Jeg tør ikke – fordi jeg er for tjukk

Kaja spurte på Facebook:

Hvordan tørre å løpe når du i tillegg til å ha verdens dårligste kondis har vokst opp med fremmede som skriker stygge ting om kroppen din til deg mens du går på gata?

Det synes jeg var et utrolig bra spørsmål, mest fordi det er noe jeg har slitt med selv. La meg utdype:

Noen folk tror at jeg tør hva som helst. Jeg har blitt kalt modig – og skamløs.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg har vært på forsiden av Dagbladet Fredag med en diger vibrator. Jeg snakker kjempehøyt og lenge. Jeg har vært med på NRK Trekant. Jeg danser som Elaine, men danser likevel.

Men det er mange, mange ting jeg ikke tør. Nesten alle tingene jeg er redd for handler om å være tjukk og treig. Fordi for meg handler det ikke bare om å tørre å løpe med dårlig kondis. Det handler om å tørre å løpe med en kropp folk kan se at har dårlig kondis selv om den står stille.

Jeg vet at mange har det som meg.

“Jeg kan ikke være på TV!” sa en venninne av meg. “Jeg har ikke slanket meg ennå!” 

I hennes verden var hun for tjukk til å være på TV. Hun var lur nok. Hun var flink nok. Men ikke tynn nok.

Utsagnet hennes pleide å få meg til å føle meg overlegen. “Åh, jeg er en såååå mye bedre feminist enn deg!” tenkte jeg. “Jeg bare var tjukk på TV, jeg! Muahahahah, se om jeg bryr meg!!!!”

Men realiteten er at det er mange ting jeg lar vær å gjøre fordi jeg er tjukk. Jeg har masse skam. Det bare slår ikke ut på kamera. Her er en liste:

Ting jeg ikke tør fordi jeg er tjukk:

1. Kjøpe klær i sportsbutikk. De fire siste gangene jeg har prøvd å handle i sportsbutikk har jeg begynt å gråte. Fordi jeg tror alle ser på meg og tenker “Wow, skal den tjukke idioten ha noen koseklær å sitte i sofaen i? En trøye til å dempe den dårlige samvittigheten med? Jasså, du står her og ser helt fortapt ut? Det er ikke så rart, du var jo helt opplagt elending i kroppsøving.” Da jeg prøvde et par med bukser, var den største størrelsen for liten. Da gråt jeg litt til. Dette gjør at jeg trener i bomullstights fra Cubus. Alle sier det puster dårlig og bla bla, men jeg har ikke dødd av det til nå.
   
2. Kjøpe sko på Løpelabbet. Jeg tør ikke. Jeg løper i de gamle drittskoa mine. Jeg vet det ikke er så bra, men tanken på å løpe på tredemølle mens noen skal vurdere ganglaget mitt friker meg ut. De kommer jo ikke til å ta meg alvorlig. Og de kommer til å nekte å selge meg sko fordi løpingen min vil være så dårlig. Overdrevet? Neineinei.
3. Løpe Holmekollstafetten. Løpe langt alene? Ja. Løpe kort med kollegaer? Neitakk. Jeg plukker heller nesle uten hansker.
4. Skifte i en garderobe som ser ut som en gymgarderobe. Jeg har fortsatt ikke brukt dusjen på SATS én gang.

Ja, jeg vet det er kynisk og bittert. Ikke bare det – det er utrolig selvsentrert. Denne angsten bor i en parallellvirkelighet der Ida Jackson er verdens sentrum. Verdens ikke-særlig-godt-likte-sentrum. En verden der sola roterer rundt meg mens den peker og ler. Derfor har jeg tatt opp kampen mot den kyniske solipsismen. Jeg har gjort mange ting jeg var livredd for å gjøre. Jeg vil ikke si at det gikk “bare bra”, men jeg døde ikke av det.

