Jeg tør ikke – fordi jeg er for tjukk

Kaja spurte på Facebook:

Hvordan tørre å løpe når du i tillegg til å ha verdens dårligste kondis har vokst opp med fremmede som skriker stygge ting om kroppen din til deg mens du går på gata?

Det synes jeg var et utrolig bra spørsmål, mest fordi det er noe jeg har slitt med selv. La meg utdype:

Noen folk tror at jeg tør hva som helst. Jeg har blitt kalt modig – og skamløs.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg har vært på forsiden av Dagbladet Fredag med en diger vibrator. Jeg snakker kjempehøyt og lenge. Jeg har vært med på NRK Trekant. Jeg danser som Elaine, men danser likevel.

Men det er mange, mange ting jeg ikke tør. Nesten alle tingene jeg er redd for handler om å være tjukk og treig. Fordi for meg handler det ikke bare om å tørre å løpe med dårlig kondis. Det handler om å tørre å løpe med en kropp folk kan se at har dårlig kondis selv om den står stille.

Jeg vet at mange har det som meg.

“Jeg kan ikke være på TV!” sa en venninne av meg. “Jeg har ikke slanket meg ennå!” 

I hennes verden var hun for tjukk til å være på TV. Hun var lur nok. Hun var flink nok. Men ikke tynn nok.

Utsagnet hennes pleide å få meg til å føle meg overlegen. “Åh, jeg er en såååå mye bedre feminist enn deg!” tenkte jeg. “Jeg bare var tjukk på TV, jeg! Muahahahah, se om jeg bryr meg!!!!”

Men realiteten er at det er mange ting jeg lar vær å gjøre fordi jeg er tjukk. Jeg har masse skam. Det bare slår ikke ut på kamera. Her er en liste:

Ting jeg ikke tør fordi jeg er tjukk:

  1. Kjøpe klær i sportsbutikk. De fire siste gangene jeg har prøvd å handle i sportsbutikk har jeg begynt å gråte. Fordi jeg tror alle ser på meg og tenker “Wow, skal den tjukke idioten ha noen koseklær å sitte i sofaen i? En trøye til å dempe den dårlige samvittigheten med? Jasså, du står her og ser helt fortapt ut? Det er ikke så rart, du var jo helt opplagt elending i kroppsøving.” Da jeg prøvde et par med bukser, var den største størrelsen for liten. Da gråt jeg litt til. Dette gjør at jeg trener i bomullstights fra Cubus. Alle sier det puster dårlig og bla bla, men jeg har ikke dødd av det til nå.
  2. Kjøpe sko på Løpelabbet. Jeg tør ikke. Jeg løper i de gamle drittskoa mine. Jeg vet det ikke er så bra, men tanken på å løpe på tredemølle mens noen skal vurdere ganglaget mitt friker meg ut. De kommer jo ikke til å ta meg alvorlig. Og de kommer til å nekte å selge meg sko fordi løpingen min vil være så dårlig. Overdrevet? Neineinei.
  3. Løpe Holmekollstafetten. Løpe langt alene? Ja. Løpe kort med kollegaer? Neitakk. Jeg plukker heller nesle uten hansker.
  4. Skifte i en garderobe som ser ut som en gymgarderobe. Jeg har fortsatt ikke brukt dusjen på SATS én gang.

Ja, jeg vet det er kynisk og bittert. Ikke bare det – det er utrolig selvsentrert. Denne angsten bor i en parallellvirkelighet der Ida Jackson er verdens sentrum. Verdens ikke-særlig-godt-likte-sentrum. En verden der sola roterer rundt meg mens den peker og ler. Derfor har jeg tatt opp kampen mot den kyniske solipsismen. Jeg har gjort mange ting jeg var livredd for å gjøre. Jeg vil ikke si at det gikk “bare bra”, men jeg døde ikke av det.

