Å finne et språk for fedme

Det er helst tynne mennesker som skal snakke om slanking. De skal være ernæringsfysiologer, personlige trenere og livsstilsguruer med sprettrumpe. De kan masse om proteiner og restitusjon og hvilket fiskepålegg du bør velge. De vet lite om hva det vil si å være tung og bli lettere. De vet enda mindre om hvordan det er å være i episk rævva form og prøve å jogge seg en tur. Men det vet jeg. Derfor har jeg tenkt å skrive om det, selv om jeg ikke hadde gymteori på vgs og selv om jeg fortsatt veier 30 kilo for mye.

Kristin Oudmayer har startet det hun kaller “en motvillig treningsblogg“. Jeg liker konseptet. Hun skriver ikke en treningsdagbok. Hun skriver blant annet at hun skulle ønske at hun var tynn, så hun turte å trene. Det er en følelse jeg tipper at Kari Jaquesson har mindre førstehåndserfaring med, selv om hun kan lære oss mye tips og teknikk.

f%C3%A5r-ny-start-1

Sånn skal det være: En overvektig dame får applaus av den spreke treningseksperten. Bildet er hentet fra Kari Jaquessons nye TVNorge-serie “En ny start”.

Jeg tror vi trenger flere tjukke subjekter i den offentlige samtalen om overvekt: Folk som slanker seg og skriver om det, ikke bare folk som skriver om å slanke feite folk. Og når jeg sier skrive så mener jeg tekst på et høyere nivå enn “Dag 213. Spiste 1 dl havregryn og 3 dl melk til frokost.” Vi trenger å finne et språk for angsten og for blodslitet, for skammen og for det å spise for mye. Denne bloggen er mitt forsøk. Og nå er den herved erklært for åpnet.

Advertisements