Ting jeg ikke torde, men tvang meg til likevel:

1. Å løpe ute, selv om jeg ville gjemme meg i en busk hver gang en radmager birken-mann sprintet forbi meg. Kuren? 1. Vissheten om at det er mange måter forbipasserende løpere kan meg på. Hvis jeg går fort i løpetøy kan det være at jeg akkurat fullførte tidenes hardeste intervall og har en liten pause. Hvis jeg løper i sneglefart kan det være jeg øver meg på langkjøring. Osv. 2. Lide i stillhet til det gikk over. (Det siste var mest effektivt. Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre medisin. Virkelig.)
2. Å begynne på SATS. Jeg overhumplet meg selv og tegnet medlemsskap på stedet. Jeg hadde smaken av oppkast i munnen hele tiden, men jeg bare skrev navnet mitt på lappen, trakk kortet og gikk hjem. Fordi det er utrolig hva du kan utrette om du bare ignorerer at kroppen stritter i mot.
3. Å ha time med personlig trener. Jeg vet – det skal være fint og luksus og alt det der. Ikke for meg. Jeg gruet meg mer enn jeg gruet meg til å trekke visdomsjekslene. Men jeg startet timen med å fortelle ham akkurat hvor redd jeg var for ham. Og så var han en helt uskyldig party-svenske som bare ble lei seg. Den angsten forsvant fort, og den hjalp på resten av SATS-angsten, også.
4. …men jeg var livredd for å gå på sal-time på SATS likevel. Og for å trene i styrkerommet. Og for å tøye på matta. Og for å løpe på tredemølla mens de spreke folka løp ved siden av. I begynnelsen gikk jeg på SATS når de åpnet klokka 06:30 så jeg skulle slippe og treffe så mange andre. Men PT meldte meg opp i en spinningtime, og jeg dro. Men på spinning var det en dame som var TJUKKERE ENN MEG! Jeg kunne gitt henne en klem! Nei, ti! Og hun var mye mer badass enn meg og syklet veldig hardt. Det fikk meg til å skjønne at jeg faktisk kan være “den tjukke dama” for noen andre. Jeg kan være den eneste tjukke dama i styrkerommet når neste tjukkas kommer inn. I hvertfall i 30 kilo til.

Denne lista kunne vært lenger. Jeg gjorde noe jeg var livredd for da jeg ble med på yoga for første gang. Jeg ble med en venninne og klatret opp på et fjell, og det hadde jeg aldri trodd jeg skulle tørre. Målet er å gjøre flere skumle ting.

Fordi verden blir større avd det. Fordi angsten blir mindre av det. Og fordi jeg tror det er lettere å begynne å løpe hvis du så noen andre som hadde dårlig kondis, men løp likevel.

Det viktigste jeg har skjønt er likevel dette: Alle mine marerittaktige opplevelser med fysisk aktivitet stammer fra da jeg var tenåring. Nå er jeg voksen og har egne penger. Ingen gymlærere får lov til å skrike “TA I! MED MINDRE DOKKER E SÅ TJOKK SOM HO IDA!” til meg nå.

Jeg har blitt skreket til av en trener én gang. Da skrev jeg en sint klagelapp og puttet i klagekassa på SATS. Og så fikk jeg en unnskyldning neste time. Fordi du får ikke behandle voksne folk som skit.

Om å spise de vonde følelsene

Hei, Internett!

Idag skal jeg skrive om det å spise for mye.

Og om å skamme seg fordi man spiser mye.

Jeg skriver om det fordi jeg skulle ønske flere skrev om det. Men til nå har jeg bare funnet Louie CK:

The meal is not over when I´m full. The meal is over when I hate myself!

Dette filmklippet forholdet mitt til mat på en ganske presis måte.

Det er vanskelig å vite hvordan det begynte. Spiser jeg dårlig fordi jeg er sint på meg selv eller er jeg sint på meg selv fordi jeg spiser dårlig? (Begge deler, kjære.)

