En smugkikk i matdagboka

Det var et par folk i kommentarfeltet som spurte om de kunne få smugkikke i matdagboken min. Nå er jeg i utgangspunktet skeptisk til bloggere som deler “slik bør du spise”-innlegg i sosiale medier. Du vil ikke stjele kostholdet til hvem som helst. Det kan faktisk være skikkelig farlig, fordi folk kan være skikkelig usunne, eller bare skikkelig sprø.

På en annen side tenkte jeg det kunne være fint for folk å få et usensurert innblikk i hvordan jeg faktisk spiser. Jeg møter stadig folk som tror at jeg er Norges mest disiplinerte person og at jeg bare spiser sunn mat dagen lang. Sånn er det ikke.

Andre igjen har veldig sterke meninger om hva jeg burde slutte å spise fordi det er farlig for meg. For folks oppskrift på å bli sunn og sprek er gjerne å slutte med alt mulig. Slutt med sukker. Slutt med smør. Slutt med e-stoffer. Slutt med aspartam. Slutt å spise planter som gror under jorda. Slutt å spise kjøtt. Slutt å spise mat som er varmet opp mer enn 40 grader. Slutt å spise rå mat. Slutt å spise mat folk ikke hadde tilgang på i steinalderen. Slutt å spise gluten. Listen over forbudt mat er uendelig.

Jeg har ikke sluttet å spise noen former for mat. Jeg vet at det ikke var sukker, gluten, melk, e-stoffer, mettet fett eller animalsk protein som gjorde at jeg ble feit. Jeg ble feit av å spise sinnsykt mye mat. Jeg pleide å spise et skolebrød om dagen på vei hjem fra jobb. Jeg pleide å kjøpe en sjokolade jeg inhalerte det øyeblikket jeg var på vei ut av butikken. Og jeg drev med rituell overspising når jeg var alene. Å se på kostholdet mitt og si: “Det er nok at du spiser karbohydrat som gjør deg tjukk” ville være som om rådgiverne på luksusfellen skulle si: “Det er nok det at du kjøper ting fra Statoil som gjør deg blakk.” Sure, jeg ville måttet slutte å spise 5-6 skolebrød i uka om jeg bestemte meg for å kutte karbohydrater også, men det var ikke karbohydratene i skolebrøene som var skyld i vektoppgangen. Jeg ville gått opp like mye i vekt om jeg hadde spist cashewnøtter istedenfor kake. Kroppen lagrer energi den ikke får brukt opp som fett, og det er ett fett hva de kaloriene kommer fra.

Så, jeg teller kalorier. Og skriver ned hva jeg spiser hver dag. Og jeg gjør det fordi jeg elsker mat så mye at jeg nekter å slutte med noe av det. Ofte spør folk meg om jeg kommer til å bli spiseforstyrret av å telle kalorier. Til det kan jeg bare svare:

Mat! ❤

Den eneste maten jeg ikke elsker dypt og inderlig er rar helsekostmat og trist lettost. Så det spiser jeg ikke.

Mitt forhold til lettost. Og Spirulina.

Dette har jeg spist i dag:

  • 07:30 Drakk 1 dl ekstra lett melk med seks gram O’boy etter morgentrening, 63 kalorier. Folk påstår sjokolademelk er bra etter trening, men jeg gjør det mest fordi jeg elsker O’boy. Noen ganger lurer jeg meg til å trene bare for at jeg skal få O’boy.
  • 08:00 Kokte havregrøt. 1 dl store havregryn, 1 dl ekstra lett melk, 15 gram rosiner, 6 gram økologisk peanøttsmør, et tonn kanel. Peanøttsmør er med for fett og god smak. 258 kalorier. Tok en espresso og spiste en klementin. 22 kalorier til.
  • 09:30 Ble litt sulten på jobb. Spiste en klementin til, pluss 10 gram av frøblandingen jeg har i veska, helsefrikete snack med ristede, økologiske soyabønner, solsikkefrø og gresskarfrø. 79 kalorier.
  • 12:30 Tid for lunsj! Jeg piste 70 gram grovt speltbrød fra Baker hansen, AKA to relativt tynne brødskiver. Jeg spiste 40 gram makrell i tomat på den ene og 20 gram avokado og 20 gram spekeskinke på den andre. Avsluttet måltidet med å momse to gulrøtter og fem cherrytomater. 378 kalorier til sammen.
  • 15:00 Drakk 1,2 dl lettere litago sjokolademelk jeg glemte jeg hadde i kjøleskapet. Åh, sjokolademelk! Åh, melk. Gud som jeg elsker melk, det er helt flaut. 59 kalorier.
  • 17:30 Middag! Dagens høydepunkt, siden det beste jeg vet i hele verden er å lage mat og høre på P2. Jeg er en gammel dame. Jeg laget ovnsbakt kyllingfilet med flaskegresskar og bacon med en stor ruccolasalat til. Her balanserte jeg koseingredienser (14 gram bacon og 13 gram parmesan) opp mot litt kjedeligere lettprodukter (3 ss lett matfløte). Jeg spiste 180 gram gresskar og 100 gram ruccola, så ganske mye grønnsaker. Det kom på tilsammen 490 kalorier.
  • 19:00 Kveldskos. Jeg har spist 1349 kalorier til nå i dag. Jeg pleier å spise et sted mellom 1600 og 1900 kalorier, litt avhengig av hvor mye jeg trener den uka. Det betyr at jeg har minst 250 kalorier å bruke på kveldsmat og kos. Jeg pleier å spise knekkebrød med peanøttsmør til kvelds, men det er også mulighet at jeg slenger på mer klementin og sjokolade. Det er tross alt snart Halloween.

