Kjære, fine blogglesere!
For en heiagjeng dere er! Og for noen kunnskapsrike folk dere er! Jeg har brukt Facebook-siden min til alt fra å finne nye treningsvenner til å spørre om hvordan man måler fettprosenten de siste ukene. Dere har vært en fantastisk støtte og kilde til motivasjon!
Hurra! Hurra! Hurra! Hurra!
Jeg har laget en side på bloggen der jeg skal dele resultatene mine underveis. Med en gang jeg opprettet siden så tenkte jeg: “Ånei. Tenk om jeg går opp i vekt og så må jeg skrive det der. ÅNEI!!!!!” Men så kom jeg på noe: Jo, det kommer garantert uker der jeg går opp i vekt – eller hvertfall uker der vekten står stille. Men jeg har ikke “tapt” av den grunn. Jeg har fortsatt spist sunnere og trent mer enn noensinne tidligere, og en liten fadese eller tre kan ikke være synonymt med å løpe tilbake til sofaen med pottis i den ene hånda og Ben & Jerrys-bøtta i den andre.
Selv om det er akkurat det jeg har pleid å gjøre. Slanke meg – spise feil – gi opp – spise ett tonn. Spise et tonn – spise et tonn – spise et tonn – veie meg og gråte – slanke meg. Sånn har jeg holdt på. Fordi jeg har følt at den ene lille tabben utslettet all innsatsen min.
For å kvitte meg med denne måten å tenke på har jeg prøvd å se for meg hvordan resten av livet mitt ville sett ut hvis jeg alltid levde etter spise-logikken min:
“Lot være å skrive på boka på en uke. Sluttet med skriving.”
“Brukte mer penger enn jeg skulle. Brukte opp ALLE sparepengene mine + ALLE pengene på kredittkortet på en helg. På Smørbukk.”
“Sa noe teit på fest. Sluttet å snakke med ALLE JEG KJENNER FORDI DE HATER MEG.”
“Var litt lat på jobben. Rømte til Guam.”
Som Jillian Michaels sier det på podcasten sin: Hvis du punkterer et dekk på bilen din, hopper du ikke ut og stikker hull på de tre andre dekkene også. Du skifter dekk og kjører videre.
Og likevel er det dette som er refleksen min. Det må være perfekt – eller så kan jeg like godt gi opp og løpe i motsatt retning. Så et av målene med denne bloggen er å tåle å være uperfekt, klønete, godtesjuk og slaskete. Og pushe videre likevel.
Jeg har laget meg noen “mantraer” jeg bruker mens jeg trener. De er ikke dype eller magiske eller noe sånt. De er bare ting jeg sier til meg selv når jeg merker at jeg vil rømme.
Det ene er “Til kamp!” Det andre er “Ikke gi deg.” Det tredje er å huske hvor sur jeg blir når jeg ikke gjennomfører. Det fjerde er å huske hvor fornøyd jeg er når jeg har gjennomført. Når jeg vil spise noe jeg ikke bør spise, bruker jeg de samme mantraene, men jeg tenker også gjennom hvordan det vil være å ha spist maten, inkludert panikken, frustrasjonen og skyldfølelsen som bor i bunnen av potetgullposen.
Jeg kommer sikkert til å gå på en smell. Jeg kommer sikkert til å kjøre meg fast. Men det er ikke “å mislykkes.” Det er en del av veien fremover. Tusen, tusen takk til alle som er med.
Legg fra deg kaka og løp deg en tur 
Åherreminhatt, Ida! Du skriver jo mine tanker, mitt liv, min vei! Herlig 🙂 Jeg skal stjele og dele, jeg skal lese og bli klokere, jeg skal utnytte deg på det råeste og forhåpentligvis bli flinkere til slikt selv! TAKK for at du er så ærlig og god! Elsker at du er i bloggverden igjen ❤
Fantastisk å lese en så velskrevet blogg om slanking! Tror det må være første gang, og jeg har vært innom mange. Kjenner meg godt igjen i mye her, særlig dette behovet for å være best i alt fra første forsøk! Gleder meg til å følge deg fremover 🙂
Kjære Ida, du som er så bevandret i bloggverden kjenner sikkert til The Fat Nutritionist – for øvrig mitt favorittnavn på en blogg! – men jeg lenker til henne for sikkerhets skyld. Jeg tror hun vil kunne gi både deg og leserne dine noe.
