Jeg er ikke feit. Jeg er bare overvektig.

Nå har jeg slanket meg i snart tre måneder, og vekta  har bikket 85 kilo. Det er en merkedag. Nå har ikke BMI-skalaen lov å kalle meg fet lenger. Jeg er bare overvektig. Det er fint. På det tyngste veide jeg litt over 100 kilo. Da hadde jeg en BMI på 35, og var i det WHO kaller “fedmeklasse 2”; det flatterende severe obesity. Ille feit, som jeg liker å kalle det. De siste 10 kiloene har jeg “bare” vært moderatly obese, og nå er jeg endelig  overvektig. (Disclaimer: Jeg vet at BMI ikke er et verktøy for å måle vekt på individnivå, at det ikke funker på folk som er veldig spreke eller veldig lave eller har veldig mye muskler og bla bla. Men for folk som er tjukke, har normal høyde og ikke er særlig spreke er det en helt grei rettesnor. Og det er fint å ikke bli fornærmet av BMI-kalkulatoren når du legger inn tallene dine.) Hurra! Og likevel…

Jeg ser at tallet på vekta er lavere. Jeg må bruke belte i buksa nå. Det siste plagget jeg prøvde i XL var for stort. Jeg har snart gått ned 10 cm i livet. Men jeg føler ingen forskjellJeg føler meg like tjukk som da jeg veite 100+ kilo. Hadde jeg ikke veid meg ville jeg ikke forstått at jeg har gått ned i vekt. Derfor bruker jeg bilder for å tvinge hjernen min til å forstå forandringen.

Her er et bilde som ble tatt av meg til et intervju fra noen måneder før den første boken min kom ut. Det er et fint bilde av meg. Men det er også et bilde av meg da jeg var på mitt tjukkeste.

bilde-10

Bildet er tatt i 2008. Jeg var 21 år. Jeg hadde tilbragt våren innlagt på psykiatrisk. Jeg tok kjipe medisiner. Jeg satt stille. Og jeg spiste og spiste og spiste. Det tristeste med dette bildet er at jeg ikke ser glad ut, selv om jeg smiler.

Når jeg sammenligner med tilfeldige bilder av meg på mobilen ser jeg at mye har skjedd. Jeg trenger ikke sammenligne bilder av vommen min i profil for å se forandringen. Forandringen i formen på fjeset mitt er dramatisk nok. Her er et bilde jeg tok av meg selv rett etter trening mens jeg var sånn “Jeg er barsk.”

bilde-12

Så. Jeg ser hvor tjukk jeg faktisk har vært. Jeg ser hvor mye jeg har krympet. Men hodet mitt er overbevist om at jeg har vært tjukk hele livet og alltid vil være det. Og det er ikke sant. Ja, jeg gikk opp 30 kilo mellom høsten 2006 og våren 2007. Men i følge dagboka mi var jeg rundt 70 kilo våren 2006. Ja, jeg var i episk dårlig form. Ja, jeg burde spist mer grønnsaker og mindre potetgull. Men jeg var ikke severely obese.

Jeg har brukt lang tid på å skjønne akkurat denne biten. Jeg hadde jo alltid følt meg tjukk og stygg. Da var det jo ett fett om jeg ble litt tjukkere eller litt styggere? Hvordan kunne det ha seg at jeg hadde vært hverken eller? Igjen tar jeg gamle bilder til hjelp.

Her er et bilde av meg fra da jeg var 14 år. Takk til Thea som sendte det til meg.

bilde-11

Her er det. Tjukke, feite, ekle meg. Eller – det jeg trodde var tjukke, feite, ekle meg. Ja, jeg har svart lebestift. Ja, jeg har nettingstrømper. Ja, jeg har fjærboa og fire ulike former for naglesmykker. Ja, jeg har skrevet RIP i pannen min med kajal. (Jeg var 14 år, alt jeg ville var å sette fyr på RIMI-butikker og skrive FUCK på dovegger med sprittusj. Hallo, lzzm. Dessuten var det Halloween.)

Men bortsett fra det overdådige antrekket og det triste blikket er fjortis-Ida påfallende lik hva jeg tror at en normalvektig utgave av meg vil se ut. Hun er like høy som meg. Hun har nesten like store pupper som meg. Og hun har de samme brede hoftene som jeg. Det fjortis-meg opplevde som tegn på at hun var den “tjukkeste feiteste ekleste i verden” var puberteten. Det var de plutselige D-cup-puppene. Det var å gå fra klær i barneavdelingen til bukser i størrelse 40. Jeg var overbevist om at det var noe veldig galt med meg da jeg vokste opp, men jeg ser på bildet og husker hva farfar pleide å si til legen: “Kan det ha noe med aldern å gjøre, tru´ru?”