Kosthold trenger ikke være komplisert

Dagen i dag er representativ for hvordan jeg har spist resten av året. Jeg prøver å spise masse, masse grønnsaker, ganske mye frukt og mest grove kornprodukter. Jeg tar tran, men det er også det eneste kosttilskuddet mitt. Jeg spiser også sukker, smør, bacon, fancy ost og alt annet som gjør meg glad. Jeg bare spiser det i små mengder. Utenom det fancy peanøttsmøret mitt fra Helios spiser jeg lite mat fra Helsekosten, og byggesteinene i kostholdet mitt er som klippet ut av en husstellbok fra 1960-tallet: Havregryn, melk, makrell i tomat og rå gulrot. Alle sier at kosthold er så komplisert, men det synes ikke jeg. Det er ikke 5 gram sukker på grøten som gjør deg feit. Det er ikke 5 gram smør på toasten som gir deg hjerteinfarkt. Det viktigste er å få kaloribudsjettet i minus, og at storparten av kaloriene du får i deg kommer fra ordentlig mat. Resten handler om preferanser.

Og så må vi bare lære å leve med at vi alltid vil ha et kjærlighetsforhold til mat som ikke er bra for oss i store mengder.

Som meg og sjokolade. Og meg og meierismør.

Advertisements

Trening + Ida = sant

Jeg vet, jeg har ikke skrevet på evigheter.

Dere skjønner: Blogging er drevet av misnøye og frustrasjon. Det er mye lettere å blogge når noe er skummelt, vanskelig og teit enn når noe går skikkelig bra. Og siden i sommer har prosjekt “Slutt å være feit, for fanden!” gått bedre enn jeg noensinne hadde håpet på.

Først noen tall:

Jeg veide 100 kilo da jeg begynte å slanke meg. Jeg veide 94 kilo da jeg begynte å måle resultatene av slankingen min. Nå veier jeg 77 kilo. Litt avhengig av hvordan jeg måler har jeg gått ned a) 23 kilo eller b)17 kilo. Jeg har gått fra å være over en meter rundt livet til å være under 80 cm i livet. Altså under det som regnes som farlig, hilsen Folkehelseinstituttet.

Applaus! Applaus!

Så er det dette med trening:

Denne bloggen begynte jo egentlig som en blogg om treningsangst. Jeg kastet opp litt i munnen min da jeg meldte meg inn på SATS. Jeg har løpt gråtende ut av flere gruppetimer enn jeg har oversikt over. Men jeg beit meg fast. Jeg har faktisk spisskompetanse på disse noia-greiene. Du går ikke åtte år til psykolog uten å lære noen ting.

Jeg pushet meg gjennom panikken og fullførte mitt første mål: Å trene tre ganger i uka uten å slutte med det. Jeg tvang meg til dette fra januar til august. Og så, i august, skjedde det noe rart. Du skjønner: Jeg likte ikke å trene selv om jeg gjorde det jevnlig. Ja, jeg likte å bli sterkere. Ja, jeg likte å sove godt om natten. Og jeg likte at jeg faktisk var blitt en sånn person som trente.

Sånn var det. Utenom Adam i underbuksa.