Ting jeg ikke torde, men tvang meg til likevel:

  1. Å løpe ute, selv om jeg ville gjemme meg i en busk hver gang en radmager birken-mann sprintet forbi meg. Kuren? 1. Vissheten om at det er mange måter forbipasserende løpere kan meg på. Hvis jeg går fort i løpetøy kan det være at jeg akkurat fullførte tidenes hardeste intervall og har en liten pause. Hvis jeg løper i sneglefart kan det være jeg øver meg på langkjøring. Osv. 2. Lide i stillhet til det gikk over. (Det siste var mest effektivt. Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre medisin. Virkelig.)
  2. Å begynne på SATS. Jeg overhumplet meg selv og tegnet medlemsskap på stedet. Jeg hadde smaken av oppkast i munnen hele tiden, men jeg bare skrev navnet mitt på lappen, trakk kortet og gikk hjem. Fordi det er utrolig hva du kan utrette om du bare ignorerer at kroppen stritter i mot.
  3. Å ha time med personlig trener. Jeg vet – det skal være fint og luksus og alt det der. Ikke for meg. Jeg gruet meg mer enn jeg gruet meg til å trekke visdomsjekslene. Men jeg startet timen med å fortelle ham akkurat hvor redd jeg var for ham. Og så var han en helt uskyldig party-svenske som bare ble lei seg. Den angsten forsvant fort, og den hjalp på resten av SATS-angsten, også.
  4. …men jeg var livredd for å gå på sal-time på SATS likevel. Og for å trene i styrkerommet. Og for å tøye på matta. Og for å løpe på tredemølla mens de spreke folka løp ved siden av. I begynnelsen gikk jeg på SATS når de åpnet klokka 06:30 så jeg skulle slippe og treffe så mange andre. Men PT meldte meg opp i en spinningtime, og jeg dro. Men på spinning var det en dame som var TJUKKERE ENN MEG! Jeg kunne gitt henne en klem! Nei, ti! Og hun var mye mer badass enn meg og syklet veldig hardt. Det fikk meg til å skjønne at jeg faktisk kan være “den tjukke dama” for noen andre. Jeg kan være den eneste tjukke dama i styrkerommet når neste tjukkas kommer inn. I hvertfall i 30 kilo til.

Denne lista kunne vært lenger. Jeg gjorde noe jeg var livredd for da jeg ble med på yoga for første gang. Jeg ble med en venninne og klatret opp på et fjell, og det hadde jeg aldri trodd jeg skulle tørre. Målet er å gjøre flere skumle ting.

Fordi verden blir større avd det. Fordi angsten blir mindre av det. Og fordi jeg tror det er lettere å begynne å løpe hvis du så noen andre som hadde dårlig kondis, men løp likevel.

Det viktigste jeg har skjønt er likevel dette: Alle mine marerittaktige opplevelser med fysisk aktivitet stammer fra da jeg var tenåring. Nå er jeg voksen og har egne penger. Ingen gymlærere får lov til å skrike “TA I! MED MINDRE DOKKER E SÅ TJOKK SOM HO IDA!” til meg nå.

Jeg har blitt skreket til av en trener én gang. Da skrev jeg en sint klagelapp og puttet i klagekassa på SATS. Og så fikk jeg en unnskyldning neste time. Fordi du får ikke behandle voksne folk som skit.

Advertisements

19 thoughts on “Jeg tør ikke – fordi jeg er for tjukk

  1. Jeg har i alle fall mye mer sympati med “tjukkasene” som er ute og jogger enn knickers-adelen – de sistnevnte er utforskammelig arrogante og skal alltid først.