En ny identitet, takk!

Jeg må slutte å tenke på meg selv “hun som alltid har vært tjukk”. Det er mobbing av fjortis-meg (på bakgrunn av andre ting enn min forkjærlighet for fløyel.) Jeg forsøker å endre identiteten min. I hodet mitt er jo fedmen min en slags konstant. Litt som når de roper i Terkel i knipe: “Er du feit i dag, Dorris? Haha, Dorris er alltid feit!”

“Når du blir tynn kommer alt til å føles annerledes” sier hjernen min til meg. Men den føler seg aldri tynnere. Sleipe hjernen. Denne kognitive dissonansen gjør at det føles tryggere å være tjukk. Da henger “indre meg” og “ytre meg” mer sammen, og verden er ikke et forvirrende sted.

Det er derfor jeg må fokusere på trening, ikke bare på å “veie mindre”. For hjernen forstår at  jeg blir sterkere og sprekere. Hjernen merker at jeg får til ting jeg ikke fikk til før. Hjernen fryder seg over nye muskler på innsiden av låret. Hjernen blir skikkelig glad av å løpe litt lenger.

Og på treningsfronten har jeg jobbet med identiteten min en stund. Hver eneste gang jeg skal kjøpe en ny treningsbukse eller en drikkeflaske må jeg slåss med delen av hodet mitt som sier: “Nei, den er for folk som trener på ordentlig.” Jeg øver meg på å tenke at treningstimer for “tøffe jenter og spreke gutter” kan være for meg, selv om jeg føler at jeg burde gå på treningstimer for “reddharer, pingler og slappfisker”.

Jeg har en mistanke om at kimen til en eventuell spiseforstyrrelse bor i følelsen av å alltid være feit. At mange problemer begynner med følelsen  som sier: “Nei, du er ikke tynn ennå. Kjenn etter. Akkurat ja! Like tjukk.” uansett hvor tynn du blir. (Jeg er ikke helsepersonell, så det kan være jeg tar feil. 100% synsing.)

Derfor er BMI-skalaen et verktøy for realitetsorientering for meg akkurat nå. Jeg er ikke feit lenger. Jeg er overvektig. Målet er å bli normalvektig. Etter det skal jeg fokusere på å bli mer badass. Og prøve å føle meg som, vel, meg.

Nå skal jeg feire min nye status som overvektig med en løpetur. Og med en bitteliten sjokoladebit.

Advertisements

34 thoughts on “Jeg er ikke feit. Jeg er bare overvektig.

  1. Her har du satt ord på akkurat sånn jeg har det også. Jeg så på bilder av meg selv fra 7.-8. klasse og tenker at hvis jeg hadde hatt litt hjelp den gang til å realitetsorientere meg, kunne jeg antagelig unngått å ende opp med en BMI på 35 i en alder av 22. Hadde jeg forstått den gang at jeg ikke VAR feit, kunne jeg antagelig unngått å BLI feit.

    Vil ellers bare si at jeg ELSKER denne bloggen. Det virker som om du og jeg har mye det samme forholdet til mat og vekt og kropp, og som med så veldig mange andre ting den gang du hadde virrvarrbloggen setter du ord på det langt bedre enn jeg selv kan. Tusen tusen takk!