En metakommentar: Det er ikke passende å skrive at man misliker seg selv.

Damebladene, selvhjelpsbøkene, reality-TV – alle vil at du skal elske deg selv. I Caps Lock. Med utropstegn og rosa hjerter.

Du skal si pene ting til speilbildet ditt. Du skal gi deg selv suss og klem og blomster.

Det er en god intensjon, men de negative følelsene forsvinner ikke uansett hvor ofte du sier “Du er vidunderlig!”.

Olga Ravn, den danske poeten, skriver at alle hater seg selv. Det vil si: Alle hater seg selv litt.

Og det er fordi vi alle har vært patetiske kjipinger fra tid til annen. Dypt inne i oss ligger minnet om den julekvelden vi gråt på do fordi vi hadde fått en billig, kjip presang mens vi håpet på en dyr, fin presang. Vi kjenner oss selv best. Derfor liker vi oss selv minst.

Ravn mener at vi ikke må avskrive dette selvhatet som noe utelukkende negativt. Følelsen av å mislike en side ved seg selv kan være produktiv. Den sparker oss i gang. Den gjør oss kreative. Den får oss til å skjerpe oss. Ravn mener at du må kjenne på selvhatet for å kunne skrive god lyrikk. Jeg tror det er noe i det.

Samtidig kan de vonde følelsene ta overhånd. Vi takler dem på måter som får oss til å like oss selv enda mindre.

Jeg har hatt mange elendinge strategier for å takle de vonde følelsene.

Jeg pleide å være en bukseløs 14-åring med en brusflaske full av Urge og hjemmebrent.

Jeg pleide å være en selvdestruktiv 19-åring som ikke sov på en uke mens hun bet seg til blods og skrev dårlige dikt.

Jeg har prøvd det meste. Spille World of Warcraft hele dagen. Bruke opp alle pengene mine. Lage uendelig drama. All den skiten.

Til slutt endte jeg opp med Ben & Jerrys-bøtta.

Mat er billig, lett tilgjengelig og relativt usynlig. Du fungerer bra selv om du nettopp slukte to liter is og en sekk potetgull. Ja, alle ser at du blir tjukkere, men det ingen som sier fra. Det er ingen intervention når du legger på deg. Å bli tjukk er utrolig privat, selv om det også er veldig synlig.

Før pleide jeg å være i et miljø der det å spise for mye var en del av den sosiale kontrakten. “Jeg sier ikke noe om at du spiser for mye kake, hvis du ikke sier noe om at jeg spiser for mye kake.” Det var avslappende. Dessuten hadde jeg noen andre å skylde på mens jeg ble tjukkere. Jeg spiste så mye for å være grei, lzzm.

Det var bare jug, selvfølgelig. Etter at jeg havnet i en omgangskrets der alle andre greier å ta tre flak potetgull fra bollen og STOPPE har jeg spist all driten min alene. Litt som Louie CK og kanelbollen hans:

No one ‘s happy in the cinnabon-line. It’s all dudes like me or fatter going “Oh fuck. I’m getting a cinnabon.”

Å slanke seg er å bruke opp flere kalorier enn man spiser opp. Det er ikke vanskelig eller magisk: Det er matematikk. Men den vanskelige biten er ikke å forstå at det er 900 kalorier i 100 gram smør. Den vanskelige biten er å finne på noe annet å gjøre med de vonde følelsene enn å spise dem opp. 

Jeg har laget en slags huskeregel:

• En dårlig mestringsstrategi føles fantastisk mens du gjør den og SKIKKELIG DRITT etterpå.
• En god mestringsstrategi føles skikkelig dritt mens du gjør den og FANTASTISK etterpå.

Midtveis i isbøtta, halvveis i rødvinsflaska, ti timer Playstation uten søvn – vidunderlig. Helt til du føler deg dritt.
Fem minutter ut i løpeturen, halvveis i yoga-praksisen, på det hardeste punktet i spinningtimen  – skikkelig dritt. Helt til du føler deg ganske fantastisk.

