Erfaringer med Grete Roede-kurs

Jeg har fått en oppfordring til å skrive om erfaringene mine med Grete Roede-kurs. Her kommer det! Disclaimer: Jeg har bare tatt ett Grete Roede-kurs og jeg sluttet ganske fort, så jeg sitter ikke med fasiten her. Likevel var jeg såpass misfornøyd med kurset at jeg ikke kommer til å melde meg på et nytt. Jeg er derimot veldig fornøyd med Grete Roede-modellen, både kostholdsfilosofien, kursboken og nettsidene deres, og bruker det hver dag. Jevnt over slanker jeg meg med en modifisert Grete Roede-utgave, og det funker som fjell. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvorfor kurset deres ikke passet for meg.

Derfor likte jeg ikke kurset

  1. Jeg meldte meg på et maxikurs, altså for folk skal ned 25 kilo eller mer. Det jeg ikke visste var ganske mange går på kurs etter kurs uten pause: Derfor var det mange av deltagerne som kjente hverandre fra før. De var ikke interesserte i å sosialisere med de nye. Verst av alt: mange av folka der var ikke tjukke i det hele tatt. De gikk på maxi-kurs fordi de begynte med maxi-kurs for over et år siden. Å være ny og nervøs mens en klynge spreke, relativt magre damer fniste i kroken var ikke gøy. 
  2. Jeg hadde et veldig annet liv enn majoriteten av damene. Storparten hatet å lage mat. Jeg elsker å stå på kjøkkenet, men hater kneipp og lettost og Splenda. Deres “smarte mattriks” var mat jeg syntes smakte vondt.
  3. Alle deltagerne var damer, og alle damene hadde dameproblemer. De klaget over ubrukelige ektemenn som nektet å spise grønnsaker, og som krevde at de laget separate middager med feite pølser og brun saus til dem. Når jeg fortalte at kjæresten min spiser mindre enn meg og foretrekker vegetarmat så de på meg som om jeg var et rart dyr med en ekkel seksualitet, siden den eneste parringsverdige hannen der ute raper demonstrativt og er allergisk mot støvsugere.
  4. Siden jeg lever i øvre middelklasseland, var ingen av alkohol-rådene deres særlig nyttige. “Drikk alkohol på tom mage, da blir du full av færre kalorier” og “Lag slankedrinker med lettbrus og vodka istedenfor vin” funker ikke når min store svakhet er Sancerre til sommerens asparges. Dessuten følte jeg meg som en uempatisk dritt fordi jeg ikke merket prisforskjellen på kjøttdeig og karbonadedeig.
  5. For meg var Grete Roede-kurset et sted for folk som forklarte hverandre at det var færre kalorier i cottage cheese enn i gräddost, ikke et sted der folk snakket om vanskelige følelser til mat, trening og kropp. Alle rådene gikk på slankemat vs tjukkasmat, og det snakket lite om grunnene til at folk spiste så mye. Og det var det  jeg trengte å snakke om. Resten stod jo i kursboka.
  6. Den viktigste grunnen til at jeg sluttet var likevel dette: Siden jeg ikke ble en del av den sosiale klikken, og ikke kjente meg igjen i damene følte jeg meg heller ikke trygg. Og det er du nødt til når hvert eneste møte slutter med at du må veie deg og fortelle alle sammen hvordan det gikk.  En av de første ukene mine på kurset hadde jeg hatt en solid sprekk. Jeg ble invitert på vennemiddag med potetmos med masse smør, gryte med fløtesaus og ubegrenset med Smash etter middag. Jeg klarte ikke å holde meg. Jeg spiste altfor mye. Når jeg tok opp problemet i kursgruppa, møtte jeg liten forståelse. Jeg prøvde å snakke om skammen  over å si at man slanket seg, men siden alle de andre tjukkasene var i miljøer alle jentene slanket seg hele tiden var ikke dette en problemstilling de hadde forståelse for. Enden på visa var hverfall at jeg gikk på vekten, hadde gått opp istedenfor ned som eneste deltager  og måtte si det høyt. Dette resulterte i et panikkanfall som gjorde at jeg løp og gjemte meg og aldri kom tilbake.

