Trening + Ida = sant

Jeg vet, jeg har ikke skrevet på evigheter.

Dere skjønner: Blogging er drevet av misnøye og frustrasjon. Det er mye lettere å blogge når noe er skummelt, vanskelig og teit enn når noe går skikkelig bra. Og siden i sommer har prosjekt “Slutt å være feit, for fanden!” gått bedre enn jeg noensinne hadde håpet på.

Først noen tall:

Jeg veide 100 kilo da jeg begynte å slanke meg. Jeg veide 94 kilo da jeg begynte å måle resultatene av slankingen min. Nå veier jeg 77 kilo. Litt avhengig av hvordan jeg måler har jeg gått ned a) 23 kilo eller b)17 kilo. Jeg har gått fra å være over en meter rundt livet til å være under 80 cm i livet. Altså under det som regnes som farlig, hilsen Folkehelseinstituttet.

Applaus! Applaus!

Så er det dette med trening:

Denne bloggen begynte jo egentlig som en blogg om treningsangst. Jeg kastet opp litt i munnen min da jeg meldte meg inn på SATS. Jeg har løpt gråtende ut av flere gruppetimer enn jeg har oversikt over. Men jeg beit meg fast. Jeg har faktisk spisskompetanse på disse noia-greiene. Du går ikke åtte år til psykolog uten å lære noen ting.

Jeg pushet meg gjennom panikken og fullførte mitt første mål: Å trene tre ganger i uka uten å slutte med det. Jeg tvang meg til dette fra januar til august. Og så, i august, skjedde det noe rart. Du skjønner: Jeg likte ikke å trene selv om jeg gjorde det jevnlig. Ja, jeg likte å bli sterkere. Ja, jeg likte å sove godt om natten. Og jeg likte at jeg faktisk var blitt en sånn person som trente.

Sånn var det. Utenom Adam i underbuksa.

Men jeg hadde ikke likt å trene. Helt til august. Jeg kom hjem fra jobb, kikket ut på det fine været og tenkte “I dag hadde det vært digg med en løpetur.” Nå har det klikka for meg, tenkte jeg. Men jeg tok på meg skoa. Jeg småløp ut døra. Og jeg løp og løp og løp. Og løp litt til. Jeg løp, og alt stresset mitt fordampet i små skyer langs Akerselva. Jeg løp, og jeg var rett i ryggen. Jeg løp, og sola skinte bare for meg. Jeg løp, og himmelen åpnet seg og englene kikket ned og sang ordløse Bach-fuger og kroppen min var selvlysende og hodet mitt var helt tomt. Jeg løp og jeg gliste som en idiot. Da jeg kom hjem var jeg solbrent og dehyderert og kjæresten påstod at jeg hadde små kokainpupiller.

Sånn var det. Utenom hoppinga.

Fra den løpeturen har trening blitt noe jeg vil, ikke noe jeg tvinger meg til. Jeg har trent fem ganger i uka siden august fordi kroppen lengter etter det. Og jeg er ikke redd lenger.

Trening som hobby?

“Er trening blitt den nye hobbyen din, da?” spurte en dame jeg kjenner.

Sannelig om jeg vet. Jeg kjøper dyrt utstyr og leser bøker og blogger om det, så sånn sett er det en hobby. Samtidig føles det som om damen spurte meg om dusjing var den nye hobbyen min. For å ikke trene på tre dager føles som å ikke dusje på tre dager: Kroppen lengter etter det. Å oppdage trening har vært som å oppdage en form for dusjing jeg ikke visste at fantes; noe vidunderlig kroppslig jeg trengte hele tiden uten å vite det.

Midt oppe i dette falt bloggingen ut. Jeg har ikke skrevet om å trene. Jeg har bare trent.

(Og telt kalorier. Selvfølgelig. Jeg har faktisk skrevet opp alt jeg har spist fra april til nå. Det er den kjedeligste dagboka i verden. Men jeg ville ikke gått ned så mye om jeg ikke hadde redusert energi-inntaket. Viktig, viktig.)

Å faktisk løpe fra kaka:

Det beste med treningsgleden er at det har hjulpet mot overspisingen min.

Jeg pleide å ha det sånn:

  1. Jeg ble stressa.
  2. Følelsen av å være stressa var ubehagelig.
  3. Den ubehagelige følelsen ga meg lyst til å spise.
  4. Den fikk meg til å lengte etter en pose ostepops, en pakke kjeks, en boks med Ben & Jerry’s og en bolle eller fem.
  5. Den fikk meg til å fantasere om å spise all maten langsomt og rituelt.
  6. Til slutt ga jeg opp og kjøpte meg rundt 4000 kalorier jeg stappet i meg.
  7. Ja, det er derfor ble jeg tjukk.

Sååå mye mat spiste jeg.

Og sånn hadde jeg det mens jeg spiste den.

De første seks månedene slåss jeg med overspise-beistet hver eneste gang jeg ble stressa. Jeg knasket gulrøtter og stangselleri og drømte om ostepop. Men etter trenings-revolusjonen min har alt dette blitt snudd på hodet. Jeg blir stressa, som før. Jeg får en kjip følelse, som før. Men hjernen sier ikke “Spis!” Den sier “Løp!”

Jeg har byttet ut 4000 kalorier inn mot 500 kalorier ut. Det har gjort en enorm forskjell i livet mitt.