Å løpe som en hund

Da jeg fikk hund lærte jeg mye om å løpe.

Jeg lærte at du ikke trenger å være så veldig flink for å gjøre ditt beste.

Jeg lærte at å løpe kan være 100% fryd.

Jeg så på hunden løpe, og jeg skjønte at løping gjør deg lykkelig (særlig hvis du har en pinne å løpe med.)

Men når jeg prøvde å løpe sammen med hunden var den mye flinkere til å ha det gøy enn meg.

Den bykset i vei med tunga på snei.

Jeg, derimot. Jeg fikk hold og krampe og blodsmak og vondt i leggen.

Det gikk ikke fort.

Jeg kom ikke langt.

Likevel har jeg villet løpe.

Fordi mitt største forbilde her i livet er en hund.

Jeg er et grubledyr.

Jeg bor i hodet mitt hele tiden. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre, jeg tenker på hva jeg har gjort. Hunder er ikke sånn.

Når de leker med en pinne, er pinnen hele livet deres.

Og jeg kaster bort mye av tiden min på denne måten:

(Fint, hva? Du kan kjøpe det som letterpress og henge på veggen.)

Så jeg øver meg på å bli som en hund.

En hund med joggesko.

Sånn har jeg øvd meg:

På vei til å bli en hund

• Først begynte jeg å gå fort. Lange turer, så fort jeg kunne. 
• Jeg begynte å gå fort i oppoverbakker.
• Da snøen kom, begynte jeg å gå fort på tredemølle. Jeg stilte mølla på så høy incline som var fysisk mulig, skrudde opp farten til så høyt jeg kunne og gikk oppoverbakke-intervaller på tredemølla.
• Så begynte jeg med 5kRunner – en løpeapp som avbryter musikken du hører på og sier “Løp. Gå. Løp. Gå. Nå er du halvveis.”
• Nå kan jeg løpe 16 minutter. Målet er å løpe i 35 minutter – og forhåpentligvis en halv mil.

Lærdommer til nå

1. Ikke løp for mye på asfalt og betong. Det gjør vondt i leggen. Løp der hunden ville løpt mest – på gresset. 
2. Ikke løp for fort eller for langt når du er utrent. Selv om kondisen holder, selv om musklene dine holder, så er ikke sener og ledd og skit vant til å løpe ennå. Vent på kroppen. Løp som en snegle. Løp som en tjukk mops.
3. Løp med museskritt – da holder du lenger.
4. Du blir raskere av å løpe intervall en gang i uka.
5. Joda, det er viktig med gode sko. Men er du dame er en god bh enda viktigere. Bh først, damer.
6. Ja, det gjør vondt. Det gjør vondt hele tiden, bortsett fra når det plutselig blir deilig. Men når det er deilig, er du en hund. Jeg lover.
7. Du trenger ikke se kul ut. Hunder ser kulest ut når de ikke ser kule ut. Sånn som den under:

Lesetips: Løping for nybegynnere.

Jeg har stjålet alle gif’ene fra Buzzfeed. Takk til Ingvild.

Hvordan jeg kom i gang med treningen

Hei, jeg heter Ida. Jeg pleide å være en sofapotet.

(Hei, Ida.)

Jeg var 20 år og tok trikken fra Ullevål Sykehus til Blindern fordi det var så langt å gå.

Jeg var aldri fysisk aktiv som barn. Min idé om kos var å ligge i sengen og lese. Gjerne mens jeg spiste litt godteri. Jeg likte ikke å leke sisten. Jeg likte ikke å hoppe strikk. Jeg hatet gym.  Jeg fikk angst av å bli sliten.  Jeg trodde fysisk aktive klassekamerater var fra Mars. De var rare dyr som likte å ha vondt hele tiden. Det gjorde ikke jeg. Jeg var en forfinet orkidé som bare skulle lese bøker.

