“Jeg tror ikke på kalorier” sa en jente jeg kjente. Utsagnet er på linje med å ikke tro på tyngdekraften.
Kalorier er ikke magiske, små dyr som bor i pølsa di og forstørrer vommen din så fort du har spist dem. De er en målenhet for hvor mye av maten kroppen klarer å omgjøre til energi. (Ganske forenklet.) Overflødig fett er bare energi kroppen ikke har fått brukt opp ennå.
200 kalorier smør, altså 28 gram.
Å telle kalorier er ikke komplisert. En voksen dame trenger ca. 2000 kalorier hver dag hvis hun er litt fysisk aktiv. Hvis du skal gå ned i vekt, må du redusere ca. 500 – 700 kalorier, så kroppen kan brenne fra overskuddslageret i stedet. Siden du må trene veldig hardt hver dag for å redusere så mye, er å spise mindre og trene mer det vanligste. Likevel er det ganske skummelt å begynne å telle kalorier. Jeg synes det var forferdelig å se at to store sjokoladekjeks inneholdt like mange kalorier som en vanlig middag. Jeg ble sjokkert over at uansett hvor sunt jeg spiste, skulle det bare et par-tre spiseskjeer olivenolje til for å få meg til å legge på meg.
Når du hører at du skal “spise mindre” for å slanke deg, er det egentlig en grov forenkling. Det er én kalori i en asparges. Du kan spise en hel bunt hver dag og uten å egentlig “ha spist”. Samtidig er det 90 kalorier pr spiseskje med olivenolje, som betyr at når du serverer asparges med litt olje på, er garnityren egentlig “maten”.
200 kalorier stangselleri, altså 1,5 kilo.
Mange går ned i vekt selv om de ikke teller kalorier. Men uansett om de gjør det på lavkarbo, bare rå mat, paleo, *sett inn en trend-diett her*, går de utelukkende ned i vekt fordi måten de slanker seg på gjør at de brenner flere kalorier enn de spiser. Alle de andre forklaringsmodellene på vekttapet er ikke vitenskapelig fundert. Derfor gidder jeg ikke krangle med noen om valg av slankemetode. Hvis de krymper, gjør de antageligvis det samme som meg – bare uten at de er klar over det.
Jeg teller kalorier fordi jeg liker å ha kontroll, fordi jeg aldri greier å gjette hvilken type mat som er kalorifattig eller kaloririk før jeg har slått den opp, og fordi dietter som handler om å eliminere bestemte typer mat fra kostholdet er vanskelige å drive med i det lange løp. Jasså, du spiser ikke gluten/loff/frukt/smør/mat som er kokt/mat folk ikke hadde tilgang på i steinalderen? Det blir vanskelig når du må spise ute, blir invitert til mormor på kake, er på fest med jobben, på flyplassen, på bensinstasjonen i Gokk eller når du er på ferie i Italia og alt du kan få kjøpt er stivelse med sukker.
Et eksempel: Jeg prøvde meg som vegetarianer i et år fordi det er bra for verden og sånn. Men å være vegetarianer i Norge betyr at du må velge mellom hvetebolle og kyllingsalat på storparten av landets spisesteder. Jeg sluttet og begynte å spise litt veldig bra kjøtt og mye veldig bra fisk sammen med vegetarmaten min. Og jeg ga meg tillatelse til å velge det sunneste uavhengig av dyrevelferd når bensinstasjonen mellom Oslo og Lillehammer var min eneste kilde til fór. Jeg spiser fortsatt lite kjøtt, men jeg har slingringsmonn. Etter å ha prøvd å slanke meg mange ganger med Den Perfekte Dietten bestemte jeg meg for å ha samme innstilling som jeg har til kjøttspising. Fordi kompliserte dietter og streng livsstiler krevende – både praktisk og sosialt. (Derfor må vi alle være ekstra greie og fleksible med de med alvorlig matallergi. De har ikke noe valg.)
Jeg vil gjerne spise sunt, men det holder å gjøre det 80% av tiden. Resten må jeg bare passe på å ikke spise for mye. Kaloritelling det beste redskapet for jeg har for å ikke gå på en matsmell når jeg er ute. Jeg må si nei takk til sjokolade. Jeg kan ta en bit på 10 gram og inkorporere det i kaloribudsjettet. Jeg trenger ikke lage egen matpakke til flyplassen. Jeg kan spise en teit Olapakke til 300 kalorier og noen knaskerøtter. Og jeg kan bestemme meg for at målet for en uka som er full av konferansemiddager, jobbfester og 40-årslag ikke er å gå ned i vekt, men å ikke bli tjukkere. Og så regne ut hvor mye jeg kan spise deretter.
