En smugkikk i matdagboka

Det var et par folk i kommentarfeltet som spurte om de kunne få smugkikke i matdagboken min. Nå er jeg i utgangspunktet skeptisk til bloggere som deler “slik bør du spise”-innlegg i sosiale medier. Du vil ikke stjele kostholdet til hvem som helst. Det kan faktisk være skikkelig farlig, fordi folk kan være skikkelig usunne, eller bare skikkelig sprø.

På en annen side tenkte jeg det kunne være fint for folk å få et usensurert innblikk i hvordan jeg faktisk spiser. Jeg møter stadig folk som tror at jeg er Norges mest disiplinerte person og at jeg bare spiser sunn mat dagen lang. Sånn er det ikke.

Andre igjen har veldig sterke meninger om hva jeg burde slutte å spise fordi det er farlig for meg. For folks oppskrift på å bli sunn og sprek er gjerne å slutte med alt mulig. Slutt med sukker. Slutt med smør. Slutt med e-stoffer. Slutt med aspartam. Slutt å spise planter som gror under jorda. Slutt å spise kjøtt. Slutt å spise mat som er varmet opp mer enn 40 grader. Slutt å spise rå mat. Slutt å spise mat folk ikke hadde tilgang på i steinalderen. Slutt å spise gluten. Listen over forbudt mat er uendelig.

Jeg har ikke sluttet å spise noen former for mat. Jeg vet at det ikke var sukker, gluten, melk, e-stoffer, mettet fett eller animalsk protein som gjorde at jeg ble feit. Jeg ble feit av å spise sinnsykt mye mat. Jeg pleide å spise et skolebrød om dagen på vei hjem fra jobb. Jeg pleide å kjøpe en sjokolade jeg inhalerte det øyeblikket jeg var på vei ut av butikken. Og jeg drev med rituell overspising når jeg var alene. Å se på kostholdet mitt og si: “Det er nok at du spiser karbohydrat som gjør deg tjukk” ville være som om rådgiverne på luksusfellen skulle si: “Det er nok det at du kjøper ting fra Statoil som gjør deg blakk.” Sure, jeg ville måttet slutte å spise 5-6 skolebrød i uka om jeg bestemte meg for å kutte karbohydrater også, men det var ikke karbohydratene i skolebrøene som var skyld i vektoppgangen. Jeg ville gått opp like mye i vekt om jeg hadde spist cashewnøtter istedenfor kake. Kroppen lagrer energi den ikke får brukt opp som fett, og det er ett fett hva de kaloriene kommer fra.

Så, jeg teller kalorier. Og skriver ned hva jeg spiser hver dag. Og jeg gjør det fordi jeg elsker mat så mye at jeg nekter å slutte med noe av det. Ofte spør folk meg om jeg kommer til å bli spiseforstyrret av å telle kalorier. Til det kan jeg bare svare:

Mat!❤

Den eneste maten jeg ikke elsker dypt og inderlig er rar helsekostmat og trist lettost. Så det spiser jeg ikke.

Mitt forhold til lettost. Og Spirulina.

Dette har jeg spist i dag:

  • 07:30 Drakk 1 dl ekstra lett melk med seks gram O’boy etter morgentrening, 63 kalorier. Folk påstår sjokolademelk er bra etter trening, men jeg gjør det mest fordi jeg elsker O’boy. Noen ganger lurer jeg meg til å trene bare for at jeg skal få O’boy.
  • 08:00 Kokte havregrøt. 1 dl store havregryn, 1 dl ekstra lett melk, 15 gram rosiner, 6 gram økologisk peanøttsmør, et tonn kanel. Peanøttsmør er med for fett og god smak. 258 kalorier. Tok en espresso og spiste en klementin. 22 kalorier til.
  • 09:30 Ble litt sulten på jobb. Spiste en klementin til, pluss 10 gram av frøblandingen jeg har i veska, helsefrikete snack med ristede, økologiske soyabønner, solsikkefrø og gresskarfrø. 79 kalorier.
  • 12:30 Tid for lunsj! Jeg piste 70 gram grovt speltbrød fra Baker hansen, AKA to relativt tynne brødskiver. Jeg spiste 40 gram makrell i tomat på den ene og 20 gram avokado og 20 gram spekeskinke på den andre. Avsluttet måltidet med å momse to gulrøtter og fem cherrytomater. 378 kalorier til sammen.
  • 15:00 Drakk 1,2 dl lettere litago sjokolademelk jeg glemte jeg hadde i kjøleskapet. Åh, sjokolademelk! Åh, melk. Gud som jeg elsker melk, det er helt flaut. 59 kalorier.
  • 17:30 Middag! Dagens høydepunkt, siden det beste jeg vet i hele verden er å lage mat og høre på P2. Jeg er en gammel dame. Jeg laget ovnsbakt kyllingfilet med flaskegresskar og bacon med en stor ruccolasalat til. Her balanserte jeg koseingredienser (14 gram bacon og 13 gram parmesan) opp mot litt kjedeligere lettprodukter (3 ss lett matfløte). Jeg spiste 180 gram gresskar og 100 gram ruccola, så ganske mye grønnsaker. Det kom på tilsammen 490 kalorier.
  • 19:00 Kveldskos. Jeg har spist 1349 kalorier til nå i dag. Jeg pleier å spise et sted mellom 1600 og 1900 kalorier, litt avhengig av hvor mye jeg trener den uka. Det betyr at jeg har minst 250 kalorier å bruke på kveldsmat og kos. Jeg pleier å spise knekkebrød med peanøttsmør til kvelds, men det er også mulighet at jeg slenger på mer klementin og sjokolade. Det er tross alt snart Halloween.

Kosthold trenger ikke være komplisert

Dagen i dag er representativ for hvordan jeg har spist resten av året. Jeg prøver å spise masse, masse grønnsaker, ganske mye frukt og mest grove kornprodukter. Jeg tar tran, men det er også det eneste kosttilskuddet mitt. Jeg spiser også sukker, smør, bacon, fancy ost og alt annet som gjør meg glad. Jeg bare spiser det i små mengder. Utenom det fancy peanøttsmøret mitt fra Helios spiser jeg lite mat fra Helsekosten, og byggesteinene i kostholdet mitt er som klippet ut av en husstellbok fra 1960-tallet: Havregryn, melk, makrell i tomat og rå gulrot. Alle sier at kosthold er så komplisert, men det synes ikke jeg. Det er ikke 5 gram sukker på grøten som gjør deg feit. Det er ikke 5 gram smør på toasten som gir deg hjerteinfarkt. Det viktigste er å få kaloribudsjettet i minus, og at storparten av kaloriene du får i deg kommer fra ordentlig mat. Resten handler om preferanser.

Og så må vi bare lære å leve med at vi alltid vil ha et kjærlighetsforhold til mat som ikke er bra for oss i store mengder.

Som meg og sjokolade. Og meg og meierismør.

Trening + Ida = sant

Jeg vet, jeg har ikke skrevet på evigheter.