  2. Utrolig bra, Ida! Bra reflektert! Jeg kan fortelle at da jeg gikk ned nesten 20 kilo på bare noen få måneder, var det merkeligste av alt sammen hvordan jeg gikk inn i en identitetskrise på veldig kort tid. Jeg var vant til at folk så tvers gjennom meg på gata og lot som om jeg ikke eksisterte, fordi jeg var ustelt og ufiks og tjukk på helt feil måte. Men nå gjorde de ikke det lenger, de så ikke gjennom meg på gata, i butikken eller på kafé, de SÅ på meg! Og jeg takla det ikke i det hele tatt. Jeg følte meg beglodd først, jeg ble rett og slett irritert over å ikke få gå usynlig rundt i verden og pusle med mitt. Deretter ble jeg overfiksert på min nye kropp. Men alt i alt savnet jeg å være “pakket inn”, for det føltes så trygt. Plutselig var jeg helt naken, nesten – ansiktet mitt syntes og kroppen min syntes i alle sine små detaljer, og folk så på meg. Det var rart og fikk meg til å mistro folk, fordi jeg tenkte at de ikke “egentlig” likte meg, alle mennesker var plutselig, etter min mening, overfladiske, og likte bare tynne-Hilde, og ikke mitt “egentlige” jeg, tykke-Hilde. Etterhvert roa det seg. Jeg skjønte at det ikke er et egentlig Hilde, og at tykke-Hilde bor vegg i vegg med tynne-Hilde, og at uansett om jeg er tjukk eller tynn, så ler jeg veldig, veldig høyt og det har lite med utseende å gjøre, og jeg kan og vet masse ting som ikke har så mye med utseende mitt å gjøre, og jeg bestemte meg for at folk legger merke til meg på grunn av det, eller, hvis de ser på tynne-Hilde og lurer på hvem jeg er, finner de det fort ut, og liker de meg ikke da, så fuck dem. Men du vil merke det: overgangen fra å være usynlig til å bli synlig. Det er som å kaste av seg usynlighetskappen. Det er skikkelig rart. Eller – sånn var det for meg. Kanskje det er annerledes for deg? For meg er du i hvert fall alltid verdens beste Ida, da, et av de smarteste og snilleste menneskene jeg vet om.

  3. Du skriver så bra , og så nyttig for meg. Og jeg kjenner meg igjen i så mye. Jaha? Det er bare det at jeg har siden i vår kvitta meg med 7 kg og gått fra “overvektig-snart-feit” til “bare-så-vidt-overvektig-iflg-BMI”. Noen vil vel oppleve det som et luksusproblem. Men opplevelsene mine ligner. Jeg kjenner meg ikke igjen og blir utrygg. Jeg vil ha klær som skjuler figueren, for det har alltid vært penest på meg. Men jeg skal huske på det du skrev om å i stedet kjenne på at jeg har blitt sterkere. Det hørtes ut som noe som vil fungere.

  4. Halleluja! Takk for god lesning, og evnen til å sette ord på følelsa som ligg laaaangt unna “allfarvei”.. Stå på!!

  5. Jeg måtte dithen at bmi kaller meg overvektig før jeg kunne begynne å slutte med å gå rundt å føle meg tjukk. Det inntraff en dag etter at jeg hadde trent med PT en stund, og jeg løp til bussen og tenkte “i dag føler jeg meg tynn!” Men jeg var ikke tynn, jeg var tjukk – sånn objektivt. Og da skjønte jeg at det jeg savnet mest fra før jeg ble sjuk og tjukk var hvor trent jeg var, ikke at jeg var str 36/S. Det var starten på å jobbe skikkelig med forholdet til kropp og mat. Jeg sliter fortsatt, spesielt nå som jeg er gravid og nok vil bikke 90 kg før ungen er ute. Men hey, livet tar litt tid! Klem!

  6. For en herlig blogg å lese, og jæven hårrå som jeg kjenner meg igjen i det du skriver! Her kan jeg nok hente masse inspirasjon. Takk!

  7. Oi..akkurat sånn hadde jeg det også, husker jeg for noen år siden, da jeg var på mitt tyngste, så på et bilde fra da jeg var 14-15 (et av de veldig få som fantest, for jeg var jo for stygg og feit til å bli tatt bilde av) og fikk helt sjokk når jeg innså at jeg faktisk hadde vert skikkelig tynn en gang. For…jeg hadde jo aldri følt meg tynn! Jeg skulle ønske at jeg hadde visst det, for da hadde jeg aldri latt det skli ut!

  8. Så utrolig bra skrevet OG godt å lese – også kommentarene fra andre. Jeg har også alltid følt meg feit, og da har det ikke gjort noe fra eller til… Jeg er nå 42 og har enda ikke klart å komme meg ut av det tankesettet, men er på vei mentalt samtidig som jeg trener. Får tro det går rett vei!

  9. Jeg er enda en av dem som innimellom føler det som om du skriver om meg. Samme om jeg har vært normalvektig, litt overvektig eller overvektig-nesten-i-fedme-sjiktet, så henger ikke hodet med. Hodet mitt svinger mellom å føle seg ok og å føle seg tjukk og faktisk også innimellom å føle seg ganske smashing, mens kroppen min vitterlig ikke forandres det spøtt i denne karusellen. Kjenner også godt igjen det å se bilder av seg selv normalvektig og føle seg overrasket fordi det overhodet ikke var sånn det kjentes ut innenfra den gangen. Lurer på hvorfor ikke vanligvis rasjonelle meg klarer å være rasjonell på dette punktet. For tiden så jobber jeg veldig med å finne enten en motivasjon for å gå ned i vekt, eller en motivasjon for å lære å like meg selv slik jeg ser ut. Ikke minst når jeg nå har blitt mamma til to jenter så kjenner jeg så veldig på det ansvaret jeg har for å sørge for at de får et sunt selvbilde og kan ha det bra med/i sin egen kropp. Og da tror jeg kanskje det kan være smart å starte med å bli et sunt forbilde for dem.