Mange blir provosert over at jeg teller kalorier. De tror det vil gjøre meg spiseforstyrret. De skjønner ikke at min “spiseforstyrrelse” er å spise 5000 kalorier om dagen helt alene. Jeg er en overspiser – og en matmoms. En del folk er gode på naturlig porsjonskontroll. Det er ikke jeg – ennå. Kanskje det endrer seg, kanskje ikke.
Storparten av folk som går mye ned i vekt, går opp igjen. Jeg tror at en av grunnene er at avstanden mellom hverdagsmaten og Den Perfekte Dietten er veldig stor. Jeg har planlagt å gå ned i vekt og bli der. Derfor er det morsomt å lese denne “holde vekten”-bloggen som pleide å være en slankeblogg. Forfatteren teller fremdeles kalorier for å ikke gå opp igjen. Hun er ikke spiseforstyrret – hun bare passer på at hun ikke blir en del av statistikken.
Legg fra deg kaka og løp deg en tur 
Hei Ida!
Fins det ein eller annan kalori-telle-app eller noko annan stad som er lett å bruke?
Klemz!
Hei! Jeg bruker Grete Roede. De har en gratisversjon og en betalversjon. Jeg bruker betalversjonen, men gratisversjonen er også bra. (Forskjellen er at betalversjonen sier “spis mer grønnsaker!” og gir deg poeng. Veldig motiverende for meg.) Det er ikke en app, det er bare desktop (hei, Grete Roede! Jeg vil gjerne ha en app!), men den er den beste kaloritelleren på norsk mat. Både Livestrong og My Fitness Pal er gode kaloritellere, men de mangler masse norske matvarer det er kjekt å kunne legge inn uten å vite eksakt gram (f.eks – hvor mange kalorier er det i en skive Gullsalami/jarlsberg skåret med ostehøvel/Wasa Frukost). Ellers er det varedeklarasjon + vekt + kalkulator som er greia. Det gjør jeg når jeg spiser noe veldig rart som ingen av appene har lagret fra før av (og det gjør jeg rett som det er, jeg er jo en matnerd.)
prøv shapeUpClub!
Det der med kalorier er litt mystisk for meg. Jeg runder snart tre år som lavkarber, og, joda, fett og proteiner metter, som antageligvis fører til mindre kalorier. Men det rare er at jeg kan telle kalori-for-kalori leeenge uten å gå ned et gram. Det er ikke før jeg slutter å telle og kaster meg utpå nøttesmørfråtsing galore at jeg går ned. Så stopper det opp, jeg går tilbake til kaloritelling… og ingenting skjer. Jeg kan lett se hvordan lavkarbo er en variant av lavkarlori, men jeg klarer ikke å få det til å fungere i praksis. Grrr…
Men det å ha en “ekstra streng” diett fungerer faktisk bedre for meg. “Jeg skal bare ha litt” ender gjerne med “Neimen det gikk jo fint. Jeg kan spise dette mer. Hurra!” Dumme hjernen. :p
Når det gjelder viktigheten av vedlikehold, er det noe de som ikke har gått ned i vekt alltid forstår. “Men hvorfor er du så nøye på hva du spiser nå som du har gått ned?” Særlig folk som ikke kjente meg før synes jeg er litt sær når det gjelder maten. Har inntrykk av at folk oppfatter det som tvangstanker nærmest. At det har gått til hodet på meg. Men statistikken for vektvedlikehold er virkelig ikke et pent syn.
Gretchen Rubin som driver The Happiness Project sier at folk enten er “abstainers” eller “moderators”: For noen er det veldig lett å kutte ut noe helt. For noen er det vanskelig å slutte helt med xyz. Jeg pleide å tro at jeg var en abstainer – helt til jeg prøvde en mer moderat variant og det gikk bedre. Det kan jo være at grunnen til at lavkarbo funker bedre for den enn lavkalori er nettopp at du greier å kutte ut noen matvarer og spise deg mett på noen andre? Så går budsjettet opp likevel?
Det er interessant at folk tenker at dietten er “over” når vekttapet er der. Jeg kjenner flere som ubevisst håpet at det at de la på seg var en engangsgreie som ville være “fikset” når de hadde gått ned, og så kan de bare momse i vei. Og sånn er det jo ikke.
“If I never do something, it requires no self-control for me; if I do something sometimes, it requires enormous self-control.” Ja, den satt bra!