  2. Den teksten der kunne like gjerne ha vært skrevet om meg altså. Heldigvis gjelder det også punkter på tvinge-seg-til-listen.Tross alle engstelser siden barneskoleårene, særlig gymtraumer, klarte jeg å bruke fjoråret på å overkomme mange av disse. Ting jeg gjorde frivillig og alene: dro på sportsbutikk og handlet badedrakt, dro på offentlig svømmebasseng, og brukte garderoben! (hvilket jeg unngikk konsekvent gjennom hele grunnskolen og vgs) Jeg begynte å trene styrke, kondis og yoga hjemme. Jeg skaffet meg joggesko som jeg prøvde på tredemølle, og begynte å løpe. Riktignok i mørket og i en stor ullgenser og longs, men det er da noe. Allikevel kjenner jeg at det å dra på treningssenter der hvor andre kan SE meg trene… huff, den sitter langt inne. Uansett er målet, som du skriver, å gjøre flere skumle ting. Ikke minst på det sosiale planet. Det er mange skumle ting, sosialt, jeg som overvektig har holdt meg langt unna. Og så videre… :p

  3. Dette var meg igår. På Bislett stadion. Jeg vet, jeg ba om det. Der er det ganske synlig hvor fort en løper, men jeg innbilte meg selv at mens jeg skulle jogge langt, så fokuserte de andre på korte distanser og det var dermed helt naturlig at de jogget forbi meg. I tillegg var det en ungdomsskoleklasse som hadde gym der. Hver gang jeg passerte de døde jeg litt innvendig og håpet de ikke skulle rope noe ubehagelig, samtidig mens jeg overbeviste meg selv om at de var minst ti år yngre og alt de sa burde prelle av på en så voksen og selvsikker person som meg… Yeah, right. Uansett, stå på! Du er ikke alene.

  4. Takk til deg , Ida, og til dere andre som setter ord på dette. Jeg var den spretne , kjappe, som sprang så fort at de matcha meg mot gutta mens jeg gikk på barneskolen . Så kom puberteten , og alt det spretne forsvant . I tillegg var jeg ikke god på noe av det som det var viktig å være god i, der jeg vokste opp. Elendig i ballspill og hjelpeløs på ski. Helt ordinær kropp kjentes tjukk og tung og stygg . Nå er jeg 59, veier for mye, trener ikke nevneverdig utover å gå meg noen raske turer, men har gjort mye som jeg ikke liket å gjøre i oppveksten og funnet glede idet. Men trenings -sentere får aldri meg . Det er ser ut som bare et stort mas , og mas er det mer enn nok av i jobben. Kommer heller ikke til å gå på løplabbet for å kjøpe sko, nei. Men ellers er det her nevnt noen utfordringer som jeg godt kan tenke meg å ta tak i for egen del . Til slutt : Jeg skjemmes over min egen yrkesgruppe, lærere, når jeg får referert hva sånne har fått seg til å si . Det er rett og slett skammelig og helt uakseptabelt !!! Stå på, og gjør det dere har lyst til ! Og så kan alle de som synes vi er håpløse tjukkaser tenke litt over den sannheten om livet som min svigerfar så fint formulerte : Det der med kroppen ,” det jamnar ut seg med åren ! ” For det gjør det, men den som har gleden og frodigheten i seg , den bærer årene sine på en annen måte enn den som i selvbeskuende jag etter å være sterkest og best , i angst leter etter tegn på aldring i de øyeblikkene de tar seg tid til å stoppe opp i de heseblesende livene sine . lev godt , jenter !!!

  5. Hei Ida. Jeg digger bloggen din! Selv om jeg ikke skal slanke meg. Selv om mange kaller meg tynn. Så kjenner jeg meg altså igjen. Er det ikke rart? For jeg driver også å øver meg på å gjøre en masse ting jeg ikke trodde jeg skulle tørre. Jeg øver meg på å løpe. Det startet jeg med for et par år siden etter at jeg hele livet har hatet å løpe. Hatet å bli sliten. Jeg var til og med så gal at jeg meldte meg på Birken i fjor. Full av fordommer var jeg. Og oppdaget at de fleste ble gjort til skamme. Det var rett og slett et så koselig og bra arrangement at det var en fryd. Og hvilket kick var det ikke å komme over målstreken der? Det var stort.. veldig stort! I år løper vi igjen, fordi vi har lyst og fordi vi driter i hva alle måtte mene om 40-årskrisene våre! Og fordi det var så gøy. Og slitsomt selvfølgelig. Men vi gjorde det .. vi klarte det! En halvmaraton. Vi kimser ikke av det. Så meld deg på et løp, Ida! Det er kjempegøy! Målet vårt var å komme levende over målstreken, og vi visste at det kunne man fint klare med å gå også. Mila på Oslo Marathon er fin. Den skal jeg satse på til høsten. Bli med da?