Jeg har hørt om folk som har hatt hyggelige og bra Grete Roede-kurs. Jeg lurer likevel på om formatet passer bedre for folk som ikke har slitt like mye psykisk som jeg har gjort, at det er et sånt “få smartere pizza-oppskrift” kurs. Kurslederen er jo bare en tjukk dame som har greid å bli tynn  og det gir henne en begrenset kompetanse til å håndtere de vonde følelsene som kan dukke opp hos for eksempel meg. Å veise seg sammen og si resultatet i plenum kan fort føles som en tjukkas-gapestokk når alle går ned utenom en eller to.

Dette har jeg brukt Grete Roede til:

  1. Jeg er gull-medlem på Grete Roede-nettsidene istedenfor å delta på kursene. Jeg betaler litt penger for å få ekstra funksjonalitet. Jeg får poeng for å spise frukt og grønnsaker i tillegg til at jeg kan legge inn kaloriene mine, og jeg kan se hvor mange kalorier treningen min forbrenner (sånn ca.)
  2. Jeg leste gjennom kursboka og lærte mye om kalorier og normalt kosthold og jeg bruker den fortsatt. Oppskriftene er helt Ok, men jeg bruker dem heller som et utgangspunkt for å kaloriredusere de vanlige oppskriftene mine. Men så er jeg også over gjennomsnittlig opptatt av å lage mat.

Min anbefaling vil være å kjøpe kursboken brukt fra noen på nettet og tegne gullmedlemsskap på nettsidene. Og snakke med noen du kjenner og liker om mat og følelser istedet. Eventuelt forhøre deg med andre som har gått på kurs og få tips på gode kursledere som har forståelse for angst og beven. Grete Roede sier at det er “lettere sammen”, men det spiller en stor rolle hvem du er lettere sammen med. Jeg foretrekker å velge mine egne allierte. Som deg som leser, for eksempel.

Advertisements

19 thoughts on “Erfaringer med Grete Roede-kurs

  1. Hei, Ida. Jeg skjønner jo at du har hatt en dårlig opplevelse ut fra det du beskriver. Jeg tror imidlertid at veldig mye kommer an på den konkrete gruppa og den konkrete kurslederen. Jeg går på Maxikurs nå, på Uranienborg, og er kjempefornøyd! Har gått non-stop i et år nå, og mange er jo som du sier veteraner (men ikke spesielt tynne – jeg er nok midt på treet og jeg veier mer enn deg). Dette er nok på en måte en “vestkantgruppe”, for her er det mye Sancerre :-))) og mange – som meg – er glade i å lage mat. Olivenolje og avocado og kaloriforskjellen på rødvin og hvitvin diskuteres ofte. Det beste er imidlertid at vi har et veldig fint og trygt miljø i gruppa, og det er grining og sårhet og deling av både vonde og gode opplevelser. Kropp er viktig og nært, og slanking skjer i hvert fall 80 % i hodet etter min mening. For meg har Grete Roede-gruppa fungert som samtaleterapi underveis. Det har gitt meg inspirasjon til å starte å trene for første gang i en alder av femti, og jeg har fått noen å snakke med om følelsen av å “sitte inne i kjøttdressen” og å langsomt arbeide seg ut av den både fysisk og psykisk. Noen er mer åpne og deler mer, andre tar det kanskje mer på overflaten, men det har fungert veldig bra syns jeg. Ikke for at alle absolutt skal gå på Grete Roede, men bare for å poengtere at gruppene er veldig forskjellige.