Men hvis du tar t-banen fra Jernbanetorget til Stortinget, leser og skriver hele dagen og spiser en pakke kjeks til lunsj, så blir du faktisk tjukk. Sånn er det bare. Til slutt skjønte jeg at kroppen min var ikke et mysterium. Den trengte det samme som alle andre. Jeg måtte begynne å mosjonere. Det var lettere sagt enn gjort.

Jeg hadde angst for alt som minnet om gymsal. Mitt forfinede legme hadde nemlig blitt traumatisert av lite forståelsesfulle gymlærere gjennom skoletiden. Gymlærere som bare kunne relatere seg til barn som var som dem: Potensielle gymlærere. Potensielle overvektige litteraturvitere visste de ikke hva de skulle gjøre med.

Denne angsten slo ut hver eneste jeg prøvde meg på trening og en instruktør begynte å heve stemmen. “Nå TAR VI I ,dere!” kunne hun rope. Og så begynte jeg å gråte. Ut av det blå. Midt i timen. Jeg håndterte den plutselige panikkangsten med å løpe jeg ut mens jeg ulte og skrek. Jeg er diskret, sånn. Etter en slik fadese torde jeg ikke komme tilbake igjen. Dermed ble jeg nok et passivt medlem på treningsstudio X. “Kroppen”, tenkte jeg. “Kroppen er bare et stativ for å flytte rundt på hjernen min.”

Men å være stresset, engstelig sofapotet fikk konsekvenser utover dårlig kondis.

Jeg fikk så vondt i ryggen at jeg ikke kunne bøye meg. Så vondt at jeg ikke fikk sove. Men siden kroppen min og jeg ikke kjente hverandre så godt tok jeg det ikke på alvor. Inntil jeg stod opp en natt. Og ikke kunne gå.

Fastlegen min forklarte meg at prolapsen kom av svake magemuskler, svake ryggmuskler og for mye kroppsfett. Jeg var for tung for min egen musklatur. “Du får ikke mer smertestillende av meg” sa han. “Nei, ikke sette deg ned. Gå, gå i ujevnt terreng. Begynn med pilates. Begynn med yoga. Du må trene.”

Jeg ble sur.

Og så gikk jeg tur.

Jeg gikk og gikk og gikk og gikk.

Det hjalp, men det var ikke nok.

Jeg begynte å trene pilates.

Pilates er rare greier. Hvis du gjør det feil, får du ingen effekt. Hvis du gjør det riktig, er det veldig tungt. Du forbrenner ikke mange kalorier. En nybegynnertime i pilates er omtrent 175 kalorier. Men siden jeg var 100% utrent og ikke visste forskjell på armer og bein, var det bra for meg. Instruktørene terpet pusteteknikk, kontakt med magemuskler og balanse. Plutselig begynte jeg å løfte høyrearmen når de ba meg om å løfte høyrearmen. Suksess! Men jeg hadde fortsatt vondt i ryggen.

På veggen på pilatesstedet mitt hang det et intervju med en dame jeg kjente litt. Hun hadde hatt en svært alvorlig prolaps, men hadde blitt bedre av å trene pilates og yoga. Jeg spurte henne om hun ville være med meg å trene pilates, men hun fortalte at hun hadde gått over til å bare trene yoga. Ville jeg være med på en time?