Dere skjønner: Blogging er drevet av misnøye og frustrasjon. Det er mye lettere å blogge når noe er skummelt, vanskelig og teit enn når noe går skikkelig bra. Og siden i sommer har prosjekt “Slutt å være feit, for fanden!” gått bedre enn jeg noensinne hadde håpet på.

Først noen tall:

Jeg veide 100 kilo da jeg begynte å slanke meg. Jeg veide 94 kilo da jeg begynte å måle resultatene av slankingen min. Nå veier jeg 77 kilo. Litt avhengig av hvordan jeg måler har jeg gått ned a) 23 kilo eller b)17 kilo. Jeg har gått fra å være over en meter rundt livet til å være under 80 cm i livet. Altså under det som regnes som farlig, hilsen Folkehelseinstituttet.

Applaus! Applaus!

Så er det dette med trening:

Denne bloggen begynte jo egentlig som en blogg om treningsangst. Jeg kastet opp litt i munnen min da jeg meldte meg inn på SATS. Jeg har løpt gråtende ut av flere gruppetimer enn jeg har oversikt over. Men jeg beit meg fast. Jeg har faktisk spisskompetanse på disse noia-greiene. Du går ikke åtte år til psykolog uten å lære noen ting.

Jeg pushet meg gjennom panikken og fullførte mitt første mål: Å trene tre ganger i uka uten å slutte med det. Jeg tvang meg til dette fra januar til august. Og så, i august, skjedde det noe rart. Du skjønner: Jeg likte ikke å trene selv om jeg gjorde det jevnlig. Ja, jeg likte å bli sterkere. Ja, jeg likte å sove godt om natten. Og jeg likte at jeg faktisk var blitt en sånn person som trente.

Sånn var det. Utenom Adam i underbuksa.

Men jeg hadde ikke likt å trene. Helt til august. Jeg kom hjem fra jobb, kikket ut på det fine været og tenkte “I dag hadde det vært digg med en løpetur.” Nå har det klikka for meg, tenkte jeg. Men jeg tok på meg skoa. Jeg småløp ut døra. Og jeg løp og løp og løp. Og løp litt til. Jeg løp, og alt stresset mitt fordampet i små skyer langs Akerselva. Jeg løp, og jeg var rett i ryggen. Jeg løp, og sola skinte bare for meg. Jeg løp, og himmelen åpnet seg og englene kikket ned og sang ordløse Bach-fuger og kroppen min var selvlysende og hodet mitt var helt tomt. Jeg løp og jeg gliste som en idiot. Da jeg kom hjem var jeg solbrent og dehyderert og kjæresten påstod at jeg hadde små kokainpupiller.

Sånn var det. Utenom hoppinga.

Fra den løpeturen har trening blitt noe jeg vil, ikke noe jeg tvinger meg til. Jeg har trent fem ganger i uka siden august fordi kroppen lengter etter det. Og jeg er ikke redd lenger.

Trening som hobby?

“Er trening blitt den nye hobbyen din, da?” spurte en dame jeg kjenner.

Sannelig om jeg vet. Jeg kjøper dyrt utstyr og leser bøker og blogger om det, så sånn sett er det en hobby. Samtidig føles det som om damen spurte meg om dusjing var den nye hobbyen min. For å ikke trene på tre dager føles som å ikke dusje på tre dager: Kroppen lengter etter det. Å oppdage trening har vært som å oppdage en form for dusjing jeg ikke visste at fantes; noe vidunderlig kroppslig jeg trengte hele tiden uten å vite det.

Midt oppe i dette falt bloggingen ut. Jeg har ikke skrevet om å trene. Jeg har bare trent.

(Og telt kalorier. Selvfølgelig. Jeg har faktisk skrevet opp alt jeg har spist fra april til nå. Det er den kjedeligste dagboka i verden. Men jeg ville ikke gått ned så mye om jeg ikke hadde redusert energi-inntaket. Viktig, viktig.)

Å faktisk løpe fra kaka:

Det beste med treningsgleden er at det har hjulpet mot overspisingen min.

Jeg pleide å ha det sånn:

  1. Jeg ble stressa.
  2. Følelsen av å være stressa var ubehagelig.
  3. Den ubehagelige følelsen ga meg lyst til å spise.
  4. Den fikk meg til å lengte etter en pose ostepops, en pakke kjeks, en boks med Ben & Jerry’s og en bolle eller fem.
  5. Den fikk meg til å fantasere om å spise all maten langsomt og rituelt.
  6. Til slutt ga jeg opp og kjøpte meg rundt 4000 kalorier jeg stappet i meg.
  7. Ja, det er derfor ble jeg tjukk.

Sååå mye mat spiste jeg.

Og sånn hadde jeg det mens jeg spiste den.

De første seks månedene slåss jeg med overspise-beistet hver eneste gang jeg ble stressa. Jeg knasket gulrøtter og stangselleri og drømte om ostepop. Men etter trenings-revolusjonen min har alt dette blitt snudd på hodet. Jeg blir stressa, som før. Jeg får en kjip følelse, som før. Men hjernen sier ikke “Spis!” Den sier “Løp!”

Jeg har byttet ut 4000 kalorier inn mot 500 kalorier ut. Det har gjort en enorm forskjell i livet mitt.

Jeg kan ikke kalle meg tjukk lenger. Jeg kan heller ikke påstå at jeg er i dårlig form. Jeg er ikke helt i mål ennå, men folk som kjøper klær i størrelse M og som kan løpe 60 minutter i strekk får ikke være med i “feit og utrent”-klubben. Det har jeg bestemt i solidaritet med mitt forhenværende feite og utrente jeg.

Så målet mitt er ikke å slanke meg lenger. Det er å få litt mindre kroppsfett og bli enda sprekere. Og å ikke bli tjukk igjen, selvfølgelig. Jeg er over i luksusproblem-territoriet. Dette er ikke lenger et “pass på at du ikke dør tidlig”-prosjekt. Det er et deilig jåleprosjekt. EDIT! Som May sa det: Det er også et prosjekt for helsa og livet og sånn, selvsagt!

Og ja, jeg er sinnsykt vanvittig megafornøyd. Duh.

Gladdansen! Alle sammen!

Jeg er ikke feit. Jeg er bare overvektig.

Nå har jeg slanket meg i snart tre måneder, og vekta  har bikket 85 kilo. Det er en merkedag. Nå har ikke BMI-skalaen lov å kalle meg fet lenger. Jeg er bare overvektig. Det er fint. På det tyngste veide jeg litt over 100 kilo. Da hadde jeg en BMI på 35, og var i det WHO kaller “fedmeklasse 2”; det flatterende severe obesity. Ille feit, som jeg liker å kalle det. De siste 10 kiloene har jeg “bare” vært moderatly obese, og nå er jeg endelig  overvektig. (Disclaimer: Jeg vet at BMI ikke er et verktøy for å måle vekt på individnivå, at det ikke funker på folk som er veldig spreke eller veldig lave eller har veldig mye muskler og bla bla. Men for folk som er tjukke, har normal høyde og ikke er særlig spreke er det en helt grei rettesnor. Og det er fint å ikke bli fornærmet av BMI-kalkulatoren når du legger inn tallene dine.) Hurra! Og likevel…

Jeg ser at tallet på vekta er lavere. Jeg må bruke belte i buksa nå. Det siste plagget jeg prøvde i XL var for stort. Jeg har snart gått ned 10 cm i livet. Men jeg føler ingen forskjellJeg føler meg like tjukk som da jeg veite 100+ kilo. Hadde jeg ikke veid meg ville jeg ikke forstått at jeg har gått ned i vekt. Derfor bruker jeg bilder for å tvinge hjernen min til å forstå forandringen.

