Den følelsen – illustrert

Jeg tenkte jeg skulle dele noen følelser fra måneden som har gått:

Når jeg faktisk fullførte den altfor harde treningstimen:

 

Når noen sier at jeg må slutte med gulrot fordi det er farlig med karbohydrater:

Hver eneste gang jeg prøver å gjøre en ny, ukjent øvelse på trening:

Sånn jeg forestiller meg at løpeturen skal se ut:

Sånn de fleste løpeturene faktisk ser ut:

Når noen sier: “Shit, du ser BRA ut!”

Når jeg vrikker ankelen midt i økta:

Når andre forteller meg at de også drikker alkoholfritt fordi de skal trene:

Når vekta har stått stille i to uker:

Når hun jeg er på nybegynner-kurs med kan gå på hendene:

Når jeg skal prøve meg på en øvelse som involverer hopping:

Når jeg har hatt en skikkelig dritt-dag:

Når jeg har kastet den siste trøste-kjekspakka i søpla:

Når jeg valgte meg ut alt for tunge vekter tidlig i sal-timen på SATS:

Hver kveld:

17 thoughts on “Den følelsen – illustrert

  1. Har jeg sagt at du ruler? Du ruler. Og gjett hvem som så ut som opptil flere av disse samtidig i går da Grit-instruktørene (treningssenteret mitt er på Les Mills-kjøret) kom opp med tidenes ondeste mutant-øvelse: burpees med innlagte mountain climbers! Var seriøst på gråten. Og ufattelig støl i dag. Au.

  2. Jeg oppdaget bloggen din idag, og har nå lest igjennom alle postene. For en fin blogg! Så kult at du er på vei!
    Jammen kjente jeg meg godt igjen i gym-angtsten din. Den sitter hardt i her også, bare for en liten uke siden startet jeg faktisk å gråte(!) på en yoga-time da vi skulle stå på hodet. Følelsen av å bli tvunget (ok, ikke tvunget, men definitivt presset) til å gjøre noe jeg hverken vil eller tør, foran masse andre folk, ble bare for mye. (Og jeg er jo tilogmed god i yoga, bare ikke i hodestående! Kanskje var det nettopp det som utløste det lille panikkanfallet – jeg har funnet min trygge treningshavn, men selv der lurte gymtime-monsteret seg inn).
    I tillegg er jeg en sånn som kan finne på å unngå slektstreff, seminarer, hytteturer ol fordi det fort kan komme opp sportsaktige konkurranser. Hvilke raringer er det som for alvor synes sånt er gøy? Uansett hvor tøysete idretten er tar jeg det dødsseriøst og blir like lei meg hver gang jeg viser meg å være den dårligste (som jeg alltid er, med mindre idretten er yoga da).
    Jeg skjønner jo selv at sportsangsten min er tullete og selvhøytidelig – noen må jo være dårligst, og jeg er jo god i mange andre ting. Men det er en fryktelig følelse når volleyballaget taper fordi man ikke klarer å ta en eneste ball..
    (Lurer på om folk som har svak allmennkunnskap sitter og gruer seg til quiz på jobbfest? Kanskje er det sånn at alle intenst misliker å gjøre ting de ikke mestrer?)

    Hm, når jeg ser tilbake på gymtimene var jeg vel egentlig ikke sååå dårlig heller, det hendte at noen var enda verre, men traumatisk var det åkke som. Det å slippe gym var nesten det beste med å starte å studere. Er usikker på om 5 timer gym i uka ville gitt meg mer treningsglede gitt.

  3. Dette. Akkurat dette. Ikke bare oppsummerer du alle mine tanker og følelser, men du gjør det via animasjoner fra mine favorittserier- og filmer. Igjen; takk!

  4. Hei!

    Fant bloggen din etter reportasjen i Stella. Ler så jeg dauer😂 !! Du er så befriende ærlig og morsom!!

    Tusen takk😄

  5. Hærlig innlegg. Kjenner meg masse igjen her. Takk for litt plutselig motivasjon. Tror faktisk jeg må ut å prøve joggeformen etter nesten 2mnd trenings”fri” (lat) 🙂

  6. Plutselig var jeg på bloggen din, er ikke helt sikker på hvordan jeg havnet her.. men, jeg må bare si.. du er fantastisk!! For en humor! Du er herlig! Jeg sitter og smiler helt rundt for meg selv på kontoret. Takk!!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s