Jeg visste ikke at når hun sa yoga mente hun “sinnsyk absurd vannvittig hard ashtanga yoga, mysore style, med de flinkeste i Oslo.” Selv om både pilates og yoga fokuserte på pusten og på å stramme magemusklene, kunne det ikke sammenlignes:

Pilates var sånn:

Ashtanga var sånn:

Det vil si – sånn var ashtanga for min yogamentor. Sånn var ikke ashtanga for meg. For meg var det å stange hodet i en vegg. Jeg begynte med solhilsen og trodde jeg skulle besvime. Jeg trodde jeg skulle besvime i et rom fullt av slangemennesker mennesker med beina rundt nakken. For Mysore style er ikke en “yogatime”. Det er et rom der alle gjør yoga i eget tempo. Mens jeg slet meg gjennom de første øvelsene stod mannen ved siden av meg på hodet. Det er ingen snakking, bare pusting som høres ut som hundre Darth Vadere. Lærerne gikk rundt og justerte positurene til folk uten å si noe. De bare løftet folk inn og ut av bro og hvisket “Pust, pust, pust.” Ingen sa “TA I!”

Sånn ser det ut når de drar i gang:

Da jeg skulle gå etter første time ga læreren meg en klem. “You are here. It is wonderful.”

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg kom tilbake. (Ok, det hadde mye med overnevnte yoga-mentor å gjøre.) Det viktige var at det gjorde jeg. Jeg kom tilbake. Og tilbake. Og tilbake. Og tilbake.

Det sluttet å gjøre vondt i ryggen i mange dager av gangen.
Jeg ble sterkere. Jeg ble raskere. Men først og fremst ble jeg modigere.

Jeg lærte å skille mellom riktig smerte og gal smerte. Jeg kunne tåle å ha det fælt uten å få angst.

Jeg lærte å leve med at jeg var den definitivt dårligste i hele rommet. Jeg lærte meg at det er greit å være elendig. Og når jeg først hadde lært det, var det ikke så farlig om jeg var elendig til andre typer trening, også. Tør jeg å suge her, tør jeg å suge hvor som helst.

Januar i år begynte jeg på SATS i tillegg. Jeg hadde tenkt jeg skulle begynne på et fancy treningssenter. Et sted med bastu. Et sted med lavendellukt på dassen. Men til slutt skjønte jeg at det beste stedet var det som lå kortest vei fra døra mi. Og det var SATS. Det tar 1,5 min å gå til SATS. Det betyr at jeg kan skifte til treningsklær hjemme, gå og trene, og gå hjem i de svette klærne mine og skifte og dusje hjemme. Det var påfallende hvor mye av den gamle gymangsten som satt i garderoben.

Så nå går jeg på SATS, på yoga og løper ute. For første gang i mitt liv trener jeg tre ganger i uka eller mer. Det tok to år fra prolapsen. Ok, det tok egentlig hele tjueåra mine. Nå prøver å jeg å bli “en sånn person som trener”. “En sånn person som løper”. Og kanskje, en gang i fremtiden, “en sånn person som går opp i bro.”

Alle damebladene er fulle av artikler av typen: “Kom i form på åtte uke!” “Bare fire uker til magemuskler av stål!” Alt skal skje på null komma svisj. Min erfaring er at det tar lengre tid. Men det løsner. Jeg skriver dette innlegget til Ida for to år siden som prøvde å gå tur mens hun tenkte: “Dette er ikke nok, dette er ikke nok, du suger, dette er ikke nok.” Det var ikke forgjeves.

Den lange motivasjonslista

Det er vanskelig å si nei til sjokolade. Det er enda vanskeligere å si nei til øl. Derfor har jeg laget meg en huskeliste med gode grunner til at jeg faktisk skal si nei. Og fortsette å si nei en stund. Ok, noen av grunnene er bedre enn andre sånn objektivt sett. Det viktigste er at jeg tror på dem når jeg står foran fatet med nybakte boller og gjerne vil spise…ti? Tolv? Tjue? Og jeg bruker dem til å dytte meg ut døra når jeg ikke vil trene.