Jeg kan ikke kalle meg tjukk lenger. Jeg kan heller ikke påstå at jeg er i dårlig form. Jeg er ikke helt i mål ennå, men folk som kjøper klær i størrelse M og som kan løpe 60 minutter i strekk får ikke være med i “feit og utrent”-klubben. Det har jeg bestemt i solidaritet med mitt forhenværende feite og utrente jeg.

Så målet mitt er ikke å slanke meg lenger. Det er å få litt mindre kroppsfett og bli enda sprekere. Og å ikke bli tjukk igjen, selvfølgelig. Jeg er over i luksusproblem-territoriet. Dette er ikke lenger et “pass på at du ikke dør tidlig”-prosjekt. Det er et deilig jåleprosjekt. EDIT! Som May sa det: Det er også et prosjekt for helsa og livet og sånn, selvsagt!

Og ja, jeg er sinnsykt vanvittig megafornøyd. Duh.

Gladdansen! Alle sammen!

Advertisements

25 thoughts on “Trening + Ida = sant

  1. Jeg gråter. Fordi jeg blir både rørt og inspirert og misunnelig, og jeg vil også bli avhengig av å trene!
    Jeg er SÅ glad på dine vegne, du har vært kjempemegakolossalt dyktig :D..

  2. Respekt! 🙂 Jeg er skikkelig imponert! Hadde savna bloggen din, og så kom denne gladbloggen. Jeg har også akkurat oppdaga at trening: Må ha det, bare må ha det! Men det har jammen tatt noen år! Keep up the good work! Heier på deg. 🙂

  3. Hurra! (Hurra, hurra, hurra!)
    Det her gjorde meg rørt og glad og gira. Håper mange leser og blir inspirert av dette, for det du har gjort (gjør), er fantastisk. Skikkelig imponerende, og jeg er så glad for at det har blitt gøy for deg også.

  4. Wow. Gratulerer! Har fulgt bloggen din en stund. Er i samme situasjon som du var i. La om kostholdet for 2 uker siden. Går bra foreløpig, men det har det gjort før også. Så dette var inspirerende!! Hadde det vært mulig å få lese litt av matdagboken din- som inspirasjon? Lykke til videre!!

  5. Du ruler, Ida, som jeg har sagt det før. Alt du bestemmer deg for – får du til! Thats it and thats all (og ikke bare det; oppskriften er alle utstyrt med… om de bare VIL bruke den). 😉

  6. Dette er både meget imponerende og inspirerende lesning – HEIA DEG! 🙂 Jeg har også spurt meg selv hvorvidt trening er “hobbyen” min. Jeg har kommet til at effekten, eller mangelen på sådan er pisken, dvs. “dusjen”, mens valg av aktivitet(er) og all nerdingen rundt er guleroten, hobbyen og pur glede. Det er ikke noe mer skammelig i å være glødende opptatt av eksempelvis vektløfting, klatring, lærdueskyting, klassisk ballett, løping eller whatnot enn å være glødende opptatt av matlaging, samtidslitteratur, reality på tv, film, sjakk eller frimerker. Det ene utelukker dessuten ikke det andre. Og jeg synes det er laaaangt innafor å skryte av resultatet av hardt arbeid! Stå på videre 🙂

  7. Jeg synes dette er veldig godt å lese. For selv om det er befriende å lese om folk som tør å skrive om at man føler seg utilpass osv, i tillegg til en del morsomme betraktninger. er det viktigere at du får resultatene du ønsker deg enn at dette blir en blogg fylt med festlige anekdoter. Utrolig kult at du har oppnådd så mye allerede. Gratulerer og velkommen inn i treningsentusiastenes rekker 😀

  8. Så kjekt å høre at det går så bra.
    Jeg tvinger meg å trene og høst mørke og regn gjør treningen så uendeling mye vanskeligere.Du gir meg håp at dette kommer til å gå bedre og lettere med tiden.

  9. Heia!! 😀 Du som teller kalorier: hvor mye må du spise for å overleve fem treningsøkter i uka? Jeg prøver å trene fire ganger i uka, og når jeg får det til er jeg SINNSSYKT SULTEN HELE TIDEN. I går kveld kom jeg hjem fra en sosial sammenkomst hvor jeg desperat hadde prøvd å trøkke i meg nok av fingermaten til å stagge den verste sulten, inhalerte en pizza på fem minutter, og våknet klokka seks i morges og var like hysterisk sulten igjen. Spise nok uten å spise for mye kan være en utfordring i seg selv …

  10. Så sinnsykt, himla fint! ÅÅÅÅÅ FOR et nydelig blogginnlegg!!!!!!
    MEN du, kunne ikke du skrevet noen utdrag fra den dagboka?? Jeg tror at jeg spiser bra, men jeg blir så sykt usikker 😦

  11. Dette er den mest oppegående, sunneste og herlig ærligste “slanke”bloggen jeg vet om. Det er så godt å lese om realistiske mål, sunn fremgang, utrolig god(!) selvinnsikt og den oppdagelsen av den fantastiske følelsen av mestring man får idet man innser at man har greid det.
    Jeg skulle ønske alle som sliter med proteinpulverparanoia og fitnessfobi kunne lese denne bloggen og se at man trenger ikke go home hvis man ikke goes hard hver eneste dag.
    Du er realiteten. Du er et forbilde. Du er slik alle burde gjøre det. Du er fabelaktig flink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s