Om å suge

Etter at jeg skrev innlegget om alt jeg ikke tør å gjøre fordi jeg er tjukk bestemte jeg meg for å bli modige. Jeg har kanskje ikke så mye erfaring med trening, men jeg har mye erfaring med angst. Angst for brev i posten, angst for nettbanken, angst for mørket, angst for å sove alene, angst for edderkopper, angst for å fly, angst for å kjøre bil, angst for angst for angst. Er det noe angsten har lært meg, så er det at ingen dør av å ha angst. Du kan pushe gjennom den. Hvis du bare tar nok fly/åpner nok post/sover nok alene/tar nok blodprøver så må angsten slippe taket litt. Så jeg tenkte – ok. Jeg er tjukk. Jeg er ikke kjempesprek. Hva er det verste som kan skje? Så gikk jeg på en aerobictime på SATS.

Dumme meg. Jeg tenkte “du kan ikke dø av dette” før jeg gikk inn. Men selv om katalogteksten sa “ingen komplisert koreografi” betydde det “ingen komplisert koreografi hvis du er en sånn danseløve.” Rommet var fullt av superspreke damer som spratt i takt. Midt i rommet var det en flodhest som kastet seg tilfeldig fra side til side. Den flodehesten var meg. Ti minutter ut i timen hatet jeg alle i hele rommet. Jeg hatet alle de spreke, tynne dansedamene som fant takten med en gang, og jeg var overbevist om at de hatet meg, der jeg kavet og vraltet og tråkket dem på tærne. Jeg hatet alle som noensinne har vært flinke til å danse. Jeg hatet alle som noensinne var flinke i gym. Jeg hatet alle som var flinkere enn meg. I hele verden.

Nå hadde det gått 25 minutter av timen, og dansingen var i ferd med å bli ekstra intens. Jeg falt helt ut. Jeg bare kastet på armer og bein og bet meg i leppa og kjente tårene presse på mens jeg skrek inne i meg: FØKK JU FITNESSLAND! JEG HATER DERE ALLE SAMMEN! DØ DØ BRENN BRENN! Og så pirket en dame meg i armen og viste meg bevegelsen jeg ikke fikk til. En sånn flink dansedame som jeg hoppet rundt og hatet. Hun var skikkelig grei. Og hun hatet ikke meg tilbake.

Vi snakket sammen i garderoben etter timen. Hun sa at hemmeligheten var å bare fokusere på beina de første gangene, og at de fleste der hadde vært der minst ti ganger og kunne ting utenatt og at alle følte seg dust i starten. Jeg ble så glad at jeg nesten måtte grine igjen.

Etter den timen ble jeg sittende og tenke på hvor sint man blir av å være skikkelig dårlig til noe. Hvor frustrerende det er og hvor vondt det gjør. Og hvor sjelden det egentlig skjer med meg. Jeg er jo en sånn forferdelig flinkis, ikke sant? Jeg husker at jeg gråt på do i fordi jeg fikk 5+ på en engelskstil på vgs. Jeg innbilder meg alltid at Gordon Ramsey ser over skulderen min mens jeg lager mat og får en full Masterchef-meltdown hvis jeg svir sausen. Målet mitt er aldri å bli “bra nok” til noe, det er å bli føkkings best. Og det kan jeg aldri bli i aerobic. Jeg kan aldri bli det i noen form for fysisk aktivitet. Jeg kan bli “helt grei”.

Og så tenkte jeg på hvordan det var å gå på skolen. Hvordan alle fag kom veldig lett for meg, hvordan jeg klaget over at timene var for lette. Og hvor sinte en del folk var på meg. Like sinte som jeg var på de flinke jentene i aerobictimen. Og så følte jeg meg skikkelig dust.

Øystein i Facebookgruppa skrev at jeg må huske på at “Birken” ikke er et skjellsord. Det følte jeg meg truffet av. Jeg skjønte at jeg har gått rundt og følt at alle som var flinke i gym på ungdomsskolen var onde vampyrer. De er bra folk som har jobbet hardt for å bli så flinke. Det er forbausende lite kompatibelt med å bli en sånn spreking selv. Jeg kan ikke gå rundt å være sint på alle menneskene jeg har lyst til å bli som. Jeg kan ikke bruke Birken som skjellsord og løpe flere ganger i uka. Jeg kan ikke være sint på alle som mestrer noe jeg øver meg på.