M’m. En ting som både var interessant og kjempeirriterende med dokumentarserien “En nasjon av overvektige” (Weight of the Nation) som har gått på NRK i det siste var at en som har gått ned en del vekt vil kreve ca 20% mindre kalorier enn en som har vært ved den vekten hele livet (http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=hLv0Vsegmoo#t=1002s). Irriterende, men greit å ha i bakhodet.
Hvor er Grete Roede sin kaloriteller? Er den offentlig noe sted, eller må man være medlem? Jeg bruker wolframalpha, som fungerer bra nok men er litt knotat til tider.
Jeg teller maten nå selv, men med mål om å legge på muskel ikke gå ned i vekt. Hadde en runde med det i 2011 og gikk opp 4-5kg muskel på relativt kort tid (noen måneder), og selv om jeg ser resultater sakte-måten også så vil jeg gjenta bragden. Mål om rundt 4000 kilokalorier og 200g protein hver dag, samt trening da. Blir nok litt fett også (det ble det sist), men siden jeg til vanlig går NED om jeg ikke tenker meg om så skal nok det gå greit. Om jeg ikke teller kalorier så tror jeg at jeg har spist masse når jeg ligger på rundt 2500kc, og jeg kan fint gå en dag rundt 1500kc uten å synes jeg mangler noe.
Grete Roede krever at du lager en bruker og blir med i “Roede-klubben”! Telleren funker greit for å gå opp sier kollegaen min som har prøvd det, men Roede er i utgangspunktet skreddersydd for nedgang, så ting ser litt stygt ut når du går opp i volum! Wolfram Alpha er genialt, da! Men Livestrong tror jeg har vektøkningsting. Hurra for muskler! Det er vanskeligere å spise 4000 kalorier “ordentlig mat” enn man skulle tro. Kanskje du burde kjøpt proteintilskudd? Ellers er jo melk det diggeste i verden. Hilsen melkeelsker.
Dette var en ålreit bloggpost! Balansert, realistisk og morsom.
Tusen takk!
Jeg blir ganske forbauset over hvor mye jeg spiser til vanlig, når jeg ikke teller. Undrer meg over hvorfor jeg ikke er enda mer overvektig.
Jeg har tellefobi og telleangst og tellenektevilikkebryterutihysteriskgråtingangst. Hvordan overkommer jeg den (ja, jeg vet eksponering er det riktige, men hvordan stiller jeg inn hjernen på å BEGYNNE Å PRØVE, altså å motivere meg til å begynne å telle igjen når alt er uretterdig og håpløst fordi sambo kan spise så mye han vil og klarer når jeg har lyst på mer fordi det er _godt_?)? Hilsen oppgitt og demotivert.
Hmmm. Det enkleste vil vel være å kjøre opp mengden grønnsaker dramatisk? (Bønner og avokado ikke medregnet). De trenger du nesten ikke telle. Også tenke at du skal skjære tynnere brødskiver og ikke ta mer enn en spiseskje pålegg?
Samboer kan nok spise så mye han vil, men av egen erfaring som en som kan spise så mye jeg vil så går han opp i vekt om man spiser over kalorinivået sitt og ned i vekt om han spiser under. Kroppen hans har bare en bedre naturlig regulering og vil ikke spise mye mer eller mindre enn han bruker opp. Folk trenger ulike kalorimengder etter aktivitetsnivå og muskelmasse, og spiser man mer enn man trenger så legger man på seg (enten som fett eller muskler om kroppen er blitt satt i bygge-muskel-modus av trening). Få ham til å måle en ukes tid så vil dere se at han sannsynligvis spiser helt normalt eller mindre enn normalt. Om han er som meg så spiser han mye til hovedmåltidene men nesten ingenting ved siden av.
I forhold til motivasjon har jeg aldri måtte beseire den demonen der selv, så det vet jeg ikke. Men det er mulig å gå ned uten å telle også. En kalori er jo en kalori uansett om du teller den eller ei. Om du spiser mindre enn du bruker vil du gå ned: Men for å sitere http://muller.lbl.gov/TRessays/22-ThePhysicsDiet.htm (som anbefales) “Of course, there is a catch. You’ll be hungry. […] How to cope with the hunger? I attempted to enjoy it. I thought of the movie Lawrence of Arabia, in which T.E. Lawrence says, ‘The trick is not minding that it hurts.’ I told myself that the mild ache was only the sensation of evaporating fat.”
Jeg vet hvordan ting faktisk fungerer. Jeg formulerte meg nok dårlig, men poenget var i hvert fall _følelsen_ av at det er urettferdig og alt det der. 🙂 Det er å stille inn hodet og følelsene som er problemet, ikke hvordan det faktisk gjøres.