Jeg nærmer meg dette med trening og spising fra en litt annen kant enn deg, ettersom jeg aldri har vært overvektig. Mitt problem har vært lengre perioder med forstyrret spising/trening og raske vekttap. Å få et sunt og godt forhold til mat og bevegelse er vanskelig for alle oss som har brukt mat som annet enn brennstoff og nytelse, og å lese blogger i fett-o-sfæren har hjulpet meg mye. Jeg gleder meg til å følge bloggen din videre!
Hei Ida! Eg er blitt kjempeinspirert av bloggen din – og er som andre her veldig glad for å at du er attende i bloggosfæren. Føler at denne bloggen er med på å skape eit fellesskap for alle som veit at vi burde trene og ete sunt og slanke oss – men som får oppkastsmak i munnen av tightsmafiaen og er redde for tredemøller. Det var eg. Til no. Eg er ein glad hund på tredemølle (eller 3D-mølle, inkludert kule briller) og har satt meg eit vektmål. Som det er lettare å nå fordi eg ser at nokon med dei same tankane og røyndene som meg får det til. Takk for at du skriv, det er inspirerande, gøy og veldig lærerikt. Fight the power, og lukke til videre. Vi følger med!
Hei Ida, det er veldig fint å lese bloggen din! Dette innlegget kommer jo i etterkant av at du har rapportert om positive resultater, altså at du faktisk har lyktes med å gå ned denne måneden. Sånn sett blir innlegget et godt eksempel på at ikke bare det å sprekke eller gå på en smell kan gi en følelse av at alt er ødelagt, men at også positive resultater kan avle frykt for å mislykkes. Kjipt nok!! 🙂
Bloggen din er fin inspirasjon selv om jeg hater å løpe ( går fort og sykler i stedet) og synes yoga er skummelt ( men trener litt pilates). Jeg liker formen og innholdet ditt. Hvilken inspirasjon kan man vel få av en syltynn person som aldri har spist en hel kjøpepizza alene, før man gikk over på desserten…
Jeg har lest at en liten sprekk av og til kan booste forbrenninga. Ikke så en skal gå for å sprekke, det kan fort balle på seg, men hvis en har gjort det og klarer å spise fornuftig igjen neste dag, så er absolutt ikke “alt sammen ødelagt”. Ellers var det kjempelurt å poste bilde av kakefristelsen, slik du gjorde her om dagen.. Den skal jeg huske.
Glad for inspirasjon, og glad for at du blogger!
DU frøken, har fått meg til å løpe. Og jeg HATER å løpe. Men med appen du anbefalte og vissheten om at det fins andre blant joggerne som også antakelig er i like dårlig form som meg, men som prøver så godt de kan, så gjør jeg det nå. Jeg liker det fortsatt ikke, altså. Men jeg gjør det. Takk!
Åh, hvilken app er dette da? Mon tro om den er noe gøy jeg kan bruke til gåing også?
Det er en løpe-pushe-app, men du kan klare det! Jeg anbefaler Runkeeper til gåing – fordi den måler hvor langt du gikk og hvor fort og sånn (og det er fint å se), men løpe-appen er 5Krunner. Den starter på et minutt gåing, et minutt løping, et minutt gåing osv. Og så snakker den til deg over musikken. “Løp!” “Gå!” “Løp!” “Gå” “Nå er du halvveis!” osv
Tusen takk for at du deler og skriver. Jeg har trent regelmessig hele livet, men tenkte jeg kunne dele de heiaropene jeg bruker på meg selv! (Les: også trente folk må jobbe med viljestyrke og tanker!)
“Det er bedre med dårlig trening enn ingen trening”
Når det gjelder straffetanker kan du jo tenke over følgende:
– hva gjør du hvis du oppdager at buksesmekken er åpen, eller ser deg tilfeldigvis i et speil og regn har gjort at du har masse maskara under øynene? Jo, du drar opp smekken i en fei, eller tørker vekk maskaraen superfort – og håper ingen har sett det når du går videre 😉
Det samme prøver jeg å tenke når jeg har gått på en treningssmell eller matsmell – glem det fort og gå videre!
Veldig inspirerende å lese, perfeksjonismen sitter i mange av oss, enten når det gjelder spising, trening eller husarbeid. Mitt mantra har jeg lært av en husmormentor i USA, FLYlady (finally loving yourself). Litt er bedre enn ingenting! 15 minutter hjelper! Bruk alle kjedelige ventesituasjoner som kø, reklamepauser o.l til å gjøre noe aktivt!
Knallbra med matraer. Sjekk min vekt logg for 2012, der ser du hvordan det går opp og ned. http://intervensjon.wordpress.com/2012/12/31/oppsummering-av-2012-endelige-resultater/
I dag trengte jeg virkelig denne bloggen!! Så tusen takk for at den eksisterer!!
Fantastisk arbeid