  10. Hei! Ville bare tipse om en veldig bra og vitenskapelig orientert side som kanskje bidrar til å nyansere (<-NB!) folks syn litt (<-NB!) på overvekt generelt: http://www.fatnutritionist.com/ Særlig "Articles & Evidence"-seksjonen lenker til en rekke studier på PubMed som er ganske interessante. Ha en flott dag videre 🙂

  11. Her kjente jeg meg faktisk veldig igjen… skremmende mye. Men har mye nye tanker å ta med meg videre. Også må jeg stemme i at trening er virkelig god hjelp, ikke bare helsemessig, vektmessig, oppstramming osv, men psykisk! Man får en utrolig mestringsfølelse når man knuser tidligere rekorder!

    Gleder meg til å lese mer fra deg!

  12. Tror det er mange som kjenner seg igjen, megselv inkludert!

    Ellers, noen små tilfeldigheter:

    – Jeg ryddet i dag bort bøker. Mest gamle, rare bøker, som det er på tide at stues bort. Da kom jeg til fars forskrekkelse til å rydde bort et gammelt leksikon, noe som førte til en lengre diskusjon om leksikonets skjebne. Og så snakket vi om snl.no, og jeg fortalte at hun Ida som skrev i Fredriksstad Blad , og som jeg og søs pleide å lese bloggen til, jobbet der, og vi var enige om at det var blitt en god side (fra mor: Veldig kjekt for elevene, som jo ikke får lov til å sitere wikipedia).
    – Så leser jeg, like etter, en tweet fra Heikki Holmås (sjefen sjøl). Og blir sendt hit, til din blogg igjen.
    – Og da kom jeg til å tenke på at jeg en gang skrev et bloginnlegg om det å begynne å jogge. Hvor jeg faktisk linket til en av dine tidligere bloggposter. http://windingstad.wordpress.com/2010/09/12/tips-til-vordende-joggere-i-elendig-form/

    Sånn går no dagan!

  13. Takk for at du gir meg en pause fra å tenke på alt annet Ida. Jeg går fra å låse meg inne fordi alt er vondt, til å tenke at nå som jeg er sykemeldt så kan jeg jo prøve å komme meg ut. Gå tur, kanskje ta på joggesko. Jeg tror ikke det bare hadde vært godt for kroppen og vekta, men for hodet mitt. Så imorgen gjør jeg det. Løper for første gang i mitt liv (tror jeg). Takk for det ❤

  14. Kom over bloggen din via Stella. Tusen takk for at du skriver så åpent og ærlig rundt mat, følelser og slanking. Dette er så viktig lesning både for andre i samme situasjon, mannen i gata med fordommer (bevisst/ubevisst) og ikke minst helsepersonell/personlig trenere! Ønsker deg alt godt videre, du kommer til å inspirere mange på veien:)

  15. Kan bekrefte, som anorektiker, at følelsen av tjukk er en stor pådriver. Subjektiv overspising fører til imaginær vektoppgang som må begrenses ved overdreven trening eller sult. Kognetive endringer i hodet og gullmedalje i å feilvurdere egen kropp. Rasp har hatt et forsøk på det. Vi kan se en liter melk og se én liter men klarer ikke se vår egen kropp riktig..

  16. Tommel opp. Bra skrevet og meningsfull lesning. Håper du når dine mål. Dine mål og ikke alle andres idealer 🙂

  17. Jeg elsker denne bloggen. Jeg fant deg i Stella (et blad som jeg ellers har sluttet å abonnere på på grunn av deres ganske dobbelmoralske forhold til å “elske deg selv” – men nok om dét) og du hørtes sunn og flott ut. Da jeg klikket meg inn fant jeg ut at det er akkurat dét denne bloggen er! Jeg elsker at du er selvironisk, at du ikke tar deg selv for høytidelig. Jeg elsker at du har et sunt forhold til mat, slanking og trening – og at du ikke tar alle ekspertrådene der ute for god fisk. Jeg elsker at du bruker gifs fra Sherlock/Star Wars/Doctor Who. Jeg elsker at du har et miljøvennlig kosthold. Det var mye elsk på en gang, men det er bare så utrolig forfriskende å finne en blogg hvor noen skriver godt og upolert om helse og trening. Verden trenger flere bloggere som deg – tusen takk for at du gjør dette. Lykke til videre!