    • Så utrolig kult at det er bra grupper der ute også! Jeg skulle nok bare ønske at det hadde vært bedre anbefalinger/enklere å navigere/tydeligere informasjon rundt kursene. Jeg valgte det kurset som var nærmest der jeg bodde, og ellers var det lite informasjon som ga meg noen tips om hvordan det ville bli. *tenker på forbedringer på Grete Roedes nettsider*

      Men føler du at gruppa i seg selv spiller en rolle på motivasjon/støtte/oppfølging?

      • Ja, utvilsomt! Mer gruppa enn kursleder, egentlig. (Vi har hatt forskjellige kursledere underveis.) Flere møtes utenfor gruppa, ikke alle på en gang men noen treffes og går tur, noen har vært ute og spist sammen, noen er venner på Facebook etc. For meg har dette vært et mer kraftfullt kvinnenettverk enn noe annet jeg har hatt faktisk. (Jeg har nok mest menn i livet mitt ellers.)

  2. Hei. Først og fremst vil jeg si at dette var et veldig godt skrevet og morsomt blogginnlegg. Så vil jeg berømme deg for at du ikke ga opp helt da du “feilet” ved å gå opp i vekt og føle det ubehaget under veiingen som du gjorde. Det kunne tatt motivasjonen totalt vekk fra mange. Jeg skriver selv om fight or flight, og du valgte den tøffe utveien; å kjempe videre, men smartere. Bra! Jeg leser ut fra det du skriver at du kunne tenke deg å diskutere mer hva som er vanskelig og hvorfor det skal være så hersens vanskelig å være stanhaftig når det kommer til mat, kos og trening. Akkurat det handler min blogg om, så jeg inviterer deg til å ta en titt og gjerne anbefale videre. Jeg anbefaler dette innlegget på min blogg (uten at du kan forvente å bli løpt ned av lesere av den grunn), som en innledining til et innlegg jeg selv jobber med for tiden som handler om vanskeligheten med, og kanskje noen nøkler til å klare å holde seg til et godt koshold.

    Her skriver jeg om det å feile, og å reise seg igjen: http://intervensjon.wordpress.com/2013/01/27/helt-pa-trynet-om-feil-og-nederlag/

    Og her om årsaken til hvorfor det er så vanskelig å la være: http://intervensjon.wordpress.com/2013/05/03/om-selvkontroll-fodt-sann-eller-blitt-sann/

    Lykke til på veien videre.

    Tom

  3. Pingback: Bloggtips: Stappmett | intervensjon

  4. Jeg gikk på internettkurs. Da valgte jeg en instruktør jeg syntes passet for meg, og fikk fin oppfølging. Det jeg ikke likte med Roede var presset om å spise hele tiden, og kveldsmat selv om jeg var mett. Dette gjorde ikke susen for mine problemer med å overspise/stoppe når jeg er mett.

  5. Jeg har også gått på et kurs og var veldig fornøyd med det jeg lærte der, som gjør at jeg nå kan mer om kosthold. Men det tok meg bare et lite skritt, det store skrittet ligger i det å snakke sammen om hvorfor man spiser, og slike grupper vet ikke jeg helt hvor man finner. Det er en slags gruppeterapiløsning som trengs, kanskje? Jeg har iallefall tro på å kunne snakke med likesinnede i et trygt miljø, men da tror jeg det nærmest må være terapeutdrevet og ikke bare en som også har slanka seg. Til syvende og sist handler det jo ikke om å slanke seg, men heller om å vite hvorfor man spiser og kunne klare å velge bort overspising.

    Ps. Jeg liker bloggen din kjempegodt!