Men jeg hadde ikke likt å trene. Helt til august. Jeg kom hjem fra jobb, kikket ut på det fine været og tenkte “I dag hadde det vært digg med en løpetur.” Nå har det klikka for meg, tenkte jeg. Men jeg tok på meg skoa. Jeg småløp ut døra. Og jeg løp og løp og løp. Og løp litt til. Jeg løp, og alt stresset mitt fordampet i små skyer langs Akerselva. Jeg løp, og jeg var rett i ryggen. Jeg løp, og sola skinte bare for meg. Jeg løp, og himmelen åpnet seg og englene kikket ned og sang ordløse Bach-fuger og kroppen min var selvlysende og hodet mitt var helt tomt. Jeg løp og jeg gliste som en idiot. Da jeg kom hjem var jeg solbrent og dehyderert og kjæresten påstod at jeg hadde små kokainpupiller.

Sånn var det. Utenom hoppinga.

Fra den løpeturen har trening blitt noe jeg vil, ikke noe jeg tvinger meg til. Jeg har trent fem ganger i uka siden august fordi kroppen lengter etter det. Og jeg er ikke redd lenger.

Trening som hobby?

“Er trening blitt den nye hobbyen din, da?” spurte en dame jeg kjenner.

Sannelig om jeg vet. Jeg kjøper dyrt utstyr og leser bøker og blogger om det, så sånn sett er det en hobby. Samtidig føles det som om damen spurte meg om dusjing var den nye hobbyen min. For å ikke trene på tre dager føles som å ikke dusje på tre dager: Kroppen lengter etter det. Å oppdage trening har vært som å oppdage en form for dusjing jeg ikke visste at fantes; noe vidunderlig kroppslig jeg trengte hele tiden uten å vite det.

Midt oppe i dette falt bloggingen ut. Jeg har ikke skrevet om å trene. Jeg har bare trent.

(Og telt kalorier. Selvfølgelig. Jeg har faktisk skrevet opp alt jeg har spist fra april til nå. Det er den kjedeligste dagboka i verden. Men jeg ville ikke gått ned så mye om jeg ikke hadde redusert energi-inntaket. Viktig, viktig.)

Å faktisk løpe fra kaka:

Det beste med treningsgleden er at det har hjulpet mot overspisingen min.

Jeg pleide å ha det sånn:

  1. Jeg ble stressa.
  2. Følelsen av å være stressa var ubehagelig.
  3. Den ubehagelige følelsen ga meg lyst til å spise.
  4. Den fikk meg til å lengte etter en pose ostepops, en pakke kjeks, en boks med Ben & Jerry’s og en bolle eller fem.
  5. Den fikk meg til å fantasere om å spise all maten langsomt og rituelt.
  6. Til slutt ga jeg opp og kjøpte meg rundt 4000 kalorier jeg stappet i meg.
  7. Ja, det er derfor ble jeg tjukk.

Sååå mye mat spiste jeg.

Og sånn hadde jeg det mens jeg spiste den.

De første seks månedene slåss jeg med overspise-beistet hver eneste gang jeg ble stressa. Jeg knasket gulrøtter og stangselleri og drømte om ostepop. Men etter trenings-revolusjonen min har alt dette blitt snudd på hodet. Jeg blir stressa, som før. Jeg får en kjip følelse, som før. Men hjernen sier ikke “Spis!” Den sier “Løp!”

Jeg har byttet ut 4000 kalorier inn mot 500 kalorier ut. Det har gjort en enorm forskjell i livet mitt.

Jeg kan ikke kalle meg tjukk lenger. Jeg kan heller ikke påstå at jeg er i dårlig form. Jeg er ikke helt i mål ennå, men folk som kjøper klær i størrelse M og som kan løpe 60 minutter i strekk får ikke være med i “feit og utrent”-klubben. Det har jeg bestemt i solidaritet med mitt forhenværende feite og utrente jeg.

Så målet mitt er ikke å slanke meg lenger. Det er å få litt mindre kroppsfett og bli enda sprekere. Og å ikke bli tjukk igjen, selvfølgelig. Jeg er over i luksusproblem-territoriet. Dette er ikke lenger et “pass på at du ikke dør tidlig”-prosjekt. Det er et deilig jåleprosjekt. EDIT! Som May sa det: Det er også et prosjekt for helsa og livet og sånn, selvsagt!

Og ja, jeg er sinnsykt vanvittig megafornøyd. Duh.

Gladdansen! Alle sammen!