Her er et bilde som ble tatt av meg til et intervju fra noen måneder før den første boken min kom ut. Det er et fint bilde av meg. Men det er også et bilde av meg da jeg var på mitt tjukkeste.

bilde-10

Bildet er tatt i 2008. Jeg var 21 år. Jeg hadde tilbragt våren innlagt på psykiatrisk. Jeg tok kjipe medisiner. Jeg satt stille. Og jeg spiste og spiste og spiste. Det tristeste med dette bildet er at jeg ikke ser glad ut, selv om jeg smiler.

Når jeg sammenligner med tilfeldige bilder av meg på mobilen ser jeg at mye har skjedd. Jeg trenger ikke sammenligne bilder av vommen min i profil for å se forandringen. Forandringen i formen på fjeset mitt er dramatisk nok. Her er et bilde jeg tok av meg selv rett etter trening mens jeg var sånn “Jeg er barsk.”

bilde-12

Så. Jeg ser hvor tjukk jeg faktisk har vært. Jeg ser hvor mye jeg har krympet. Men hodet mitt er overbevist om at jeg har vært tjukk hele livet og alltid vil være det. Og det er ikke sant. Ja, jeg gikk opp 30 kilo mellom høsten 2006 og våren 2007. Men i følge dagboka mi var jeg rundt 70 kilo våren 2006. Ja, jeg var i episk dårlig form. Ja, jeg burde spist mer grønnsaker og mindre potetgull. Men jeg var ikke severely obese.

Jeg har brukt lang tid på å skjønne akkurat denne biten. Jeg hadde jo alltid følt meg tjukk og stygg. Da var det jo ett fett om jeg ble litt tjukkere eller litt styggere? Hvordan kunne det ha seg at jeg hadde vært hverken eller? Igjen tar jeg gamle bilder til hjelp.

Her er et bilde av meg fra da jeg var 14 år. Takk til Thea som sendte det til meg.

bilde-11

Her er det. Tjukke, feite, ekle meg. Eller – det jeg trodde var tjukke, feite, ekle meg. Ja, jeg har svart lebestift. Ja, jeg har nettingstrømper. Ja, jeg har fjærboa og fire ulike former for naglesmykker. Ja, jeg har skrevet RIP i pannen min med kajal. (Jeg var 14 år, alt jeg ville var å sette fyr på RIMI-butikker og skrive FUCK på dovegger med sprittusj. Hallo, lzzm. Dessuten var det Halloween.)

Men bortsett fra det overdådige antrekket og det triste blikket er fjortis-Ida påfallende lik hva jeg tror at en normalvektig utgave av meg vil se ut. Hun er like høy som meg. Hun har nesten like store pupper som meg. Og hun har de samme brede hoftene som jeg. Det fjortis-meg opplevde som tegn på at hun var den “tjukkeste feiteste ekleste i verden” var puberteten. Det var de plutselige D-cup-puppene. Det var å gå fra klær i barneavdelingen til bukser i størrelse 40. Jeg var overbevist om at det var noe veldig galt med meg da jeg vokste opp, men jeg ser på bildet og husker hva farfar pleide å si til legen: “Kan det ha noe med aldern å gjøre, tru´ru?”

En ny identitet, takk!

Jeg må slutte å tenke på meg selv “hun som alltid har vært tjukk”. Det er mobbing av fjortis-meg (på bakgrunn av andre ting enn min forkjærlighet for fløyel.) Jeg forsøker å endre identiteten min. I hodet mitt er jo fedmen min en slags konstant. Litt som når de roper i Terkel i knipe: “Er du feit i dag, Dorris? Haha, Dorris er alltid feit!”

“Når du blir tynn kommer alt til å føles annerledes” sier hjernen min til meg. Men den føler seg aldri tynnere. Sleipe hjernen. Denne kognitive dissonansen gjør at det føles tryggere å være tjukk. Da henger “indre meg” og “ytre meg” mer sammen, og verden er ikke et forvirrende sted.

Det er derfor jeg må fokusere på trening, ikke bare på å “veie mindre”. For hjernen forstår at  jeg blir sterkere og sprekere. Hjernen merker at jeg får til ting jeg ikke fikk til før. Hjernen fryder seg over nye muskler på innsiden av låret. Hjernen blir skikkelig glad av å løpe litt lenger.

Og på treningsfronten har jeg jobbet med identiteten min en stund. Hver eneste gang jeg skal kjøpe en ny treningsbukse eller en drikkeflaske må jeg slåss med delen av hodet mitt som sier: “Nei, den er for folk som trener på ordentlig.” Jeg øver meg på å tenke at treningstimer for “tøffe jenter og spreke gutter” kan være for meg, selv om jeg føler at jeg burde gå på treningstimer for “reddharer, pingler og slappfisker”.

Jeg har en mistanke om at kimen til en eventuell spiseforstyrrelse bor i følelsen av å alltid være feit. At mange problemer begynner med følelsen  som sier: “Nei, du er ikke tynn ennå. Kjenn etter. Akkurat ja! Like tjukk.” uansett hvor tynn du blir. (Jeg er ikke helsepersonell, så det kan være jeg tar feil. 100% synsing.)

Derfor er BMI-skalaen et verktøy for realitetsorientering for meg akkurat nå. Jeg er ikke feit lenger. Jeg er overvektig. Målet er å bli normalvektig. Etter det skal jeg fokusere på å bli mer badass. Og prøve å føle meg som, vel, meg.

Nå skal jeg feire min nye status som overvektig med en løpetur. Og med en bitteliten sjokoladebit.

Den følelsen – illustrert

Jeg tenkte jeg skulle dele noen følelser fra måneden som har gått:

Når jeg faktisk fullførte den altfor harde treningstimen:

 

Når noen sier at jeg må slutte med gulrot fordi det er farlig med karbohydrater:

Hver eneste gang jeg prøver å gjøre en ny, ukjent øvelse på trening:

Sånn jeg forestiller meg at løpeturen skal se ut:

Sånn de fleste løpeturene faktisk ser ut:

Når noen sier: “Shit, du ser BRA ut!”