Det er opplagt. Men for meg som har hatt gymfaget som hovedfiende i snart 20 år var det ikke det.

Kristin Storrusten har skrevet om sitt forhold til gymfaget her, og Prinsesse Leia har skrevet om hvordan svømmeundervisningen i skolen sviktet henne.Det er forbausende vanskelig å komme tilbake til kroppsøvningen etter mange år som gymhater. Men jeg skal greie det.

Advertisements

14 thoughts on “Om å suge

  1. Spot on. Det er mye jeg ikke gjør nettopp på grunn av den følelsen der.

    Men du bedre enn meg i aerobics da! Jeg prøvde en gang i 2006 eller noe, følte meg dust, ga opp etter 10 minutter og har aldri deltatt på en aerobics-time igjen. Jeg er sykt imponert over at du fullførte selv om du følte deg utilpass.

  2. Tusen takk! Jeg nok bare veldig sta/masochistisk. Jeg ble litt glad for å høre at du faktisk gikk ut av en time, for det var alt jeg hadde lyst til å gjøre hele veien. Men jeg øver meg på et “mantra” som jeg sier hver gang hodet sier “Stopp stopp! ABORT MISSION!”. Det er ikke så veldig dypt, det er bare “slutt å slutte slutt å slutte slutt å slutte slutt å slutte.” Som regel så funker det.

  3. De greiene som heter Power step er ikke så ille. Ikke så himla vanskelige bevegelser, og så har man den derre boksen å orientere seg etter. Jeg syntes i alle fall den var lettere å følge med på enn alle aerobictimene jeg tok i min pure ungdom.

    • Einig med Marthe!

      Generelt er ting som har “power” eller “høy” i tittelen enklare, for når ein skrur opp intensiteten, kan ein ikkje ha så sjukt kompliserte rørsler. Eksempelvis powerstep eller høypuls. I tillegg er step enklare enn aerobik, fordi ein har ein boks å forhalde seg til, og slepp å krasje med folk. 🙂 Eg er ei sånn som sprett rundt og “kan alt”, men det er fordi eg vel meg ein time med enkle rørsler og høg intensitet, og så går eg på den same timen kvar veke…

      Er forresten einig med Maren og. Blir mykje meir imponert over folk som utfordrar seg sjølve, enn oss som berre gjer ting me kan frå før. 😉

  4. Det er noe veldig befriende i å vite at en av de flinkeste mest fantastiske man vet om har akkurat de samme negative sidene som en selv. Kjenner meg igjen i både angsten og å ikke ville gjøre ting jeg ikke er god på. Trodde jeg hadde vent meg til å ikke måtte være best etter sjokket over å være omringet av bare flinke og smarte folk på universitetet i USA, men da vi skulle ha det gøy og bowle med jobben en dag følte jeg at jeg skulle dø av to hele omganger med en konkurransegreie jeg suger på. Tror bowling muligens var en av de første tingene jeg innså at jeg aldri kom til å bli bedre enn gjennomsnittet på uansett trening eller nybegynnerstatus, og det må ha vært en sånn nedtur at jeg er stuck med et irrasjonelt hat til aktiviteten for evig og alltid.

    Jeg har begynt å tørre meg med på laveste av tre nivå Corebar. For at det skal fortsette å være gøy har jeg kommet til at det er lov med egne varianter av noen øvelser, så lenge jeg beveger meg i samme retning som resten. Tenker at så lenge jeg ikke står på en scene er treningen det viktigste, og sånn sett får jeg mer ut av å bevege meg enn å surre forvirret i sirkel mens jeg tar krokfot på meg selv 🙂

    Så kjekt at du har begynt å blogge igjen!

  5. Liker at du har startet opp igjen som blogger! Må si jeg er overrasket, glad og forvirret over at det ble en slankeblogg. Men heldigvis tror jeg Stappmett er trygg lesning for meg. Gleder meg til å følge deg.

  6. Jeg trodde jeg var litt sånn danseløve. Så begynte jeg å studere og gå på aerobictimer i sal med speil. Seøvfølelsen falt mange hakk der, gitt. Nå synes jeg spinning er bra: det er uten speil, og ingen vet hvor mye motstand du tar på. Du må bare holde ut litt dunkete musikk. Det gjelder selvsagt også å lokalisere en instruktør som ikke roper, men som forteller deg hva du skal gjøre uten noe miksmaks.