  6. Åh, jeg har så mange “hang-ups” på ting jeg kan og ikke kan gjøre fordi jeg er feit, og så er det jo sjeldent noen andre faktisk bryr seg.

    Sportsbutikker er ei pine. Det tok meg et halvt år fra joggebuksa mi begynte å gå opp i sømmene til jeg faktisk fikk ny. Jeg skaffa nye jogge/tursko forrige uke, men det var så vidt det gikk. Har i denne prosessen lært at det finnes butikker som er opptatt av sportsmote og butikker som ikke er det. Sistnevnte er ikke så skumle (og har ofte større størrelser på klærne!), men det kan være vanskelig å vite før man går inn…

  7. Pingback: Mensa rotunda, sa lille Ida | Stort & Rustent

  8. Takk for bloggen! Jeg kan bare gjenta meg selv. Det kan gå over! Det vil gå over når du så aktivt gjør noe med det. På samme måte som jeg ikke er redd for gjenger som står på hjørner og henger lenger. Eller treningsgarderober og -dusjer. Eller må sove med BH på.
    Anbefaler igjen Sognsvann Rundt Medsols på onsdager. Alle nivåer. Folk som løper fire runder på samme tid som andre går en.

  9. Btw. leste en artikkel (i DN!) om slankeoperasjoner. For noen fungerer dette veldig bra, mens andre oppdaget at de i grunnen hadde trodd at alle problemene hadde sammenheng med at de var tjukke og at alt ville bli bra hvis de ble tynne. Så oppdaget de at de i stedet for å være tjukke og ulykkelige hadde blitt tynne og ulykkelige og hadde mistet sin eneste trøst, maten. Det stod også noe om at de som gikk ned i vekt fordi de la om livet var mye mer fornøyd med seg selv etterpå, sikkert også fordi de på veien hadde tatt tak i grunnene til at de ble tjukke i utgangspunktet. Hva tenker du om det?

  10. Kjære Ida! Punkt 1) Du er best, og mitt forbilde på mange ting. Det irriterer meg at du er mye yngre enn meg og både snillere, morsommere, smartere og mer velartikulert enn meg allerede, tenk hvordan du blir når du er på min alder (altså gammel)! 😉 Punkt 2) Jeg vil gjerne korrigere noen ting på lista over ting du syns er skumle: at folk i treningsklærbutikken tenker: “Wow, skal den tjukke idioten ha noen koseklær å sitte i sofaen i? En trøye til å dempe den dårlige samvittigheten med? Jasså, du står her og ser helt fortapt ut? Det er ikke så rart, du var jo helt opplagt elending i kroppsøving.” OK, om de gjør det, er de idioter og fascister og burde bringes bak låven og skytes. Men det de burde tenke – og antagelig gjør – er: “fy søren, hun er skikkelig flink som trener med ekstra kilo på kroppen. Det tøft!”. Det er i hvert fall det jeg tenker. Fordi jeg hadde de ekstra 20 kiloene og det var beintøft og ekstra hardt å trene da, det ble jo bare lettere jo mer jeg gikk ned! Alle som har opplevd det, tenker med omsorg og kjærlighet på de som begynner å trene når man har de kiloene å bære på, og heier inni seg. Masse. Mange som trener har jo begynt der! Det gjelder jo dem som løper også, en gang løp de langsomt og kunne ikke drømme om Birken. Punkt 3) Når det gjelder Løplabbet, så var jeg der, og jeg var akkurat så nervøs som du beskriver at du er. Også fikk jeg bare helt vanlige, dyre Nike-sko, som jeg like gjerne kunne kjøpt et annet sted! Jeg hadde kanskje ikke så spesielt ganglag, men jeg halter, så egentlig hadde jeg ventet at de gjorde noe spes og var skikkelig eksperter. Jeg tror de er oppskrytt. De stygge løpeskoene de fikk meg til å kjøpe, har jeg gitt bort, også kjøpte jeg noen knæsjrosa og lilla i steden, fordi de var finere og jeg ble glad av å bruke dem. Når det kommer til fancy joggesko, holder jeg på teorien om at de fleste er bedre enn flate tøysko, og om du gleder deg til å ta dem på deg, løper du mer! 🙂 STÅ PÅ! Du er min helt!