Når jeg vrikker ankelen midt i økta:

Når andre forteller meg at de også drikker alkoholfritt fordi de skal trene:

Når vekta har stått stille i to uker:

Når hun jeg er på nybegynner-kurs med kan gå på hendene:

Når jeg skal prøve meg på en øvelse som involverer hopping:

Når jeg har hatt en skikkelig dritt-dag:

Når jeg har kastet den siste trøste-kjekspakka i søpla:

Når jeg valgte meg ut alt for tunge vekter tidlig i sal-timen på SATS:

Hver kveld:

Jeg gir verdens beste ekspertråd

Jeg prøver å lese treningsblader ved ujevne mellomrom. For å bli inspirert og lære nye ting og sånn.

Det funker i teorien. I praksis blir jeg bare sur. Eller, oppgitt.

Så oppgitt blir jeg faktisk.

Så oppgitt blir jeg faktisk.

I dag kjøpte jeg Tara Frisk, et blad som lover meg et “energi-kick”. Men alt jeg fikk var høyt blodtrykk og furteleppe. For bladet er hvertfall 80%  skrull, tull, løgn og bedrag. La meg oppsummere høydepunktene:

Tull og tøys i Tara

  • Nei, faste er ikke en god diett. Det bare føkker forbrenningen, i tillegg til at du blir sulten og gretten.
  • Nei, du kan ikke få mindre søtsug av hypnose.
  • Nei, du blir ikke kvitt cellulittene dine av å få vakuum-massert rumpa di. Cellulitter er som strekkmerker, har du dem, så har du dem. Grunnen til at det ser ut som om de blir borte når du masserer rumpa hardt er at rumpa hovner opp og ser glatt ut. Mm, deilig hoven rumpe.
  • Nei, jeg er ikke tjukk fordi kroppen min har spist mat med som er for “sure” og fått for høyt PH-nivå., Jeg er tjukk fordi jeg elsker å spise kakedeig rett fra bollen med begge hender.
  • Nei, lakrisrot kan ikke “smelte fettet” fra magen din.
  • Nei, jeg vil ikke betale mange tusen for å dra på “Ekstrem renselse” – ferie i Thailand der poenget er å sulte og stikke en hageslange i rumpa for å bæsje ekstra masse. Selv om Tara testet det. Stakkars journalisten. Hun skriver at det var bra for henne, selv om hun kastet opp, ble svimmel og fikk feber. Hun fikk også en detoxdrikk hver dag som bestod av leire og loppefrø (ren cellulose uten næring). Omnomnom.
  • Nei, stjernetegnet mitt kan ikke fortelle  meg hva slags mat jeg bør spise. Venninna mi og jeg har ikke forskjellig type forbrenning fordi jeg er født i mars og hun er født i begynnelsen av april, tro det eller ei.

Når jeg leser sånne ting så tenker jeg at helvete heller, jeg er ekspert, jeg! Jeg er så sinnsykt ekspert.

Idas geniale radikale eksperttips:

  • Spis mat hver dag. Enda bedre – spis flere ganger om dagen! Jeg tror dette er det viktigste rådet mitt. Gjør dette, og du vil få et langt og lykkelig liv.
  • Alle har litt søtsug. Det er ikke å være “avhengig av sukker”. Søte ting er skikkelig digg. Men vi er voksne mennesker. Vi kan ta et eple og la være å ha skapet fullt av sjokolade. Vi kan pusse tenna og gå oss en tur. Ikke snakk om en helt vanlig ting som et skummelt problem du må oppsøke en ekspert om.
  • Alle voksne damer har cellulitter og strekkemerker. Søk “celebrity cellulite” på google og få opp bilde på bilder av situasjoner der kjendisene viser de skrukkete låra sine uten å mene det. Forskjellen på kjendiser og vanlige folk er at kjendiser blir photoshoppa.
  • Ikke skyld på PH-verdien når du har skylda sjøl. Kom igjen. Du vet at de ekstra kiloene kom fra mat du har puttet i munnen din, ikke av en syre-base-ubalanse. Own it.
  • Fett smelter best i stekepanna. Mat smelter ikke fett. Trening kan tvinge kroppen til å gjøre om fettet til energi den kan bruke til å løpe langt eller bygge muskler med. Og så blir litt av fettet brukt opp. Men det smelter ikke.
  • SLUTT Å VASKE TARMEN DIN OMG! DET ER IKKE RENSENDE Å BÆSJE MASSE! (Jeg synes dette poenget fortjener caps lock.) Hvis noe gjør deg svimmel, gir deg feber eller får deg til å sitte timesvis på do er det ikke en “helsekur”. Det er ikke matrester som sitter fast inni magen din som du kan vaske ut. Hvis noe hadde sittet fast i tarmen din, hadde du måttet på sykehus med en gang. Og ikke spis leire. Spis MAT! Se punkt 1.
  • Slutt å ta råd fra noen som mener at personligheten din ble forutbestemt av hvilken måned i året du ble født. Ferdig arbeid.

Ja, der ser du. Jeg er et føkkings geni. Nå slapp du å kjøpe et inspirerende blad for “helse, trening og velvære” – eller for sultekur, hypnose og rumpevask, om du vil. Greit, jeg burde sikkert ikke bli så provosert. Mat og slankeverden er full av skrull. Men vi hadde ikke tolerert tilsvarende rabiate dårlige råd fra andre typer eksperter.

Hvis økonomi-bladene anbefaler alle å grave ned pengene sine i hagen kommer det reaksjoner, selv om teknikken har vært brukt av rike sjørøvere i hundrevis av år. Hvis et matblad sier at laks skal stekes på full guff i minst en time kommer Hellstrøm til å rykke ut med et brøl. Det burde være tilsvarende reaksjoner når store dameblader fremstiller det å sulte seg eller å skylle tarmen som helsetips.

Jeg snakker med min egen blogg

Meg: Du bloggen?

Bloggen: Ja?

Meg: Jeg tror vi må ha en alvorsprat.

Bloggen: Åneiåneihvaharjeggjort? *angst*

Meg: Fått for mange lesere!

Bloggen: Men jeg trodde mange lesere var bra, jeg?

Meg: Joa. Men jeg har en fulltidsjobb. Og en bok å skrive.  Da kan ikke du drive og få førti kommentarer jeg ikke rekker å lese. Du holder meg våken om natten, skal jeg si deg. Dessuten har vi fått….DUDUDUDUM – KRITIKK!

Bloggen: Neeeeei! Ikke kritikk! Du vet jeg hater kritikk! Nå vil jeg gjemme meg under bordet!

Meg: Det skulle du tenkt på før du nærmet deg 4000 besøkende om dagen, frøken oppmerksomhetssyk.

Bloggen: JEG DØR! Jeg har bare levd i litt over en måned! Jeg er en liten BABY! Den gamle bloggen din, Virrvarr.net, brukte to år på å få så mange lesere om dagen!

Meg: Det er flere folk som er opptatt av slanking enn av psykiatri, tro det eller ei. Og da må vi snakke litt ordentlig sammen om hva som er formålet med denne bloggen. Og hvordan vi skal svare folk.