  6. Jeg har gått på ett kurs og var passe fornøyd. Jeg sliter ikke med problemer med overspising etc, jeg sliter med at jeg liker for mye vin og ikke nok trening. For meg hjalp ett kurs med å bli mer bevisst på hva jeg putter inn i munnen, og når jeg gjør det. Jeg følte at jeg kanskje ikke passet ordentlig inn i gruppen min fordi jeg faktisk er ganske slank, men likevel ikke føler meg vel i min egen kropp siden jeg nå er større enn jeg noen gang har vært. En veldig god venninne har gått ned over 16 kg med Grete Roede og er superfornøyd, men hun var også veldig heldig med den gruppen hun kom inn i, og ikke minst instruktøren sin. Jeg er veldig enig med deg i hva du sier om at informasjonen om gruppene kunne vært mye bedre – da kunne vi alle kanskje funnet den gruppen som kunne motivere oss på den måten vi selv ønsker? Og jeg slipper å føle meg rar fordi mitt problem ikke er potetgull, men kombinasjonen var cabernet sauvignon og sterkt luktende ost….

    Forøvrig veldig glad for at du skriver ny blogg, jeg har fulgt alt det du har skrevet i mange år, uten å kommentere noe særlig (om noe i det hele tatt…)

  7. Det er kanskje slik at Grethe Rohdekurs kan være ulike, avhengig av gruppa og lederen? Og hvordan ei gruppe er, vet en jo aldri.(Har jobbet m grupper i andre sammenhenger, og den store spenninga hos meg som gruppeleder før hver gruppe var: Hva slags gruppe vil deltakerne danne denne gangen?) Så her må en vel ta en råsjans? Men et system som setter en “ny-slanker” sammen med relativt tynne folk som har slanket seg en stund må det vel likevel være en feil på?

    Selv har jeg slanket meg med hypnose en gang hos Sigurd Stubsjøen. Der var det ikke meningen det skulle undervises om mat, men mer snakkes om hvorfor en spiser og hva en tenker rett før en overspiser osv. Så prøvde han å si noe om kosthold likevel, men da ba vi han la være, for det kunne han lite om. I hvert fall den gangen. Kurset var vel bra når han holdt seg til det han kunne, jeg gikk ned 5 kg og holdt meg der en stund, men det krevde at en gikk på oppfølgingskurs, og det hadde ikke jeg råd til.Bare læreboka holdt ikke når jeg fikk nok lyst på mat.

    Siden har jeg gått på et annet kurs (Emmy) som annonserte med “Slanking sitter mellom ørene”. Jeg valgte det fordi jeg hadde flyttet for langt unna Stubsjøen-kurs. Men her burde jeg fått igjen kurspengene mine, for alt handlet likevel om kostholdtips. Til tross for reklamen. Og jeg kan sånt alt. Men jeg gikk ned litt fordi vi veide oss på møtene, og jeg tenkte det skulle bli bedre, så jeg møtte opp de gangene jeg hadde betalt for. Og etterpå gikk jeg opp igjen.

    Nå logger jeg det jeg spiser på Spark People, som er en amerikansk side. Men jeg vurderer å bytte til Grethe Rohde, ( eller kanskje en app jeg ikke husker navnet på som også har norsk mat), siden en må legge inn mye av maten selv på listene på Spark people. Til og med laks og kokt skinke er feitere i USA enn her i Norge. Og mye vi spiser finnes jo ikke der. Forunderlig er det også at oppskriftene de legger ut er fulle av bananer og peanøttsmør. ( “You won’t belive it”) Men det å registrere maten i et system som regner ut kalorier, men også kullhydrater, fett, protein og kostfiber har vært veldig nyttig for meg. Da kan jeg vurdere hvor mett jeg blir eller hvor godt noe smaker og forholde det til næringsinnholdet. Og jeg kan se hvor mye jeg kan spise til lunsj og middag om jeg vil ha to kaker på medlemsmøtet i sangkoret. F.eks.

    Støtten får jeg litt fra et par “medslankere” IRL, og så blogger jeg litt, jeg også. Det siste har litt av samme effekten som å veie seg på møtene. Men man velger selv tid og fokus. Mer behagelig.

