. Ja, det er derfor ble jeg tjukk.

Sååå mye mat spiste jeg.

Og sånn hadde jeg det mens jeg spiste den.

De første seks månedene slåss jeg med overspise-beistet hver eneste gang jeg ble stressa. Jeg knasket gulrøtter og stangselleri og drømte om ostepop. Men etter trenings-revolusjonen min har alt dette blitt snudd på hodet. Jeg blir stressa, som før. Jeg får en kjip følelse, som før. Men hjernen sier ikke “Spis!” Den sier “Løp!”

Jeg har byttet ut 4000 kalorier inn mot 500 kalorier ut. Det har gjort en enorm forskjell i livet mitt.

Jeg kan ikke kalle meg tjukk lenger. Jeg kan heller ikke påstå at jeg er i dårlig form. Jeg er ikke helt i mål ennå, men folk som kjøper klær i størrelse M og som kan løpe 60 minutter i strekk får ikke være med i “feit og utrent”-klubben. Det har jeg bestemt i solidaritet med mitt forhenværende feite og utrente jeg.

Så målet mitt er ikke å slanke meg lenger. Det er å få litt mindre kroppsfett og bli enda sprekere. Og å ikke bli tjukk igjen, selvfølgelig. Jeg er over i luksusproblem-territoriet. Dette er ikke lenger et “pass på at du ikke dør tidlig”-prosjekt. Det er et deilig jåleprosjekt. EDIT! Som May sa det: Det er også et prosjekt for helsa og livet og sånn, selvsagt!

Og ja, jeg er sinnsykt vanvittig megafornøyd. Duh.

Gladdansen! Alle sammen!

Jeg er ikke feit. Jeg er bare overvektig.

Nå har jeg slanket meg i snart tre måneder, og vekta  har bikket 85 kilo. Det er en merkedag. Nå har ikke BMI-skalaen lov å kalle meg fet lenger. Jeg er bare overvektig. Det er fint. På det tyngste veide jeg litt over 100 kilo. Da hadde jeg en BMI på 35, og var i det WHO kaller “fedmeklasse 2”; det flatterende severe obesity. Ille feit, som jeg liker å kalle det. De siste 10 kiloene har jeg “bare” vært moderatly obese, og nå er jeg endelig  overvektig. (Disclaimer: Jeg vet at BMI ikke er et verktøy for å måle vekt på individnivå, at det ikke funker på folk som er veldig spreke eller veldig lave eller har veldig mye muskler og bla bla. Men for folk som er tjukke, har normal høyde og ikke er særlig spreke er det en helt grei rettesnor. Og det er fint å ikke bli fornærmet av BMI-kalkulatoren når du legger inn tallene dine.) Hurra! Og likevel…

Jeg ser at tallet på vekta er lavere. Jeg må bruke belte i buksa nå. Det siste plagget jeg prøvde i XL var for stort. Jeg har snart gått ned 10 cm i livet. Men jeg føler ingen forskjell. Jeg føler meg like tjukk som da jeg veite 100+ kilo. Hadde jeg ikke veid meg ville jeg ikke forstått at jeg har gått ned i vekt. Derfor bruker jeg bilder for å tvinge hjernen min til å forstå forandringen.

Her er et bilde som ble tatt av meg til et intervju fra noen måneder før den første boken min kom ut. Det er et fint bilde av meg. Men det er også et bilde av meg da jeg var på mitt tjukkeste.

Bildet er tatt i 2008. Jeg var 21 år. Jeg hadde tilbragt våren innlagt på psykiatrisk. Jeg tok kjipe medisiner. Jeg satt stille. Og jeg spiste og spiste og spiste. Det tristeste med dette bildet er at jeg ikke ser glad ut, selv om jeg smiler.

Når jeg sammenligner med tilfeldige bilder av meg på mobilen ser jeg at mye har skjedd. Jeg trenger ikke sammenligne bilder av vommen min i profil for å se forandringen. Forandringen i formen på fjeset mitt er dramatisk nok. Her er et bilde jeg tok av meg selv rett etter trening mens jeg var sånn “Jeg er barsk.”