Bloggen: *klynk*

Meg: Vi har skrevet ett innlegg om erfaringer fra Grete Roede-kurs, og ett innlegg om vin og klasse. Særlig Grete Roede-innlegget var skrevet veldig rett fra levra.  Som kanskje ikke var så lurt. Jeg burde nok ha sovet på det. Jeg har fått høre at jeg virker bitter, smålig og arrogant, og det er en kritikk som krever litt selvransakelse fra min side. Jeg vil ikke skrive en “alle vanlige mennesker suger”-blogg. Dette skal være en slankeblogg for ordentlige mennesker, og jeg vil at den skal være inkluderende.

Bloggen: Bah, din hykler. De kjipe folka har jo rett! Du er jo den verste strebern jeg vet om! Du kommer fra et lite drittsted. Ditt eneste mål i livet har vært å karre deg ut av det lille drittstedet. Du hater alt som minner deg om det lille drittstedet. Ja, du er smålig. Ja, du er bitter. Ja, du sparker nedover. Du er faen ikke “inkluderende” eller for “folk flest”.

Meg: ARG! Åja? ÅJA!  Jeg tror folk flest kan kjenne seg igjen når jeg sitter hjemme alene med et godisberg og spiser til jeg får gnagsår i ganen!

Bloggen: …Jeg mener også at noen skrev at “bloggerens problem er at hun har lite selvkontroll.” Den delen av kritikken omfavner du, altså?

Meg: HALLO! Jeg skriver om tvangsspising! Det innebærer nødvendigvis øyeblikk med dårlig selvkontroll! DÅRLIG ARGUMENT!

Bloggen:  Men det bortforklarer ikke påstanden om  “arroganse”Du skjønner at det virker skrytete å snakke om klassereisen sin?

Meg: Men jeg er jo stolt, for helvete! Jeg startet tjueåra mine som pasient på psykiatrisk avdeling. Jeg har jobbet beinhardt for et mer “vellykket” liv. Jeg vet det er harry å snakke om å være stolt av å tjene penger/ha morsom jobb/ha klassereist, men jeg er stolt. Det var verdet det. Det er en enorm forskjell på å bo på institusjon og på å jobbe på et sted man må ha på seg pene klær fordi kongen plutselig kan komme på besøk. Og jeg nekter å late som om den overgangen skjedde uten noen innsats fra min side.

Bloggen: Ok, ok, du er høy på pæra, jeg skjønner det. Men er det så viktig å klatre, da? En del folk i kommentarfeltet mente at det ikke finnes tydelige sosiale forskjeller i Norge lenger?

Meg: Dét sier de bare fordi de befinner seg i toppsjiktet. Serriøst.

Bloggen: En del  sosiologisk orienterte lesere har påpekt at det er en *kremt* ganske sløv klasseanalyse å sortere folk etter hva slags godteri de spiser?

Meg:  Selvfølelig er det ikke en presis analyse av Norges sosiale forhold, gode Gud! Det er en grov generalisering basert på personlige opplevelser. Ikke siter meg i skoleoppgaven deres, barn! Jeg bare synser!

Bloggen: Men helt seriøst: Har dette med sosiale forskjeller egentlig noe å si når det kommer til slanking?

Meg: Ja og nei. Jeg tror det følelsesmessige aspektet er det viktigste. Hovedgrunnen til at jeg har blitt tjukk er at jeg spiser for å døyve vanskelige følelser og fordi det å trene kan gi meg skikkelig angst. Jeg tror det gjelder de fleste som sliter med vekta. Men du slanker deg aldri i et vakuum. En del folk jeg kjenner som har jobbet i offentlig sektor har vært utsatt for det jeg liker å kalle kjekspress. Jeg er derimot i en bransje med mye drikkepress. For meg er det nyttig å ta på sosiologbrillene når jeg skal analysere. Også må jeg være ærlig på at slanketips rettet mot folk som ikke liker å lage mat ikke funker for meg. Skal jeg skrive personlig om spisingen min, må jeg være ærlig på at jeg tilbringer i overkant mange timer på kjøkkenet hver dag.

Bloggen: Noen må gi slanketips til de feite kokkene, også?

Meg: Nettopp. Men det er ikke det viktigste temaet for bloggen! Her skal vi skrive om angst og skam – lystige temaer som angår oss alle!

Bloggen: Apropos angst! Det har jo kommet noen skikkelig kjipe kommentarer! Hvordan går det med angsten da?

Meg: Jeg tar det som et tegn på at vi har nådd kritisk masse.

Bloggen: Bra du kan se på det sånn! Jeg gjemte meg under skrivebordet og ulte, jeg. Jeg vil jo gjerne bli likt. Men jeg ble jo født i april…

Meg: Ro deg ned! Jeg kommer til å skrive på denne bloggen til jeg har gått ned i vekt og greid å holde meg der en stund. Frem til da skal du handle om alt jeg trenger at du handler om. Så ego er jeg faktisk.

Bloggen: Men duuuuu?

Meg: Jaaaa?

Bloggen: Skriver du først og fremst dette selvransakende innlegget fordi du spiste for mye Twist i helgen og gikk opp en kilo?

Meg: *holder fingrene i ørene og synger lalalalalala*

Bloggen: JEG VISSTE DET! Alt dette styret fordi du er stresset over ditt eget bukfett! Vel, da må du skjerpe deg! Legg fra deg kaka!

Meg: …Og løp deg en tur. Jeg vet. *knyter skolissene*

Erfaringer med Grete Roede-kurs

Jeg har fått en oppfordring til å skrive om erfaringene mine med Grete Roede-kurs. Her kommer det! Disclaimer: Jeg har bare tatt ett Grete Roede-kurs og jeg sluttet ganske fort, så jeg sitter ikke med fasiten her. Likevel var jeg såpass misfornøyd med kurset at jeg ikke kommer til å melde meg på et nytt. Jeg er derimot veldig fornøyd med Grete Roede-modellen, både kostholdsfilosofien, kursboken og nettsidene deres, og bruker det hver dag. Jevnt over slanker jeg meg med en modifisert Grete Roede-utgave, og det funker som fjell. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvorfor kurset deres ikke passet for meg.