    • Vil anbefale deg en app som heter “Shape up”. Den har fått meg ned 3 kg siden 14/5… Der ligger det inne mange matvarer, er fint lite jeg ikke har funnet der…
      Er gratis, men ved å betale litt i måneden får du mange ekstra funksjoner som gjør registreringshverdagen enklere!

  8. Anbefaler nettkurs om du føler du trenger mer oppfølging. Jeg har gjort begge deler og er litt enig i den vurderingen av selve kurstreffene – de var ikke et sted for å komme årsakene til overvekten til livs. GR opplegget funker for min hverdag sånn med selve opplegget, så derfor liker jeg det likevel og følger nettkursene 🙂

    Men nå skal det jo sies at jeg har slanket meg mange ganger og på mange måter og _ingen_ av de variantene har jobbet aktivt med årsakene til overvekt. Jeg kjenner etter hvert meg selv og vet hva som skjer, men selv ikke de gangene jeg var til lege for oppfølging så var selve mekanismen som utløser dette noe tema. Ikke engang Kari Jaquesson som jeg syns har mye rett i betraktningene sine har noe vettugt å si om hvordan man “kurerer” årsakene ikke bare virkningen.

  9. Etter dette lange innlegget forventet jeg at konklusjonen din var : Jeg sliter med selvkontroll, så jeg må enten forbedre den ved å utsette meg for fristende situasjoner og deretter øve meg på å ikke gi etter, eller så må jeg bare la være å utsette meg for de situasjonene i det hele tatt.

    Problemet ditt, ut ifra dette innlegget, virker jo å være din egen selvkontroll.

    Men det ser ut til at du legger ansvaret over på dårlige kurs, dårlige damer på dårlige kurs og dårlige ektemenn til damene på det dårlige kurset. Og ikke egen selvkontroll.

    • Jeg forstår virkelig ikke hvordan du klarte å lese det ut i fra dette blogginnlegget. Det handler jo om erfaringer med Roedekurs, og ikke selvkontroll. Vil du lese om selvkontroll kan du finne nok av det i andre blogginnlegg og andre blogger for den del.

      Poenget, om jeg forstod Ida rett, er det at kurset ikke var der for å dele erfaringer om bl.a. selvkontroll og følerier rundt det. Det står jo ikke noe sted at kurset på noen måte har skyld for at Ida gikk på en sprekk. Der leser du nok litt vel mye mellom linjene.

      • Mulig jeg leste mye inn i linjene, men som en person som har veid veldig mye mer enn jeg burde, og som fortsatt har ett stykke å gå, kjenner jeg igjen tankesettet hos meg selv. Mye omkringliggende ting som må/bør bearbeides.

        Eksempelvis, når mannfolka til disse damene er på neandertalnivå pga pølser og saus, men vennene serverer tilsynelatende mye mer usunn mat skal man, iflg egen erfaring, være forsiktig med å karakterisere, selv kun inni sitt eget hode, andre mennesker og tillegge de motivasjoner og egenskaper som kanskje mest kommer fra eget hode og egne mangler. Og de har vi nok av.

