Hvordan jeg kom i gang med treningen

Hei, jeg heter Ida. Jeg pleide å være en sofapotet.

(Hei, Ida.)

Jeg var 20 år og tok trikken fra Ullevål Sykehus til Blindern fordi det var så langt å gå.

Jeg var aldri fysisk aktiv som barn. Min idé om kos var å ligge i sengen og lese. Gjerne mens jeg spiste litt godteri. Jeg likte ikke å leke sisten. Jeg likte ikke å hoppe strikk. Jeg hatet gym.  Jeg fikk angst av å bli sliten.  Jeg trodde fysisk aktive klassekamerater var fra Mars. De var rare dyr som likte å ha vondt hele tiden. Det gjorde ikke jeg. Jeg var en forfinet orkidé som bare skulle lese bøker.

Men hvis du tar t-banen fra Jernbanetorget til Stortinget, leser og skriver hele dagen og spiser en pakke kjeks til lunsj, så blir du faktisk tjukk. Sånn er det bare. Til slutt skjønte jeg at kroppen min var ikke et mysterium. Den trengte det samme som alle andre. Jeg måtte begynne å mosjonere. Det var lettere sagt enn gjort.

Jeg hadde angst for alt som minnet om gymsal. Mitt forfinede legme hadde nemlig blitt traumatisert av lite forståelsesfulle gymlærere gjennom skoletiden. Gymlærere som bare kunne relatere seg til barn som var som dem: Potensielle gymlærere. Potensielle overvektige litteraturvitere visste de ikke hva de skulle gjøre med.

Denne angsten slo ut hver eneste jeg prøvde meg på trening og en instruktør begynte å heve stemmen. “Nå TAR VI I ,dere!” kunne hun rope. Og så begynte jeg å gråte. Ut av det blå. Midt i timen. Jeg håndterte den plutselige panikkangsten med å løpe jeg ut mens jeg ulte og skrek. Jeg er diskret, sånn. Etter en slik fadese torde jeg ikke komme tilbake igjen. Dermed ble jeg nok et passivt medlem på treningsstudio X. “Kroppen”, tenkte jeg. “Kroppen er bare et stativ for å flytte rundt på hjernen min.”

Men å være stresset, engstelig sofapotet fikk konsekvenser utover dårlig kondis.

Jeg fikk så vondt i ryggen at jeg ikke kunne bøye meg. Så vondt at jeg ikke fikk sove. Men siden kroppen min og jeg ikke kjente hverandre så godt tok jeg det ikke på alvor. Inntil jeg stod opp en natt. Og ikke kunne gå.

Fastlegen min forklarte meg at prolapsen kom av svake magemuskler, svake ryggmuskler og for mye kroppsfett. Jeg var for tung for min egen musklatur. “Du får ikke mer smertestillende av meg” sa han. “Nei, ikke sette deg ned. Gå, gå i ujevnt terreng. Begynn med pilates. Begynn med yoga. Du må trene.”

Jeg ble sur.

Og så gikk jeg tur.

Jeg gikk og gikk og gikk og gikk.

Det hjalp, men det var ikke nok.

Jeg begynte å trene pilates.

Pilates er rare greier. Hvis du gjør det feil, får du ingen effekt. Hvis du gjør det riktig, er det veldig tungt. Du forbrenner ikke mange kalorier. En nybegynnertime i pilates er omtrent 175 kalorier. Men siden jeg var 100% utrent og ikke visste forskjell på armer og bein, var det bra for meg. Instruktørene terpet pusteteknikk, kontakt med magemuskler og balanse. Plutselig begynte jeg å løfte høyrearmen når de ba meg om å løfte høyrearmen. Suksess! Men jeg hadde fortsatt vondt i ryggen.

På veggen på pilatesstedet mitt hang det et intervju med en dame jeg kjente litt. Hun hadde hatt en svært alvorlig prolaps, men hadde blitt bedre av å trene pilates og yoga. Jeg spurte henne om hun ville være med meg å trene pilates, men hun fortalte at hun hadde gått over til å bare trene yoga. Ville jeg være med på en time?

Jeg visste ikke at når hun sa yoga mente hun “sinnsyk absurd vannvittig hard ashtanga yoga, mysore style, med de flinkeste i Oslo.” Selv om både pilates og yoga fokuserte på pusten og på å stramme magemusklene, kunne det ikke sammenlignes:

Pilates var sånn:

Ashtanga var sånn:

Det vil si – sånn var ashtanga for min yogamentor. Sånn var ikke ashtanga for meg. For meg var det å stange hodet i en vegg. Jeg begynte med solhilsen og trodde jeg skulle besvime. Jeg trodde jeg skulle besvime i et rom fullt av slangemennesker mennesker med beina rundt nakken. For Mysore style er ikke en “yogatime”. Det er et rom der alle gjør yoga i eget tempo. Mens jeg slet meg gjennom de første øvelsene stod mannen ved siden av meg på hodet. Det er ingen snakking, bare pusting som høres ut som hundre Darth Vadere. Lærerne gikk rundt og justerte positurene til folk uten å si noe. De bare løftet folk inn og ut av bro og hvisket “Pust, pust, pust.” Ingen sa “TA I!”

Sånn ser det ut når de drar i gang:

Da jeg skulle gå etter første time ga læreren meg en klem. “You are here. It is wonderful.”

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg kom tilbake. (Ok, det hadde mye med overnevnte yoga-mentor å gjøre.) Det viktige var at det gjorde jeg. Jeg kom tilbake. Og tilbake. Og tilbake. Og tilbake.

Det sluttet å gjøre vondt i ryggen i mange dager av gangen.
Jeg ble sterkere. Jeg ble raskere. Men først og fremst ble jeg modigere.

Jeg lærte å skille mellom riktig smerte og gal smerte. Jeg kunne tåle å ha det fælt uten å få angst.

Jeg lærte å leve med at jeg var den definitivt dårligste i hele rommet. Jeg lærte meg at det er greit å være elendig. Og når jeg først hadde lært det, var det ikke så farlig om jeg var elendig til andre typer trening, også. Tør jeg å suge her, tør jeg å suge hvor som helst.

Januar i år begynte jeg på SATS i tillegg. Jeg hadde tenkt jeg skulle begynne på et fancy treningssenter. Et sted med bastu. Et sted med lavendellukt på dassen. Men til slutt skjønte jeg at det beste stedet var det som lå kortest vei fra døra mi. Og det var SATS. Det tar 1,5 min å gå til SATS. Det betyr at jeg kan skifte til treningsklær hjemme, gå og trene, og gå hjem i de svette klærne mine og skifte og dusje hjemme. Det var påfallende hvor mye av den gamle gymangsten som satt i garderoben.

Så nå går jeg på SATS, på yoga og løper ute. For første gang i mitt liv trener jeg tre ganger i uka eller mer. Det tok to år fra prolapsen. Ok, det tok egentlig hele tjueåra mine. Nå prøver å jeg å bli “en sånn person som trener”. “En sånn person som løper”. Og kanskje, en gang i fremtiden, “en sånn person som går opp i bro.”

Alle damebladene er fulle av artikler av typen: “Kom i form på åtte uke!” “Bare fire uker til magemuskler av stål!” Alt skal skje på null komma svisj. Min erfaring er at det tar lengre tid. Men det løsner. Jeg skriver dette innlegget til Ida for to år siden som prøvde å gå tur mens hun tenkte: “Dette er ikke nok, dette er ikke nok, du suger, dette er ikke nok.” Det var ikke forgjeves.