Derfor likte jeg ikke kurset

  1. Jeg meldte meg på et maxikurs, altså for folk skal ned 25 kilo eller mer. Det jeg ikke visste var ganske mange går på kurs etter kurs uten pause: Derfor var det mange av deltagerne som kjente hverandre fra før. De var ikke interesserte i å sosialisere med de nye. Verst av alt: mange av folka der var ikke tjukke i det hele tatt. De gikk på maxi-kurs fordi de begynte med maxi-kurs for over et år siden. Å være ny og nervøs mens en klynge spreke, relativt magre damer fniste i kroken var ikke gøy. 
  2. Jeg hadde et veldig annet liv enn majoriteten av damene. Storparten hatet å lage mat. Jeg elsker å stå på kjøkkenet, men hater kneipp og lettost og Splenda. Deres “smarte mattriks” var mat jeg syntes smakte vondt.
  3. Alle deltagerne var damer, og alle damene hadde dameproblemer. De klaget over ubrukelige ektemenn som nektet å spise grønnsaker, og som krevde at de laget separate middager med feite pølser og brun saus til dem. Når jeg fortalte at kjæresten min spiser mindre enn meg og foretrekker vegetarmat så de på meg som om jeg var et rart dyr med en ekkel seksualitet, siden den eneste parringsverdige hannen der ute raper demonstrativt og er allergisk mot støvsugere.
  4. Siden jeg lever i øvre middelklasseland, var ingen av alkohol-rådene deres særlig nyttige. “Drikk alkohol på tom mage, da blir du full av færre kalorier” og “Lag slankedrinker med lettbrus og vodka istedenfor vin” funker ikke når min store svakhet er Sancerre til sommerens asparges. Dessuten følte jeg meg som en uempatisk dritt fordi jeg ikke merket prisforskjellen på kjøttdeig og karbonadedeig.
  5. For meg var Grete Roede-kurset et sted for folk som forklarte hverandre at det var færre kalorier i cottage cheese enn i gräddost, ikke et sted der folk snakket om vanskelige følelser til mat, trening og kropp. Alle rådene gikk på slankemat vs tjukkasmat, og det snakket lite om grunnene til at folk spiste så mye. Og det var det  jeg trengte å snakke om. Resten stod jo i kursboka.
  6. Den viktigste grunnen til at jeg sluttet var likevel dette: Siden jeg ikke ble en del av den sosiale klikken, og ikke kjente meg igjen i damene følte jeg meg heller ikke trygg. Og det er du nødt til når hvert eneste møte slutter med at du må veie deg og fortelle alle sammen hvordan det gikk.  En av de første ukene mine på kurset hadde jeg hatt en solid sprekk. Jeg ble invitert på vennemiddag med potetmos med masse smør, gryte med fløtesaus og ubegrenset med Smash etter middag. Jeg klarte ikke å holde meg. Jeg spiste altfor mye. Når jeg tok opp problemet i kursgruppa, møtte jeg liten forståelse. Jeg prøvde å snakke om skammen  over å si at man slanket seg, men siden alle de andre tjukkasene var i miljøer alle jentene slanket seg hele tiden var ikke dette en problemstilling de hadde forståelse for. Enden på visa var hverfall at jeg gikk på vekten, hadde gått opp istedenfor ned som eneste deltager  og måtte si det høyt. Dette resulterte i et panikkanfall som gjorde at jeg løp og gjemte meg og aldri kom tilbake.

Jeg har hørt om folk som har hatt hyggelige og bra Grete Roede-kurs. Jeg lurer likevel på om formatet passer bedre for folk som ikke har slitt like mye psykisk som jeg har gjort, at det er et sånt “få smartere pizza-oppskrift” kurs. Kurslederen er jo bare en tjukk dame som har greid å bli tynn  og det gir henne en begrenset kompetanse til å håndtere de vonde følelsene som kan dukke opp hos for eksempel meg. Å veise seg sammen og si resultatet i plenum kan fort føles som en tjukkas-gapestokk når alle går ned utenom en eller to.

Dette har jeg brukt Grete Roede til:

  1. Jeg er gull-medlem på Grete Roede-nettsidene istedenfor å delta på kursene. Jeg betaler litt penger for å få ekstra funksjonalitet. Jeg får poeng for å spise frukt og grønnsaker i tillegg til at jeg kan legge inn kaloriene mine, og jeg kan se hvor mange kalorier treningen min forbrenner (sånn ca.)
  2. Jeg leste gjennom kursboka og lærte mye om kalorier og normalt kosthold og jeg bruker den fortsatt. Oppskriftene er helt Ok, men jeg bruker dem heller som et utgangspunkt for å kaloriredusere de vanlige oppskriftene mine. Men så er jeg også over gjennomsnittlig opptatt av å lage mat.

Min anbefaling vil være å kjøpe kursboken brukt fra noen på nettet og tegne gullmedlemsskap på nettsidene. Og snakke med noen du kjenner og liker om mat og følelser istedet. Eventuelt forhøre deg med andre som har gått på kurs og få tips på gode kursledere som har forståelse for angst og beven. Grete Roede sier at det er “lettere sammen”, men det spiller en stor rolle hvem du er lettere sammen med. Jeg foretrekker å velge mine egne allierte. Som deg som leser, for eksempel.

Rødvin er middelklassens godis

Da jeg begynte å slanke meg, var jeg forberedt på å måtte si nei til kroneis, marsipangris, ostepop, brus, marshmallows, pizza, pannekaker, M&M’s og sjokoladekjeks i store mengder. Sånn ble det ikke. Det er påfallende lite ostepop i livet mitt med mindre jeg kjøper den selv. De eneste gangene jeg må takke nei til godteri er på jobben fordi det hender det står en skål med kremtopper fremme. Men det er ikke mange kalorier i én kremtopp og siden det er frekt å momse hele skåla på egenhånd klarer jeg å begrense meg.

Jeg er i et miljø der det er relativt enklet å slanke seg. Det handler mest om klasse. For jeg har klassereist. Jeg er ikke fra “arbeiderklassen”. Det ville krevd at folk rundt meg hadde hatt, vel, arbeid. Jeg kommer fra et miljø der det er normalt å få pengene fra NAV. Da jeg beveget meg fra “Takk for maten, staten” til øvre middeklasse, var det mange livsstilsmarkører som endret seg.

Her er ting jeg nesten aldri ser mer:

  1. Folk under 40 år som røyker sigaretter.
  2. Folk med en KMI på mer enn 35 – uansett alder.
  3. Bollepose fra Gudesen.
  4. Løsvektgodis fra Svinesund.
  5. Mariekjeks, Safarikjeks, Gjendekjeks, Gullvafler, Pepitakjeks osv.
  6. Grandiosa, Big One, frossenlasgne, kebabpizza.
  7. Seigmenn, Sursild, Nonstop, Bamsemums, Fox, Dumle, Smørbukk, Smil osv.
  8. Noe som helst fra Toro.
  9. Thousand Island, Hamburgerdressing, hvitløksrømme.
  10. Baconpølse fra Narvesen, Mr. Lee, alt som kommer med pomfrittkrydder.
  11. Folk som sier at de hater vegetarianere og ler av grønnsaker.
  12. Ostepop, baconcrisp, Pringles, pottis med dipp.
  13. Hele plater med melkesjokolade som lørdagsgodt til én person.
  14. Spis så mye du vil-pizzabuffeter.
  15. Rislunsj, Kos, noe som helst “Piano”.
  16. Fenomenet “kakebord”.

Da jeg klassereiste forsvant alt dette ut av livet mitt sammen med skumbilene, hamstringen av julemarsipan i januar og loff som en viktig del av hverdagsmaten. Nå er jeg i et miljø der det å være tjukk gjør meg til en minoritet. Jeg prøver å ikke tenke: “Ågud, jeg er den eneste tjukke på kontoret/ den eneste feite som skal snakke på konferansen/den tjukkeste på dette møtet/den tjukkeste på denne festen”, men det er likefullt sant.  I følge levekårsundersøkelsen fra 2008 har 29% av alle østfoldinger en KMI på 27 eller mer. I Oslo er det 17%. Det gir utslag i mengden Safarikjeks man blir utsatt for i løpet av en uke.