  11. Hei Ida!
    Jeg både kjenner meg godt igjen og kjenner meg ikke igjen.
    Jeg har vært dårlig på gym-timene, men jeg var tynn og bevegelig den gangen. Jeg var derimot kjempebra på danse-timene og svømming. Men jeg hadde all-sport-med-ball-skrekk og var ikke veldig modig.

    Jeg lærte mye av tingene jeg kan etter skoletiden, fordi gymlæreren bare så etter ting som de andre allerede kunne – og var grådig dårlig på å forklare ting. På å lære ting.

    Jeg ble tjukk senere i livet, sikkert av forskjellige grunner. Men jeg har også et varig skade fra trening, særlig jogging. Det gjør at jeg ikke kan løpe, jogge eler springe lenger og heller ikke gå på fjellvandring, alt ting som jeg elsket høyt før.

    Når jeg trener er jeg også veldig redd for å bli singlet ut. Jeg må gå på treningssenter med trygge maskiner og være bevisst på kroppen og dens signaler for ikke å ta mer skade. Men samtidig er det de fleste treningssentrenes markedsføringsmodell å delta i all tjukkings-hatet med å formidle folk at de kan bli bedre, aka tynnere og mindre tjukke, dersom de bare betaler så-og-så-mye i måneden, og forplikter seg i åresvis. Min erfaring md treningssentrene i forskjellige byer er at du må se etter en utjevning mellom det de tilbyr *DEG* og måten de behandler deg på. Det har gjort at jeg har hatt kontrakt med ett senter som hadde store reklame-klistremerkene på speil og ved siden av vektene som skulle minne deg om at du ikke var perfekt. Det var veldig dårlig for meg. Det gjorde vondt. Men: De hadde svømmebasseng og danse-timer. Så, der.

    Det å overkomme skam i mitt liv handler mye om å stå for noe. Jeg vet at det er feil å mase på meg, jeg vet at jeg er pen og kan ting og kan lære ting. Så hvis noen kommer og maser om at jeg ikke bør ta på for mye på den maskinner der du squatter mens du sitt-/ligger på den, “for da blir du bare tjukkere”, så blir jeg veldig sint og forteller vedk. hvor den kan putte de gode rådene. Så det er mest den stille forventningen om at hver øyeblikk kan det skje noe som er skummelt.

    Har du lest “Lessons from the Fat-O-Sphere”, den er veldig god.

    http://www.amazon.de/Lessons-Fat-sphere-Dieting-Declare/dp/0399534970

  12. Selv om jeg er både tynn og sprek, kan jeg kjenne meg igjen i mye av dette. Ikke nødvendigvis i å ikke tørre å kjøpe sko på Løplabbet, men i det å føle at man ikke passer inn, og at folk ser at man ikke passer inn. Første gang jeg skulle ta knebøy, for eksempel. Turte ikke. Måtte ha med samboeren de to første gangene. Og sånn tenker jeg, selv om jeg passer inn i gruppetimer og på tredemølla og alle andre steder der fysikken er i sentrum.