Mja, jeg er som Ziltoidia over en innbarka lavkarber av helsemessige årsaker (vondt i magen og div), så det er lite bønner og brødskiver ute og går! 😀 Men å kjøre opp grønnsaksmengden dramatisk er alltids noe jeg kan finne på ja. Det var smart 🙂
Haha, jeg har jo ingen matallergier og lever som husttellboka fra femtitallet – spiser grovt brød, drikker lettmelk og tar tran hver morgen. Mange opplegg for å telle kalorier er jo sånn “spis 1600 kalorier om dagen + ubegrenset mengde grønt”. Å begynne med ubegrenset grønt er jo det diggeste!
Hm, det skulle være både streker og kommaer der et par plasser…
Har en kjapp kommentar til det du skreiv om at dietter (som jeg tolker som slanking i denne sammenhengen) med begrensninger er vanskelig å opprettholde over lang tid. Hva er slanking med kaloritelling? Akkurat det samme, nemlig en diett med en begrensning, om enn ikke i type men mengde. Lavkarbo, glutenfritt, raw eller kaloritelling; kaka til mormor eller ferie i Italia vil bety det samme i de fleste tilfellene, nemlig en utskeielse, noe ikke-hverdagslig. Og for meg er det et poeng å skille mellom hverdag og spesielle anlendinger. Det vil jeg tro det er for de fleste slankere, enten de velger den ene eller den andre metoden.
Sånn ellers setter jeg stor pris på bloggen din. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i en del av utfordringene (spesielt angstene), men du gjør de litt festligere. Tusen takk!
Tusen takk for kompliment! Poenget mitt er vel også at jeg teller kalorier når jeg skeiet ut, for å ha oversikten. Det er kjedelig å gå opp 6 kilo på en ukes ferie selv om du skal kose deg og ikke slanke deg heller. Å spise et begrenset antall kalorier er en diett. Å telle kalorier er bare å vite hvor mye du spiser.
Herlig blogg! Kaloritelling er det eneste som funker her i gården (overspiser her *vinke*), og jeg bruker vektklubb.no (har litt mer varer i katalogen og går litt raskere å registrere enn Grete Roede). Det største problemet mitt er at hjernen min er verdensmester i å rasjonalisere seg til å plutselig spise en hel pose med kanelgiflar. Jobber med saken.
Jeg har prøvd kaloritelling tidligere, men det gjorde meg mer deprimert enn motivert så det ga jeg opp fort. Men så gikk min far gjennom en ti timer lang hjerteoperasjon, som kunne vært unngått ved sunnere livstil fra ung alder.
Jeg teller fremdeles ikke kalorier, men jeg lager mye mat fra bunnen av med mye grønt. Det er mer viktig for meg å kontrollere mengden salt, sukker og mettet fett i maten enn hvor mye kalorier det er. Og så planlegger jeg utskeielser; er det dåp en helg kutter jeg bevisst ned på annet sukker etc for å kunne smake på familiebaksten.
Noe jeg har erfart er at det funker å kutte ned matmengden på tallerken gradvis. Så middagen med tre poteter, mye saus og fire kjøttkaker blir etter tre måneder til halvannen potet, litt saus, erter og to kjøttkaker. Like godt, men magen vil ikke ha mer der og da. Så blir det heller en lett-yoghurt eller en gulrot som kveldssnacks når magen ber om litt mer.
For meg er det viktig at dette skal vare livet ut. Og da funker det kun med livstilsendring og ny holdning. Å kose seg er lov, men må kos være ensbetydende med sjokolade? Jeg synes digg frukt gir samme følelse, som feks vannmelon eller fersk smoothie.
Kjempefin blogg. Bestemte meg selv for den gode gamle metoden (til tross for at jeg bare er 23, har jeg gammeldagse foreldre på 60 og og oppvokst på fiskeboller og potet – altså lite trendy matvaner). Da jeg plutselig (eller, plutselig og plutselig) har gått opp ti kilo i vår fra å allerede ha noen kilo for mye (er bare 160, men leeenge siden jeg var under 60 kg) og ikke fikk på meg bunaden 17. mai, skjønte jeg at noe måtte gjøres, og så fant jeg denne fine bloggen som er mye lettere å kjenne seg igjen i enn i x antall fitnessblogger, så takk for at du deler og faktisk setter ord på dette herket. Kaloritelling og cottage cheese (med deilige blåbær) er eneste veien! Sånn at jeg ikke ser ut som den blubba i søsterns bryllup i november. Så tusen takk!