20 grunner til å legge vekk kaka og løpe en tur:

1. Jeg har en familie der folk får høyt kolestrol og hjerteproblemer fra midten av 50-åra. Det er en veldig god grunn til å få opp pulsen og slutte med smør. 
2. Jeg har en familie der damene blir benskjøre. Det er en god grunn til å trene mer styrke og få i seg mer kalsium.
3. Jeg vil gjerne gå med shorts på sommeren uten å føle meg ubehagelig selvbevisst.
4. Jeg vil løpe til trikken uten å hive etter pusten hele veien fra Schous plass til Skillebekk.
5. Jeg vil ha et minst mulig trøblete svangerskap, og å være tynnere og sprekere før man legger på seg gravidkiloene er visst en hit, har jeg hørt.
6. Jeg vil slippe å høre legen si “Vel, du har jo litt….overvekt….” som forklaring på rare ting på blodprøven min.
7. Jeg har hatt en prolaps og vil ikke at den skal komme tilbake. Da hjelper det å bli litt tynnere og sprekere.
8. Jeg vil ikke kveppe til og bli plutselig skamfull hver eneste gang jeg ser et bilde av meg selv i helfigur.
9. Jeg vil gjerne slippe blødende gnagsår på innsiden av lårene når jeg går meg kjole i varmen. Jeg har hørt at mindre lår hjelper.
10. Jeg vil at mine fremtidige barn skal ha en mor som både mestrer sykkelturer, skiturer og fjellturer.
11. Jeg vil bli mindre emo, og trening og bra kosthold hjelper å stabilisere humøret.
12. Jeg vil kunne gjøre mer fancy yogaøvelser, og jeg tror det blir lettere å strekke armen rundt ryggen og ta seg i tåa når ryggen blir litt mindre brei.
13. Jeg vil være i så god form at vanlige gjøremål, som bæring av tunge handleposer, løfting av flyttebokser og lignende blir mindre slit.
14. Jeg vil gjerne bli gammel og dø med minst mulig faenskap underveis. Selv om å være tynnere og sprekere ikke er en friskhetsgaranti, er det å være tung og treig en faenskapsgaranti.
15. Mens vi er inne på det: Jeg gjør dette som en del av kampen mot dødsangsten. 
16. Det er irriterende å bli svett under valkene.
17. Nevnte jeg dødsangsten?
18. Jeg vil bli mindre sint på meg selv. Det er påfallende hvor mye jeg hater meg selv etter å ha satt til livs en boks sjokoladeis alene.
19. Jeg vil gjerne slippe att verdens helseorganisasjon kaller meg “feit”.
20. Når du har en svær vom, som jeg, ligger det masse flesk inne i buken og moser leveren min. Det er ikke bra for helsa.

Legg merke til at “bli vakker og ven” ikke er på lista. Klart – jeg har lyst til å bli smukk som bare det, jeg. Men når idéen om “smukk” står mellom meg og sofaen  – eller meg og sjokoladeisen, så taper alltid “smukk”. Jeg tenker: “Buahahahaha, jeg skal være stygg hele livet uansett, jeg kan like godt spise alle tingene i hele verden, tusen kanelboller og et badekar med ostepop!”

Derfor må jeg slå bordet med skammen og døden, med den ekle følelsen i kroppen når lårene gnisser ot hverandre, vissheten om at leveren blir most bak noen kilo med lysegult bukfett. Jeg må tenke “plutselig hjertedød, plutselig hjertedød, økt sjangse for PLUTSELIG HJERTEDØD!”

Det er ikke positiv tenkning. Jeg vet, jeg vet. Jeg burde sikkert sett på ostepopen og tenkt “Åh, for en usunn gul kengurubæsj. Full av salt og palmeolje. Nei, mitt hellige tempel av en kropp skal få et deilig eple istedet. Mm, eple!” Men det gjør jeg jo ikke. Hvis munnen min hadde fått bestemme, ville jeg levd på ostepop og bare ostepop. Iskwew skriver om hvorfor potetgull er den perfekte, vanedannende maten i dette blogginnlegget.  Da holder det ikke med en vag idé om at jeg skal bli “pen”.

Hva sier du til deg selv?