Så. Jeg ser hvor tjukk jeg faktisk har vært. Jeg ser hvor mye jeg har krympet. Men hodet mitt er overbevist om at jeg har vært tjukk hele livet og alltid vil være det. Og det er ikke sant. Ja, jeg gikk opp 30 kilo mellom høsten 2006 og våren 2007. Men i følge dagboka mi var jeg rundt 70 kilo våren 2006. Ja, jeg var i episk dårlig form. Ja, jeg burde spist mer grønnsaker og mindre potetgull. Men jeg var ikke severely obese.

Jeg har brukt lang tid på å skjønne akkurat denne biten. Jeg hadde jo alltid følt meg tjukk og stygg. Da var det jo ett fett om jeg ble litt tjukkere eller litt styggere? Hvordan kunne det ha seg at jeg hadde vært hverken eller? Igjen tar jeg gamle bilder til hjelp.

Her er et bilde av meg fra da jeg var 14 år. Takk til Thea som sendte det til meg.

Her er det. Tjukke, feite, ekle meg. Eller – det jeg trodde var tjukke, feite, ekle meg. Ja, jeg har svart lebestift. Ja, jeg har nettingstrømper. Ja, jeg har fjærboa og fire ulike former for naglesmykker. Ja, jeg har skrevet RIP i pannen min med kajal. (Jeg var 14 år, alt jeg ville var å sette fyr på RIMI-butikker og skrive FUCK på dovegger med sprittusj. Hallo, lzzm. Dessuten var det Halloween.)

Men bortsett fra det overdådige antrekket og det triste blikket er fjortis-Ida påfallende lik hva jeg tror at en normalvektig utgave av meg vil se ut. Hun er like høy som meg. Hun har nesten like store pupper som meg. Og hun har de samme brede hoftene som jeg. Det fjortis-meg opplevde som tegn på at hun var den “tjukkeste feiteste ekleste i verden” var puberteten. Det var de plutselige D-cup-puppene. Det var å gå fra klær i barneavdelingen til bukser i størrelse 40. Jeg var overbevist om at det var noe veldig galt med meg da jeg vokste opp, men jeg ser på bildet og husker hva farfar pleide å si til legen: “Kan det ha noe med aldern å gjøre, tru´ru?”

En ny identitet, takk!

Jeg må slutte å tenke på meg selv “hun som alltid har vært tjukk”. Det er mobbing av fjortis-meg (på bakgrunn av andre ting enn min forkjærlighet for fløyel.) Jeg forsøker å endre identiteten min. I hodet mitt er jo fedmen min en slags konstant. Litt som når de roper i Terkel i knipe: “Er du feit i dag, Dorris? Haha, Dorris er alltid feit!”

“Når du blir tynn kommer alt til å føles annerledes” sier hjernen min til meg. Men den føler seg aldri tynnere. Sleipe hjernen. Denne kognitive dissonansen gjør at det føles tryggere å være tjukk. Da henger “indre meg” og “ytre meg” mer sammen, og verden er ikke et forvirrende sted.

Det er derfor jeg må fokusere på trening, ikke bare på å “veie mindre”. For hjernen forstår at  jeg blir sterkere og sprekere. Hjernen merker at jeg får til ting jeg ikke fikk til før. Hjernen fryder seg over nye muskler på innsiden av låret. Hjernen blir skikkelig glad av å løpe litt lenger.

Og på treningsfronten har jeg jobbet med identiteten min en stund. Hver eneste gang jeg skal kjøpe en ny treningsbukse eller en drikkeflaske må jeg slåss med delen av hodet mitt som sier: “Nei, den er for folk som trener på ordentlig.” Jeg øver meg på å tenke at treningstimer for “tøffe jenter og spreke gutter” kan være for meg, selv om jeg føler at jeg burde gå på treningstimer for “reddharer, pingler og slappfisker”.

Jeg har en mistanke om at kimen til en eventuell spiseforstyrrelse bor i følelsen av å alltid være feit. At mange problemer begynner med følelsen  som sier: “Nei, du er ikke tynn ennå. Kjenn etter. Akkurat ja! Like tjukk.” uansett hvor tynn du blir. (Jeg er ikke helsepersonell, så det kan være jeg tar feil. 100% synsing.)

Derfor er BMI-skalaen et verktøy for realitetsorientering for meg akkurat nå. Jeg er ikke feit lenger. Jeg er overvektig. Målet er å bli normalvektig. Etter det skal jeg fokusere på å bli mer badass. Og prøve å føle meg som, vel, meg.

Nå skal jeg feire min nye status som overvektig med en løpetur. Og med en bitteliten sjokoladebit.