        Punktene hun ikke likte reflekterer for meg dette,
        1 – Ikke OK med folk som har vært der hun er, men som, i hennes øyne, ikke trenger det lengre (tynne fnisende damer som har gått i ett år). Her er det mennesker som innser at dette er en livslang kamp, og der andre kanskje hadde funnet motivasjon i å se andre som har gått veien før henne blir istedenfor rakket ned på. LES : Karakterisikker av andre som kanskje mer reflekterer en selv.
        2 – Hun likte ikke maten. Men hun liker å stå på kjøkkenet selv. Det er da jo tross alt et voldsomt luksusproblem, da evner hun helt klart å ta samme kunnskapen men tilføre denne på andre matvarer.
        3 – Damene hadde teite mannfolk. Selv har hun teite venner, men ser ikke ut til å se likheten. Men det er damene med “dameproblemer” som blir kritisert gjennom sine menn, mens vennene går “helt klar” av kritikk. Ærlighet varer oftest lengst, og i min verden ville ærlighet her være å si at miljøet man vanker i er skadelig og må korrigeres eller forlates hvis man ønsker endring.
        4 – Det var vel denne som trakk meg hit til bloggen via VG. Hun ser ut til å tilføre sitt vektproblem en imaginær “klasse”, noe som er den ultimate bortforklaringsmodellen. Det kan da UMULIG være et problem at hun ikke merker prisforskjellen mellom karbonadedeig og kjøttdeig, det er jo en FORDEL, ikke en ulempe! PS – Alkoholproblemet strides det mye om, og det er mye mange vil være uenig i på logikken der, men la den være til en annen gang. Men en enkel ting kan jeg korrigere (påstand fra annet innlegg her) – Når du spiser druen får du i deg sukrosen og glykosen fra druen. Dette er energi som kroppen legger rett på fettlageret. Når du drikker vinene fra samme druen er disse sukkerstoffene konvertert til alkohol, og kroppen evner ikke å lagre alkohol for fremtidig bruk (fett). Ja, den vil bryte ned alkoholen fremfor de andre energiene, så på den måten vil den sette forbrenning av fettet på “pause”, men tørr vin gir ikke vektøkning. Bortforklaringen her er ; Sancerre og Asparges gir IKKE vektøkning. Smørsausen du har på kanskje. Men når man forteller seg “Oi, jeg er jo SÅÅÅÅ glad i sancerre og asparges, så da er det jo ikke lett å slanke seg” bli en bortforkaring Forstår at jeg er provoserende og ikke særlig “støttende” her, men for meg virker dette som en ganske dårlig bortforklaring på det egentlige problemet.
        5 – Faktisk 1000% enig i henne her, og det er vel det jeg også prøver å si; her er det andre grunner enn dårlige kurs.
        6 – Min opprinnelige kommentar adresserte dette punktet.

      • Jeg kan jo på samme måte si at du tillegger det du leser her motivasjoner og egenskaper fra eget hode. Det blir jo bare spekulering, og jeg tror ikke det er særlig konstruktivt.

        Tror punkt 1-4og 6 handler mest om å oppleve at man ikke passer inn, enn at noen andre nødvendigvis gjør noe galt. Hele innlegget beskriver jo en subjektiv opplevelse, så jeg ser ikke poenget med å evaluere det så veldig.

        Til slutt er jeg enig i at punkt 5 er et veldig godt poeng. Sammen med punkt 6. Hvis kursene skal være noe mer enn hva en brosjyre og en badevekt kan gjøre for deg, må det være sosial støtte. Altså at man skal kunne snakke om det vanskelige rundt mat, trening, kropp og sånt.

      • Hei! Jeg har fått en del kommentarer, så jeg skal svare deg ordentlig senere!

        Jeg skulle egentlig bare ønske du skrev “du” og ikke “hun”, siden jeg faktisk leser deg og vi er i direkte dialog. Jeg ble spurt om jeg ville brukt penger på kurs igjen, og nei – det ville jeg ikke. Fordi det ikke var noe for meg.

        Poenget om at de tynne damene har gått gjennom en lang kamp er selvsagt riktig, men realiteten var at det ikke var noe system å for å fange opp nye deltagere der, og det føltes som å komme inn i en veldig etablert klubb.

    • Du skriver “…som en person som har veid veldig mye mer enn jeg burde, og som fortsatt har ett stykke å gå, kjenner jeg igjen tankesettet hos meg selv…”

      Og videre skriver du “…skal man(…)være forsiktig med å karakterisere(…)andre mennesker, og tillegge de motivasjoner og egenskaper som kanskje mest kommer fra eget hode og egne mangler.”