    Jeg ler høyt av alle angstene, for jeg har dem alle selv, mer eller mindre. Men edderkoppangsten er den eneste jeg insisterer på å ikke kvitte meg med.

    Går det framover med løpinga, da? Er det artig?

  7. Åh herregud, som jeg kjente meg igjen her! Den kanskje eneste forskjellen er at jeg ikke er tjukk – tvert imot er jeg undervektig, helt uten spiseforstyrrelser. Men det var nettopp dét som gjorde meg så elendig i gym. Den bittelitte kroppen min orka ingenting, jeg eide ikke muskler, ikke kondisjon, jeg blei sliten og slapp av det aller meste. Jeg tør heller ikke gjøre noen ting. Og noen ganger trur jeg at det er jeg helt aleine om. Heldigvis for meg, og uheldigvis for andre, er jeg ikke det.

  8. Super historie med opptil flere gode poeng. Jeg oppdaget i mine første uker i forsvaret at mennesker er mennesker. Selv var jeg super-anti de store sterke sporty gytta med kraftig hakeparti og dametekke fra helvete på denne tiden. Til jeg en dag satt og trøstet en av dem fordi han var utmattet etter flere dager uten søvn i kulda. Den natten endret mitt syn på mennesker. Noen er flinkere enn deg, ALLTID. For man kan ikke være best på alt. Men som damen som hjalp deg i aerobictimen, kan vi samarbeide og få til fantastiske ting. Selv var jeg liten, utrent og svak i min første tid i forsvaret. Men befalet la merke til at jeg hadde hodet. Både med klarhet og utholdenhet. Jeg ble ikke sliten, fordi jeg var mentalt mye sterkere enn de andre. Befalet satt meg i en lederrolle. Med sterke som bar, kjappe som løp og skarpe som løste oppgaver som orientering og beregninger. Vi fant vår rolle og ble knallsterke som lag. Ingen hatet noen andre fordi de var bedre. Vi satt pris på hverandres egenskaper og kunnskaper. Så kunne vi rendyrke våre spesialfelter, og samtidig lære og bli litt flinkere på de andre tingene gjennom å observere de beste. Hurra for rollemodeller. Hadde jeg ikke vært der den natta, vet jeg ikke om jeg hadde skjønt nettopp det noen gang. At mennesker er mennesker. Og at de ikke er onde fordi de er så langt mye flinkere enn oss til noe. I dag ser jeg på de store sterke sproty gutta med krafitg hakeparti som konkurrenter jeg kan strekke meg etter. Og en dag skal jeg utfordre dem. For i dag er jeg på vei til å bli en av dem. Det vi er trenger ikke være hva vi blir. Vi kan bli hva vi vil. Så lenge vi bare konsentrerer oss om bena først, ber om hjelp og lærer av de som er best.

  9. Hei Ida, kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Min utvikling fra å være kjederøykende og gymhatende tjukkis til dame som løfter egen vekt i knebøy og løper tre runder rundt Sognsvann har tatt mange år og vært en mental og emosjonell, såvel som fysisk reise. Vet ikke om hodet mitt er helt på plass ennå og hadde for eksempel et skikkelig svett møte med idresshallen under min datters første håndballkamp, med gammel angst piplende ut av porene. Men det er verdt det, så lenge man klarer å svelge at man ikke blir den tynneste sprekeste dama, men at det innimellom er en seier å være middelmådig. Og dessuten har jeg klokketro på at det har overføringsverdi, å finne mening i å overgå seg selv og holde ut ubehaget, her jeg sitter en søndag på kontoret og svetter over det som i høyden kommer til å bli en middelmådig doktorgrad (i et akademisk livsløp som ikke har noen vinnere og man aldri blir god nok).

  10. Åhåhåhåhå, den følelsen er velkjent! Riktignok ikke i forbindelse med trening, men skriving. Hardt arbeidende forfattere, gjerne ti-tolv år yngre enn meg og med bøker jeg er helt betatt av? Føkk dem. Føkk dem HARDT!
    Heldigvis varer følelsen aldri lenge, men jaggu skammer jeg meg når den er der.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s