    Når det er sagt, så kan jeg fortelle hva jeg, som en representant for birkenfolket, tenker når jeg ser en tjukkas som jogger: “Hei, løper!” tenker jeg, og så føler jeg litt fellesskap, fordi vi begge er ute og løper.

    Uansett, jeg er glad for å ha funnet denne bloggen, Ida (fant den gjennom Storrustens siste innlegg). Du er flink og morsom og gjør det verdt å lese om slanking!

  13. Hurra for deg og for helseprosjektet ditt!

    Jeg er også en av dem som nok ser ut som jeg hører hjemme på treningssenteret, men som ikke alltid føler at jeg gjør det. Også kan jeg forsikre deg om at hver gang jeg ser en tjukkas på treningssenteret så blir jeg fyllt av beundring, for jeg tenker at hvis jeg synes dørstokkmila kan være uoverkommelig og at det innimellom er ulidelig tungt å trene, så må det være hundre ganger verre for de som har mange kilo ekstra å dra på.

    Heia deg!

  14. Du er ett av tøffing-idolene mine, Ida! Det har du vært lenge!

    Jeg er både tynn og sprek, men hangupsene kommer som perler på en snor likevel. Tredemølle? Øh, neitakk, har sett nok videoer av folk som ramler av dem til å vite at det også kommer til å skje med meg, ukoordinert som jeg er. Jeg gikk fra step-styrke timen jeg hadde meldt meg opp på fordi jeg ikke en gang greier å gå opp og ned på den lille krakken og veive armene fra side til side samtidig. Løplabbet er også dritskummelt, også her på grunn av tredemølla. Jeg hadde time hos treningsveileder i går og gruet meg i to dager i forkant, fordi han garantert kom til å le av meg siden jeg ikke kan noe som helst om verken intervaller eller frivekter. Det viste seg selvsagt at den store, tatoverte tøffingen bare var superkoselig. Når jeg kommer på SATS rett fra jobb med ansiktet fullt av sminke og håret oppsatt er jeg HELT sikker på at alle tenker at jeg er en tidenes mest lavpannede fjasedukke av en jåle, når jeg egentlig bare er for lat til å vaske av meg sminken og sette håret i hestehale. Og sånn går nu dagan.

    Denne bloggen er kjempefin, og du er kjempeflink! Stå på! 🙂

  15. Pingback: Om å suge | Legg fra deg kaka og løp deg en tur

  16. Så rart. Dette innlegget fikk meg nesten til å gråte av at jeg kjente meg igjen.
    Jeg kjenner meg så villt igjen, og jeg klarer ikke sette ord på hvorfor. Men jeg vet at det er mye jeg er redd for (å kjøpe løpesko og styrketrening med frivekter og gruppetimer jeg ikke har prøvd før og å løpe sammen med folk jeg ikke kjenner godt nok blant annet). Heldigvis har jeg kommet til samme konklusjon som deg: å gjøre ting som jeg opplever som skremmende gjør meg sterkere og rikere. Kanskje var det derfor dette rørte noe inne i meg, siden jeg trodde jeg hadde kommet over den der treningsskrekken for lengst, men samtidig har brukt hele dagen på å gå rundt i sportsbutikker og ungå å kjøpe nye løpesko.

  17. Jeg er en jente på 15 år, som forstår så alt for godt hva du mener! Så sent som idag skulle jeg prøve og gå ut for og jogge, ettersom det viser seg at jeg faktisk liker det. Men måtte snu da jeg hørte mitt indre jeg skrike til meg at alle kom til og se meg, huske det, og le av meg i stillhet. Selv om jeg vet at det antagerligvis ville være noe de kom til og glemme med en gang. Jeg tør ikke jogge ute, eller drive med noen annen form for fysisk aktivitet. Selv om jeg vil. Jeg er bare så redd for menneskene som kommer til og le. 😦

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s