  18. Dette er aller første gang eg kommenterer på ein blogg, og det er fordi innlegget ditt slo lufta ut av meg. Det var som å lese om meg sjølv. Einaste forskjellen er at eg veier fortsatt 90 kg. Eg har nådd eit platå, her har eg vore i 1 mnd no, fordi det er tryggast. Eg er litt usikker på korleis eg skal komme meg vidare nedover. Eg veit ein ting – bloggen din blir bokmerka no.
    Takk!

  19. Hei! Tusen hjertelig takk for denne bloggen. Jeg kommer til å fortsette å følge den. Jeg er 33 år og har slitt psykisk i mange år. men ikke før de to siste årene har jeg skjønt at angst kommer av et forhøyet stressnivå i kroppen, og depresjon er den påfølgende nervøse utmattelsen. Mine følelser hhar festet seg til mat; jeg liker ikke følelsen av å være sulten. Jeg har bestandig vært glad i mat, og er det fortsatt. Men jeg har spist ekstra når jeg er nervøs, for å unngå den sultne følelsen på toppen av det hele. Det forverrer bare adrenalinet i kroppen. Jeg har alltid vært slank, tynn. Men i det siste har jeg rett og slett spist for mye, for ofte – og, ja (shocker) da legger man på seg. Jeg er 170 cm og veier 66, men jeg føler meg som ei dundre. Men jeg har tenkt å spise mindre, ikke sulte meg. Ta meg en sjokoladebit, ikke 10. Spise ei skive til kvelds, ikke 2. Spise meg behagelig mett, ikke rulle fra bordet. Spise saktere, ikke hive i meg maten.

    Jeg kjenner meg igjen i masse av det du skriver, og det eeeer så godt å føle at man ikke er alene.

    Gode tanker sendes din vei 🙂

  20. Jeg har lest alle postene dine nå, og herregud, takk! Tusen hjertelig takk. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen, og det er ganske fantastisk å vite at jeg ikke er alene om følelsene og tankene! Keep it up!

  21. Hei! Liker bloggen din utrolig godt – du skriver rett fra hjertet og det liker vi 😉
    Håper det kommer flere innlegg fra deg så fort som fy 😉

  22. Nå har jeg samla omtrent 30 forskningsartikler som handler om mikroflora og overvekt, hvilke bakterier vi har i tarmen som gir overvekt, hvordan bakteriene i tarmen endrer seg ved slankeoperasjon, hvilke bakterier i tarmen som hjelper oss å fordøye maten, at overvekt kanskje egentlig er en slags autoimmun lidelse, samt om folk som ble tynne rett og slett ved å ta probiotika og hvordan potetgull gir rus. http://taansvarfordegselv.wordpress.com/2013/08/22/overvekt-ii/
    Jeg ønsker at folk skal slutte å ha dårlig samvittighet for å være tjukke, at de istedenfor skal se på det som et mulig helseproblem og ikke tenke at det dreier seg om selvdisiplin. Masse alminnelig slanke mennesker trenger aldri beherske seg for å unngå å stappe i seg napoleonskaker hver dag, de har rett og slett ikke lyst på det.
    Selvdisiplinen til tjukke folk bør handle om å spise mat som holder dem friske lenger. Synes jeg.

  23. Hei!

    Har nettopp lest alle innleggene dine. Jeg pleier egentlig aldri å legge igjen noen kommentar, men nå måtte jeg bare gjøre det. Du virker superkul, og jeg digger bloggen din. Ser det er lenge siden du har postet nye innlegg, men håper du skriver mer etterhvert.

    Hilsen Elise 🙂

  24. Ida, så flott du ser ut! (Okei, jeg måtte snoke litt på deg på face også) Jeg husker deg fra bloggen du skrev for noen år tilbake, og i dag havnet jeg plutselig her.
    Jeg orker ikke vri hjernen for å komme med noe fornuftig om BMI eller slanking (jeg hadde egentlig mest lyst til å bare legge igjen et lite spor for å gi deg en kompliment), så da lar jeg være med det. Tuddelu. 🙂

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s