      Og likevel mener du å kunne konkludere med at Idas problem er dårlig selvkontroll, og det vet du fordi du har opplevd det selv…

      Og Ida: har akkurat oppdaget bloggen din. Digger at du er så åpen, ærlig og lite selvhøytidlig. You go girl!!:)

  10. OI, for en dame du er! Du er ekstremt flink til å sette ord på ting og jeg kjenner meg veldig godt igjen. Mye av slankingen her til lands handler om “lure triks”, men hva med oss som kan dem, men likevel gjør feil? Jeg vet mitt eget beste, det er bare så mye lettere å spise enn å ta den telefonen/åpne det brevet/knyte på seg skoa/fortelle den sannheten. Og fint også å lese at du er tøff på mange måter, men så sårbar på andre måter. Det er vanskelig for folk å forstå at jeg godt kan holde foredrag for flere hundre personer om formiddagen også velge noe annet enn jeg egentlig vil spise på buffeten om kvelden, bare fordi jeg tror at andre tenker over hva jeg spiser.

    Det er ikke i mangel på forståelse av mat jeg trøkker i meg sjokolade (as we speak), det er i mangel på forståelse av følelser (menn, denne gangen). Mmmmmenn.

  11. Haha, genialt skrevet. Utrolig bra blogg, I am a fan! Jeg har også vært på ett GR-kurs, etter å ha vært medlem i VGs vektklubb cirka hundre ganger, skrevet matdagbok, vet alt om hva man bør spise og ikke bør spise osv. Men som du sier: Man blir feit av å spise for mye og røre seg for lite. Så hvorfor klarer man ikke å gjøre det man vet at man BØR?? Kanskje GR-kurs kunne bringe meg nærmere svaret på hvorfor jeg spiser en hel boks med is eller 200 g sjokkis når jeg VET at jeg ikke burde. At jeg aldri kan stoppe med EN bit godis eller ETT stykke kake osv. Eller at gruppa og den offentlige veiingen kunne gi meg en motivasjon til å ta de valgene jeg burde ta.

    Jeg gikk på mor&barn-kurs der vi hadde med babyene. Vi var tre deltakere, og snakkinga ble stort sett gjort av en ganske taletrengt person – for en gangs skyld ikke snakkesalige meg. Jeg kom knapt til orde, og følte meg ikke “comfy” av en eller annen grunn. Kurslederen var hyggelig mens møtet varte, men rimelig avstengt både før og etter….tydelig at hun var “på jobb” i timen og “hadde fri” før/etter selv om vi fremdeles var i samme rom. Kurset inneholdt stort sett oppramsing av det som stod i kursheftet og som jeg uansett visste veldig godt fra før. Knapt noe om HVORFOR vi tillegger oss de mønstrene vi gjør.

    Mitt siste møte var da kurslederen begynte å kommentere det jeg spiste under møtet foran de andre. Jeg hadde ikke spist noe den dagen, møtet var kl 13, og jeg røsket med meg en muslibolle fra Baker Hansen på vei inn. Jeg VET hva den inneholder, og hadde fint “råd” til det i den hittil matløse dagen. Men der skulle det altså tas opp på direkten at dette var jo ikke bra og vet du hva den egentlig inneholder osv osv. Oooookei, tenkte jeg bare. Jeg har nok med min egen skam når jeg faktisk synder, om jeg ikke må settes i skammekroken når jeg faktisk HAR tatt et kalkulert valg om hva jeg putter i meg. Det var selvfølgelig ikke eneste grunn til at jeg skippet de to siste møtene, men det var et eksempel på den ovenfra-og-ned-holdninga som jeg opplevde fra kurslederen.

    Jeg konkluderte med at GR er sikkert nyttig for de som er heldig med gruppa/kurslederen, eller ikke kan så mye om kosthold/matlaging fra før. Evt de som motiveres av offentlig veiing og redsel for å stå der hver uke uten resultater å vise til. Men for meg var ikke det nøkkelen til å finne ut av hvordan jeg bryter mitt uheldige mønster….

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s