Det betyr ikke at det mangler utfordringer for meg i denne nye middelklassetilværelsen.

Her er en liste over det de høyt lønnede og høyt utdannede spiser istedenfor Smil:

Middelklassens godteri:

  1. Olivenolje. Ja, det er sunt. Ja, det er bra for hjertet. Men det er fortsatt nesten 1000 kalorier i en deciliter. 
  2. Smør. Ikke Bremyk. Ikke Bredlett. Nei, Kvitseid-Røros-Brimi-smør som smaker himmerik. Og like kaloririkt som oljen.
  3. Nøtter.
  4. Fancy ost og serranoskinke.
  5. Hjemmelaget dessert.
  6. Rødvin, hvitvin, sterkøl, kvalitetssprit, fancy drinker, champagne, utepils, gjenta.

For meg er alkoholen definitivt vanskeligst. Litt olje, litt smør, litt nøtter, litt brie, litt dessert- det kan jeg bake inn i kaloriene mine. Men forskjellen på fancy ost og rødvin er at folk har forventinger til hvor mye og ofte du skal putte det i munnen.

Jeg pleide å være i en verden der folk drakk for å bli fulle. I middelklasse-land er alkoholen del av hverdagen. Det er flaut å bli full. Alle fine ting inkluderer alkohol. Åpning av et eller annet? Musserende! Et viktig møte? Det må avsluttes med alkohol! Konferanse? Det blir drikking etterpå! Middag? Det er selvfølgelig vin til. Middag med jobben? Vinpakke! Takk for hjelpen, talen, innsatsen – her er alkohol! Det er sol! Alkohol!

Og det er ikke vodka med vaniljesmak og fanta exotic, for å si det sånn. Vin som er tilpasset maten du spiser, kjøpt fra Polets bestillingsutvalg, vin du både skal drikke med andakt og glede deg til og snakke om. Øl folk har brygget selv. Rødvin folk har lagret selv. Rødvin folk har sovet i kø utenfor Polet på Briskeby for å kjøpe. Drinker folk har vunnet priser for. Drekka du må lese deg opp på.

Det smaker fantastisk. Det er høykvalitetskos. Men realiteten er at det er sosialt vanskelig å si nei til – og nesten umulig å kombinere med vektnedgang. For alkohol er ikke bra for oss. 

Den kjipe sannheten om alkohol

  1. Alkohol har flere kalorier enn karbohydrater og protein. Det er 7 kalorier pr gram alkohol, mens det er 4 kalorier i ett gram karbohydrat. 
  2. De sier at rødvin inneholder sunne antioksidanter, men du får i deg det samme stoffet om du bare spiser druene. La oss slutte å lure oss selv.
  3. Når de sier at vindrikkere er sunnere enn øldrikkere, handler det om at folk som drikker mest pils spiser mer potetgull og folk som drikker mest vin spiser mest oliven. (Altså klasse, ikke om helseeffektene av rødvin.)
  4. Alkohol bremser forbrenningen din. Det er fordi kroppen roper “Ups, giftstoff! Det må leveren forbrenne før vi går løs på all den andre maten!” Og så er den vanlige forbrenningen din i sneglefart til kroppen har gjort unna alkoholen. Du bruker ca. 2,5 timer på å forbrenne et glass vin. En flaske rødvin har “bare” 500 kalorier (omtrent en middag), men kroppen er ikke ferdig med å kvitte seg med alkoholen før 14 timer senere.
  5. Selv om du føler deg avslappet når du drikker, blir kroppen stressa og skiller ut stresshormoner. Disse stresshormonene gjør at mer av maten du ikke får forbrent lagrer seg som fett på vommen. Derav fenomenet ølmage.
  6. Du spiser mer når du har drukket mye, fordi selvkontrollen blir lavere.
  7. Hvis du trener, har alkohol en negativ effekt på restitusjonen av musklene. Og det er tyngre og vanskeligere å trene dagen derpå…

Jeg prøver å finne balansen her.

Min løsning til nå:

  1. Jeg drikker ikke mer enn tre vinlgass i uka nå som jeg slanker jeg. Og jeg drikker ikke alle tre på en kveld. 
  2. Jeg prøver å sjenke i glasset mitt selv. Ett vinglass = 1,5 dl vin, men folk er rause og snille og gir deg glatt to-tre dl.
  3. Jeg drikker langsomt, og lar glasset mitt stå halvfullt så folk ikke skal føle seg kallet til å sjenke i mer til meg.
  4. Jeg drikker de tre vinglassene sammen med folk jeg er veldig glad i. Det er ingen grunn til å bli sosial-brisen på minglefester der jeg skal dele ut visittkortet mitt.
  5. Jeg kjøper alkoholfri øl og får det i økglass når jeg er ute. Det er litt færre kalorier, og det føkker ikke forbrenningen. Og jeg slipper spørsmål og folks “Ånei, drikker ikke du? Synes du jeg drikker for mye? Du burde kunne unne deg mer- ikke vær så kjip”-prat.
  6. Jeg lager flere sosiale avtaler som ikke involverer alkohol, som spaserturer.
  7. Jeg drikker ikke sprit, og jeg drikker bare øl fra 3,3 dl-flasker.
  8. Jeg setter meg ned med kalenderen hver søndag og spør meg selv: “Hvor er jeg invitert denne uka? Hvor kommer det til å bli alkohol? Hvor skal jeg drikke og hvor skal jeg være edru?” Og så bestemmer jeg meg på forhånd.

De tynne menneskene rundt meg drikker en flaske rødvin og sykler  i Marka etterpå. Jeg er hverken slank nok eller sprek nok til å gjøre det, men jeg tror ikke det er så sunt uansett. Vi drikker for mye. Sorry, middelklassen.

Ingenting å tape

Kjære, fine blogglesere!

For en heiagjeng dere er! Og for noen kunnskapsrike folk dere er! Jeg har brukt Facebook-siden min til alt fra å finne nye treningsvenner til å spørre om hvordan man måler fettprosenten de siste ukene. Dere har vært en fantastisk støtte og kilde til motivasjon!

Hurra! Hurra! Hurra! Hurra!

Jeg har laget en side på bloggen der jeg skal dele resultatene mine underveis. Med en gang jeg opprettet siden så tenkte jeg: “Ånei. Tenk om jeg går opp i vekt og så må jeg skrive det der. ÅNEI!!!!!” Men så kom jeg på noe: Jo, det kommer garantert uker der jeg går opp i vekt – eller hvertfall uker der vekten står stille. Men jeg har ikke “tapt” av den grunn. Jeg har fortsatt spist sunnere og trent mer enn noensinne tidligere, og en liten fadese eller tre kan ikke være synonymt med å løpe tilbake til sofaen med pottis i den ene hånda og Ben & Jerrys-bøtta i den andre.

Selv om det er akkurat det jeg har pleid å gjøre. Slanke meg – spise feil – gi opp – spise ett tonn. Spise et tonn – spise et tonn – spise et tonn – veie meg og gråte – slanke meg. Sånn har jeg holdt på. Fordi jeg har følt at den ene lille tabben utslettet all innsatsen min.

For å kvitte meg med denne måten å tenke på har jeg prøvd å se for meg hvordan resten av livet mitt ville sett ut hvis jeg alltid levde etter spise-logikken min:

“Lot være å skrive på boka på en uke. Sluttet med skriving.”
“Brukte mer penger enn jeg skulle. Brukte opp ALLE sparepengene mine + ALLE pengene på kredittkortet på en helg. På Smørbukk.”
“Sa noe teit på fest. Sluttet å snakke med ALLE JEG KJENNER FORDI DE HATER MEG.”
“Var litt lat på jobben. Rømte til Guam.”

Som Jillian Michaels sier det på podcasten sin: Hvis du punkterer et dekk på bilen din, hopper du ikke ut og stikker hull på de tre andre dekkene også. Du skifter dekk og kjører videre.

Og likevel er det dette som er refleksen min. Det må være perfekt – eller så kan jeg like godt gi opp og løpe i motsatt retning. Så et av målene med denne bloggen er å tåle å være uperfekt, klønete, godtesjuk og slaskete. Og pushe videre likevel.

Jeg har laget meg noen “mantraer” jeg bruker mens jeg trener. De er ikke dype eller magiske eller noe sånt. De er bare ting jeg sier til meg selv når jeg merker at jeg vil rømme.

Det ene er “Til kamp!” Det andre er “Ikke gi deg.” Det tredje er å huske hvor sur jeg blir når jeg ikke gjennomfører. Det fjerde er å huske hvor fornøyd jeg er når jeg har gjennomført. Når jeg vil spise noe jeg ikke bør spise, bruker jeg de samme mantraene, men jeg tenker også gjennom hvordan det vil være å ha spist maten, inkludert panikken, frustrasjonen og skyldfølelsen som bor i bunnen av potetgullposen.

Jeg kommer sikkert til å gå på en smell. Jeg kommer sikkert til å kjøre meg fast. Men det er ikke “å mislykkes.” Det er en del av veien fremover. Tusen, tusen takk til alle som er med.

Om å suge

Etter at jeg skrev innlegget om alt jeg ikke tør å gjøre fordi jeg er tjukk bestemte jeg meg for å bli modige. Jeg har kanskje ikke så mye erfaring med trening, men jeg har mye erfaring med angst. Angst for brev i posten, angst for nettbanken, angst for mørket, angst for å sove alene, angst for edderkopper, angst for å fly, angst for å kjøre bil, angst for angst for angst. Er det noe angsten har lært meg, så er det at ingen dør av å ha angst. Du kan pushe gjennom den. Hvis du bare tar nok fly/åpner nok post/sover nok alene/tar nok blodprøver så må angsten slippe taket litt. Så jeg tenkte – ok. Jeg er tjukk. Jeg er ikke kjempesprek. Hva er det verste som kan skje? Så gikk jeg på en aerobictime på SATS.

Dumme meg. Jeg tenkte “du kan ikke dø av dette” før jeg gikk inn. Men selv om katalogteksten sa “ingen komplisert koreografi” betydde det “ingen komplisert koreografi hvis du er en sånn danseløve.” Rommet var fullt av superspreke damer som spratt i takt. Midt i rommet var det en flodhest som kastet seg tilfeldig fra side til side. Den flodehesten var meg. Ti minutter ut i timen hatet jeg alle i hele rommet. Jeg hatet alle de spreke, tynne dansedamene som fant takten med en gang, og jeg var overbevist om at de hatet meg, der jeg kavet og vraltet og tråkket dem på tærne. Jeg hatet alle som noensinne har vært flinke til å danse. Jeg hatet alle som noensinne var flinke i gym. Jeg hatet alle som var flinkere enn meg. I hele verden.

Nå hadde det gått 25 minutter av timen, og dansingen var i ferd med å bli ekstra intens. Jeg falt helt ut. Jeg bare kastet på armer og bein og bet meg i leppa og kjente tårene presse på mens jeg skrek inne i meg: FØKK JU FITNESSLAND! JEG HATER DERE ALLE SAMMEN! DØ DØ BRENN BRENN! Og så pirket en dame meg i armen og viste meg bevegelsen jeg ikke fikk til. En sånn flink dansedame som jeg hoppet rundt og hatet. Hun var skikkelig grei. Og hun hatet ikke meg tilbake.

Vi snakket sammen i garderoben etter timen. Hun sa at hemmeligheten var å bare fokusere på beina de første gangene, og at de fleste der hadde vært der minst ti ganger og kunne ting utenatt og at alle følte seg dust i starten. Jeg ble så glad at jeg nesten måtte grine igjen.

Etter den timen ble jeg sittende og tenke på hvor sint man blir av å være skikkelig dårlig til noe. Hvor frustrerende det er og hvor vondt det gjør. Og hvor sjelden det egentlig skjer med meg. Jeg er jo en sånn forferdelig flinkis, ikke sant? Jeg husker at jeg gråt på do i fordi jeg fikk 5+ på en engelskstil på vgs. Jeg innbilder meg alltid at Gordon Ramsey ser over skulderen min mens jeg lager mat og får en full Masterchef-meltdown hvis jeg svir sausen. Målet mitt er aldri å bli “bra nok” til noe, det er å bli føkkings best. Og det kan jeg aldri bli i aerobic. Jeg kan aldri bli det i noen form for fysisk aktivitet. Jeg kan bli “helt grei”.

Og så tenkte jeg på hvordan det var å gå på skolen. Hvordan alle fag kom veldig lett for meg, hvordan jeg klaget over at timene var for lette. Og hvor sinte en del folk var på meg. Like sinte som jeg var på de flinke jentene i aerobictimen. Og så følte jeg meg skikkelig dust.

Øystein i Facebookgruppa skrev at jeg må huske på at “Birken” ikke er et skjellsord. Det følte jeg meg truffet av. Jeg skjønte at jeg har gått rundt og følt at alle som var flinke i gym på ungdomsskolen var onde vampyrer. De er bra folk som har jobbet hardt for å bli så flinke. Det er forbausende lite kompatibelt med å bli en sånn spreking selv. Jeg kan ikke gå rundt å være sint på alle menneskene jeg har lyst til å bli som. Jeg kan ikke bruke Birken som skjellsord og løpe flere ganger i uka. Jeg kan ikke være sint på alle som mestrer noe jeg øver meg på.

Det er opplagt. Men for meg som har hatt gymfaget som hovedfiende i snart 20 år var det ikke det.

Kristin Storrusten har skrevet om sitt forhold til gymfaget her, og Prinsesse Leia har skrevet om hvordan svømmeundervisningen i skolen sviktet henne.Det er forbausende vanskelig å komme tilbake til kroppsøvningen etter mange år som gymhater. Men jeg skal greie det.